KØBENHAVN (PressFire.no): Det var med en haug spørsmål i hodet og en liten dose skepsis jeg benket meg ned for å spille Insomniacs nye «Spider-Man» til PlayStation 4 i forrige uke.
De tidligere spillene i «Spider-Man»-serien er blitt noe belastet med – i beste fall – helt midt på treet spill, synes jeg.
Selv om flere av de har vært helt okay spill, har det ikke virket helt som om noen av de forrige utviklerne har greid å knekke koden på hva som kan gjøre Spider-Man til noe helt spesielt.
Alt vi har sett av spillet tidligere har også virket utrolig scriptet, det kan jo umulig være så utrolig velsmurt som i trailerne og de nøye planlagte spillseansene vi har sett?
Og hvordan er egentlig New York lagt opp i dette spillet? Er det helt åpen-verden?
Av de tidligere spillene er det for meg uten tvil «Spider-Man 2» fra 2004 som har vært høydepunktet. Ikke nødvendigvis fordi det er en fryktelig bra totalpakke, men fordi måten du flytter deg rundt i byen er så hinsides tilfredsstillende.
Jeg hadde egentlig bare ett lite håp fra Insomniacs tolkning – greier de å replikere måten du svinger deg rundt på fra «Spider-Man 2», så var vi allerede godt i gang.
Nesten full åpenhet
Jeg fikk spille spillet fra starten av, og i et par-tre timer, og det starter friskt.
Spillet åpner riktignok med en liten videosnutt (Peter Parker er som vanlig en slask som av uviss grunn ikke greier å omsette noen av kreftene sine til cash money), men det er snakk om få minutter før du plutselig står der i New York og kan gjøre bortimot hva du enn vil selv.
Spider-Man er 25 år i spillet, og har holdt på med skurkebanking i åtte år. Det er et poeng Insomniacs representant hamret inn flere ganger i løpet av seansen min med spillet. Parker er allerede sterk som fy, og kan lett fly rundt i byen uten problemer.
Og det merkes. Så lenge du har en bygning i nærheten kan du slenge deg superkjapt ved å holde inn R2-knappen. Slipp den på «riktig» plass i svingingen og klem inn igjen – vips, du er nå Spider-Man!
Akkurat hvordan og når du slipper taket er viktig for å bevare moment, men du kan også få mer fart ved å hive deg utfor høye bygninger eller å trykke på X for å ta tak i noe foran deg og dra deg mot det.
Du har også egne knapper for å lande på utstikkere (og kaste deg videre) eller for å svippe kjapt rundt hjørner.
Det høres kanskje vrient ut, og resultatet er en knappebonansa som gjør at du øker i fart, slenger deg rundt bygninger og generelt svipper rundt i byen som et olja lyn, men det føles helt riktig.
Samtidig har du insentiver for å gjøre det så flashy som mulig: Sving deg helt nede ved bakken, og få erfaringspoeng (som brukes til å oppgradere selve Spider-Man).
Det føles ganske enkelt utrolig bra.
Joda, det er litt vrient i starten, noe som resulterte i at jeg smalt inn i en bygning eller to (det går fint, Spider-Man kan løpe opp vegger!), eller endte opp med beina godt planta på bakken, men etter en times tid begynte jeg å få skikkelig dreisen på det.
Det både ser og høres helt vanvittig fett ut. Hopp utfor Freedom Tower og stup mot bakken, og det føles som om du skal bryte lydmuren før du i siste liten slenger deg videre fra huset på den andre siden av gata. Sving deg helt nede langs bakken, og du hører innbyggerne rope i begeistring til deg.
Jeg følte meg nesten som Spider-Man, gitt.
New York er forøvrig enorm – fire ganger større enn «Sunset Overdrive».
Vi snakker riktignok ikke åpenhet av den skalaen for eksempel «Zelda: Breath of the Wild» gir, hvor du bare kan strene rett inn til sistebossen eller ta historiedeler i hvilken rekkefølge du vil, men selve byen er akkurat så åpen som en skulle ønske helt fra starten her.
Det betyr at det ikke er noen usynlige vegger eller områder som er sperret av (med mindre de er en del av et historie-innslag) – som igjen betyr at du kan ta deg god tid til å bare utforske.
Og det føles så fordømt godt å svippe rundt i byen at jeg sløste mye tid på å bare gjøre det. Etter hvert låste jeg opp muligheten til å gjøre triks i lufta også, for en bitteliten klatt med erfaringspoeng.
Fight-o-rama
Den smidige styringen fortsetter også inn i kamp, der du nærmest skifter over i et reinspilla fightingspill, komplett med komboer og fryktelig mange variasjoner i måten du kan ta fiendene på.
Skyt spindelvev på én fiende for å sette han midlertidig ut av spill, kast en annen opp i lufta, slå løs på den tredje, og dra til deg et avisstativ for å slenge på en fjerde – alt på knappe sekundet.
Noen fiender krever mer strategi enn andre, men er du kjapp på labben får du også surret disse inn i komboen din. Faktisk har du en kombo-teller (som ofte når opp i 30-40 selv tidlig i spillet), som fyller opp en måler – når denne er full kan du utføre et superangrep, eller gi deg selv mer liv.
Dermed blir det så jeg prøvde så godt jeg kunne å hoppe kjapt mellom forskjellige komboer, for å holde telleren så høy som mulig. Før jeg visste ordet av det knertet jeg gjenger på ti-femten skurker uten problemer.
Å slenge seg rundt i byen ble kombinert inn med slåssing flere ganger i løpet av demoen min også. I det jeg fartet rundt i byen kom jeg plutselig over en gjeng slemminger, og spidey-sensen slo inn idet de prøvde å skyte meg.
Med ett knepp på dodge-knappen gikk jeg fra «sving rundt i byen» til «sving ned til fiendene», og kunne bruke momentet til å klaske en stakkars skurk i fjeset med all makt.
Det føles helt fantastisk, og jeg synes at Insomniac rett og slett har knekt koden når det kommer til bevegelighet og slåssing.
Store overraskelser
Med det unnagjort – hva med resten? Hva gjør du?
I starten av spillet er det riktignok litt oppstykket, idet du skal forklares både hvordan ting funker, og få en innføring i både historie og styring, men det tar ikke lang tid før du sitter dypt i det, både i ønsket om å utforske mer av byen, og i selve historien spillet byr på.
Vi har blitt spurt pent om å ikke spoile alt for mye av historien, siden det er noen overraskelser knyttet til persongalleriet (jeg ble i hvert fall overrasket), som forøvrig virker å være fryktelig stort. Fans av tegneseriene kommer garantert til å sette pris på mye her.
Men i grove trekk handler det om at Peter Parker forsøker å riste litt av seg rollen som kun superhelt. Han har blitt forsker, og føler selv at han nå kan være med å påvirke hele verden gjennom arbeidet sitt, ikke bare være en som passer på New York med omegn.
Men det betyr ikke at New York ikke er i fokus. Tidlig i spillet greier du å bure inne erkefienden Wilson «Kingpin» Fisk, noe som viser seg kanskje ikke var så lurt – han hadde kustus på alle småbandene rundt om i byen, og dermed er det fritt fram for alle.
Det danner bakteppet for et New York som er litt i kaos. Det er liksom ikke måte på hvor mye kriminalitet som forekommer, og som du må stanse.
Håndholdingen foregår litt lengre enn jeg kanskje hadde ønsket, men det er mest for å vise fram alle de forskjellige samleobjektene du kan få tak gjennom spillet.
Spillet følger nemlig en heller velkjent «Ubisoft-aktig» måte å låse opp områder på kartet ditt. Ved å hacke en politiradar får du både fylt ut kartet ditt og fylt det ut med en rekke ikoner som representerer greier du kan sjekke ut.
Det er derimot ikke hysterisk stappfullt av disse, selv om det kan virke overveldende når du først ser alle ikonene poppe opp.
Disse representerer spillets samleobjekter, såkalte tokens.
De har veldig spesifikke måter å oppnås på: Crime Tokens får du om du stanser kriminelle, Backpack Tokens finner du i gjemte ryggsekker, Landmark Tokens om du tar bilder av spesielle bygninger eller kunstverk, Challenge Tokens om du greier spesielle oppgaver (som å komme deg fra A til B innen en viss tid), og Research Tokens som du finner ved forskningsstasjoner.
Du har også Base Tokens, hvor du angriper større fiende-baser. Disse finnes det litt færre av, og innebærer at du må investere litt mer tid, men de avsluttes ofte med litt sterkere fiender.
Disse tokens-ene brukes så til å oppgradere en mengde med dingser Spider-Man kan bruke, i tillegg til nye drakter og ferdigheter.
Spider-drakt
Det er en rekke forskjellige drakter å få tak i. Den originale Spider-Man-drakten byttes ganske kjapt ut, men selv ikke den du ser på coveret til spillet er i hende lenge.
Disse draktene har alle et eget spesialangrep (som kan utløses når den nevnte kombo-måleren er full). En av draktene jeg fikk tak i lot deg hoppe opp i lufta og automatisk skyte spindelvev på alle fiender i nærheten. En annen gjorde at du kunne ta livet av én fiende med kun ett slag.
Jeg fikk også tak i en sort lær-drakt som lot meg snike meg innpå fiender mye lettere. En annen drakt jeg ikke kunne låse opp enda var lagd av metall.
Det er generelt mye å oppgradere og låse opp i spillet. Draktene kan også utstyres med tre valgfrie oppgraderinger som gir deg flere fordeler.
For eksempel kan du gjøre at du løper kjappere, tåler mer, eller gir mer skade.
Dette koster tokens, der et gelé-innlegg i drakten som gir deg bedre beskyttelse mot slag og spark kostet én backpack og tre crime tokens, for eksempel.
På samme måte låser du opp nye gadgets, som en bedre spindelvevspruter som slår fiendene bakover og klistres til veggene – og disse kan også oppgraderes individuelt. Det er mye å ta tak i, med andre ord!
En ting jeg likte var at du ikke trengte å tenke på hvilken drakt du har på deg etter at du har låst opp en av de – både superangrep og oppgraderinger kan flyttes mellom draktene når som helst. Dermed kan du velge favorittestetikken uavhengig av bruksområder.
I tillegg har du det nevnte erfaringspoeng-systemet som gjør selve figuren din sterkere: Tenk «Crackdown» i litt mindre skala, der du også får oppgradert moves og andre styrketriks.
Disse deles inn i tre bolker: Innovator, Defender og Web Slinger. De to første gir deg nye triks offensivt og defensivt, mens den siste gjør at du forflytter deg kjappere (eller kan gjøre nye moves når du svinger rundt i byen).
Andre spillbare figurer
Det var også overraskende at spillet lar deg styre flere enn bare Peter Parker.
I et av spillets historiesegmenter, hvor det var et innbrudd i et kunstmuseum, kontrollerte jeg plutselig selveste Mary Jane – som nå er en gravejournalist i The Daily Bugle.
Hun måtte snike seg rundt for å finne ut hva som foregikk på museumet uten å bli sett, for så å løse enkle puslespill for å komme seg videre.
Snikeriet er også noe jeg fikk oppleve med Spider-Man selv, men kunne da slå ut fiender ved å kjapt løfte de opp i ventilasjonsanlegg eller surre de inn i spindel-kokonger. Jeg følte aldri at dette var en «ettertanke» eller at kontrollene ikke egnet seg til det heller. Bra!
Det samme kan jeg ikke si til de mange minispillene jeg kom over. For å oppgradere eller lage nytt utstyr måtte jeg gjennom en «strøm går fra A til B, men du må sette inn riktige brikker med ledninger for å lede strømmen»-variant alá gamle «Pipe Mania»-spill.
Også når du skal låse opp nye politiradarer må du gjennom et lite minispill – hver gang.
Det føles mer som en padding for å bryte opp litt. Javel, det gjør jo jobben i så måte, men det bremser det hele ned til sneglefart i et ellers så fartsfylt spill. Jeg tipper det kommer til å være minst like mange som hater dette, som liker det.
Humørfylt
Du kan forresten vandre rundt i byen og high five tilfeldige forbipasserende også, eller ta selfies med dem – da får du også litt erfaringspoeng.
Generelt er det en ganske morsom stemning i spillet, der one-linerene sitter løst, og Twitter-feeden (jada, du kan dra opp Spider-Mans egen Twitter-aktige kanal når som helst, der du får kommentarer fra innbyggerne) fylles med humor.
Gjennom spillet kan du også høre på J. Jonah Jameson, som nå har gått over til å bli en radiovert som prøver alt han kan for å sverte Spider-Man – uten å lykkes spesielt godt med det. Det er gode saker.
Kvaliteten på stemmeskuespill, det audiovisuelle og mengden arbeid som har gått ned i å både bevare originalmaterialet og å skape noe eget har blitt en fryktelig god miks her.
Det er tydelig at Insomniac har tatt veldig godt vare på universet de har fått tildelt av Marvel, og fans vil finne utallige tilbakekast til gamle og nye Marvel-ting.
Spillskaperne har lagt seg i selen for å lage det ultimate «Spider-Man»-spillet her. En representant fra utviklerne fortalte meg at de lener seg kratig på 25 år med erfaring for å kna spillet til å bli så gøy som mulig, og det vises.
Etter tre timer med spillet må jeg nesten bare konstantere at ikke bare har de greid kunststykket med å lage et bra «Spider-Man»-spill, de har rett og slett lagd et av de mer interessante og veldesignede åpen-verden-spill på lenge – med en av de mest tilfredsstillende måtene å bevege seg på i noen spill.
Jeg gikk inn med litt skepsis til om dette var noe utviklerne kunne greie å dra av skikkelig, men måtte nærmest rives vekk fra konsollen da testperioden var over.
Jeg gleder meg, med andre ord.
Og for åpenhetens skyld: Erik var hos Nordisk Film (Sonys PlayStation-distributør i Norden) i København for å teste spillet. Nordisk Film betalte flybillettene til og fra eventet.