(PressFire.no): «Lifeless Planet» har noen helt fantastiske horisonter å vise fram. Hvem visste at sammenstillingen av øde landskap og etterlatt sivilisasjon kunne påkalle så mange følelser som de gjør her.
Se på skjermbildene. En etterlatt hytte på kanten av et digert, oppslukende krater. Et falleferdig og urbant nabolag forlatt på overflaten av en fremmed planet.
Om ikke annet selger de en fantastisk stemningsrapport og setter en fantastisk scene i et spill som dessverre aldri har selvtillit nok til å la disse interaktive bildene prate for seg.
Mangler et spill i bunnen
Fordi mens miljøene i «Lifeless Planet» kanskje pirrer følelsesregisteret ditt og oppdageren i deg, kunne ikke resten av opplevelsen vært mer avvisende.
Problemstillingen er litt den samme som i det nyeste «Alice»-spillet, der omgivelsene hinter til gripende kontraster uten egentlig å gi noen tilfredsstillende forløsning før du haster avgårde til neste milepæl.
For det første er reisen alt for lang for historien som fortelles.
For det andre gjør Stage 2 en altfor dårlig jobb med å knytte scenene sammen og gi noe form for inntrykk av geografi eller tidsforløp. Ofte skifter miljø og omstendigheter brutalt uten forvarsel. Og mens det aldri er noen tvil om at utvikleren hadde gode idéer til visuelle konsepter, mangler det et spill i bunnen som gjør ferden interessant på et mer mekanisk plan.
Ensom astronaut
Hadde dette vært en ren tursti gjennom en øde, døende planet som tok litt forbehold og viste tilbaketrukkenhet, hadde det vært én ting.
Jeg hadde fint tatt en interaktiv museumstur i stil med «Proteus» eller «Kairo».
Men reisen ispes i stedet kjedelige, formelle spilloppgaver som aldri viser muskler eller hjerne nok til å forsvare syslet du skal igjennom.
Jeg vil se flere av de interessante horisontene og oppslukende omgivelsene utvikleren hele tiden flørter med. Ikke undersiden av alle klippene jeg bommer på idet jeg krangler meg til en vellykket landing med rakettmotoren jeg har på ryggen.
Det er forresten det du gjør i «Lifeless Planet» som ensom astronaut lav på oksygen og mot – hopper fra plattformer og traverserer tomme avstander, for å avsløre et science-fiction-mysterium gjennom løsrevne notater og dagbøker.
Er du heldig, får du bære noen batterier til og fra aggregater, trykke av- og på-knapper eller dirigere en mekanisk gripeklo som aldri helt finner et hjem i spillet.
Jakt etter dagbøker
Dette er for øvrig et godt eksempel på hvordan man ikke skal utnytte notater og dagbøker som virkemidler i spill.
At de fargelegger en historie som aldri butter i noen interessante temaer eller konklusjoner er sekundært. Men at de alltid virker malplasserte og tilfeldige distribuert på planetens overflate, gir et inntrykk av at miljøene aldri egentlig underbygger historien.
I «Lifeless Planet» har noe omfattende og katastrofalt skjedd, men det er ganske vanskelig å tyde ut i fra omgivelsene alene.
Hele spillet er liksom satt sammen av masse interessante elementer som aldri kommer særlig godt fram, som urgammel kultur og teknologi. Settingen tar til og med utgangspunkt i den kalde krigen hvor kappløpet til rommet er over, og kampen om overlegenhet nå handler om kolonisering.
Dette er knallkule ankerpunkter spillet aldri gjør noe interessant ut av, og som nærmest blir ettertanker i lys av jaget etter den neste Post-It-lappen fra de tidligere kolonistene på planeten.
Jeg dømmer «Lifeless Planet» hardt – for jeg skulle ønske Stage 2 hadde litt mer selvinnsikt, og klart å spinne et interessant spill rundt alle de visuelle idéene sine. I stedet blir de pynt på toppen av en opplevelse som sprer alt for mange betydningsløse oppgaver langs landskapet sitt, som om det er dette den trenger for å fange og holde oppmerksomheten din.
Akkurat det er et utrolig kjedelig paradoks – at jeg egentlig har alle forutsetninger for å engasjere meg i planeten jeg har krasjlandet på, men aldri får lov fordi historien på toppen insisterer på å geleide meg med tørre spillmekanikker.
Mange av enkeltmiljøene her stiller flere interessante spørsmål og vekker flere følelser enn andre spill gjør i løpet av helheten av forløpene sine. Det hadde bare vært fint om Stage 2 var enig og hadde latt dem være drivkreftene bak oppdagelsesferden på egenhånd.
