(PressFire.no): Det offisielle OL-spillet gjør ikke noe dramatisk nytt, men unngår de største fellene - og tar samtidig noen smarte grep for å unngå at du ender opp med å bli lei etter få timer.
Sommerlige sportsutskeielser i spillform bygger oftest på en eldgammel og etablert konvensjon fra nedstøvede spill som «Track & Field» og «California Games», der knappemosingen gjaldt.
Mer her har SEGA innsett begrensningene slikt kan ha, og i stedet satset på et dusin øvelser som har forutsetninger til å fungere som spill.
Ferdighet, ikke OL i hurtigtrykking
Dette offisielle «London 2012»-spillet er en god del bedre enn «Summer Stars 2012», som vi anmeldte tidligere i sommer. Flere av øvelsene er identiske, naturlig nok, og utføres ofte på mer eller mindre tilsvarende vis.
Det gjelder blant annet begrensede krav om knappemosing, kun avbrutt av et element der du skal utvise presisjon, eller timing og med innslag av såkalte Quick Time Events.
Men folka bak «London 2012» har nøyd seg med at du som oftest slipper å hamre uavbrutt på A-knappen for å vinne 400-meteren, eller få til et godt oppløp i høydekonkurransen: Det holder at du klarer å ligge stødig opp mot en maksgrense for hva en utøver klarer.
Sjelden eller aldri blir du nødt til å hamre til melkesyra presser i pekefinger – i stedet trykker du oftest rolig og dannet, noen få ganger litt mer eksplosivt i korte intervaller.
Det gjør dette mer til et ferdighetsspill enn et OL i hurtigtrykking.
Sandvolleyball og bordtennis!
Det er også positivt at det er flere «nye» idretter til stede i forhold til hva slike spill vanligvis har fokusert på.
Selvsagt får du plenty av muligheter til å løpe, svømme, sykle, turne, stupe og skyte (både med bue og pistol), men du kan også prøve deg i sandvolleyball eller padle ned en utfordrende løype.
Bordtennis er også en veldig god idé, i hvert fall på papiret, men Rockstar («GTA», «Red Dead Redemption») lagde et mye bedre bordtennisspill for seks år siden – et spill som forresten ligger og lyser i Xbox-menyene om dagen, og som nå koster mindre enn en softis med strø.
Sandvolleyball og bordtennis er kanskje ikke glansnumrene her, men de er spreke tilskudd. Disse to grenene føles forfriskende - selv om de på ingen måte byr på banebrytende spilldesign.
Det er eksempler på OL-grener som har store forutsetninger for å bli morsomme i spillbar form, der flere av disse øvelsene vanligvis ikke er med i et offisielt OL-spill. Får SEGA Studios Australia i ansvar å lage spillet før vinter-OL neste gang, er det kanskje håp om at curling endelig blir inkludert?
Dessverre ble dette spillstudioet rammet av en kraftig nedskjæring tidligere i år, så det er tvilsomt om vi får se om disse folka er i stand til å lage et enda bedre OL-spill neste gang. I hvert fall ikke med hele staben som har vært i sving her.
Ærlig talt: «bedre med Kinect»?
Det er kjempeenkelt å finne ting ved dette spillet som overhodet ikke matcher lanseringsaktuelle tungvektere i andre sjangre. Grafikken er (selvsagt) penere i andre spill som kommer ut i år, eller for to år siden, for den saks skyld.
Slike lisensspill byr aldri på innovasjon rent visuelt.
Onlinespillingen fungerer (det har ikke alltid vært tilfellet med offisielle OL-spill), men kunne inneholdt flere modi – og støtten for bevegelseskontrollere føles bare som billig juggel klistret på for å kunne ha enda en logo på spillcoveret.
«Bedre med Kinect»? Den må du lengre ut på landet med. Her skal du selvsagt stå og fekte med armene, på klassisk Michael Phelps-vis, eller krangle med spillet fordi sensoren ikke skjønner hva som skjer i stua.
Ikke spor av leddgikt, enda
SEGA Australia har klart å tone ned aspektene som gjør at man slenger fra seg spillet etter én kveld, mens fingrene verker og du for sjuende gang har forsøkt å logge deg på online bare for å bli møtt av enda en feilmelding.
Slikt skjer ikke i «London 2012». Jeg har nemlig lyst til å spille enda mer, og har allerede brukt flere kvelder i knallharde nettkamper - etter å ha sopet med meg medaljer fra karrieremodusen.
Det er foreløpig ikke spor av leddgikt hos undertegnede, om du lurte.
Årsaken til det er blant annet at du selv kan velge to grener du vil konkurrere i per OL-dag, du trenger aldri å mose løs på knapper mens du jakter på gull. Det er variasjon. Fokuset er mer på timing og taktikk, ikke på å se hvor fort du kan slå på A-knappen (X på PS3) i løpet av en 400 meter.
Timing er stikkordet
Et annet bevis på at kontroll og spillmekanikk har mer sportsforståelse, er når du svømmer og bruker de to analogstikkene til å utføre svømmetak. Eller i hekkeløp, der du kombinerer en stødig fart med å flippe venstre analogstikke foran hvert hinder.
Igjen; timing er stikkordet. Og mange av grenene er løst på inuitivt vis rent kontrollmessig.
Grunnen til at dette spillet ikke står i fare for å bli noens favoritt fra 2012, er selvsagt en kombinasjon av slapp presentasjon, noen øvelser (turn, trampoline, stup) som rett ut er kjedelige – og andre grener som burde vært bedre enn de er.
Men det er summen av småtingene som løfter spillet opp fra den idrettslige avgrunnen som blant annet «Summer Stars 2012» befinner seg i.
Som at du i karrieredelen tjener «fripass» som gjør at du kan velge å prøve på ny etter å ha feilet i kvalifiseringen - eller at utviklerne har gitt deg muligheten til å velge bort det aller kjedeligste ved å lage «spillelister», der du for eksempel kan velge å bare konkurrere i løp og svømming mot resten av verden online.
Det offisielle OL-spillet er mye bedre enn fryktet. Det er lagd av folk som tydelig har hatt ambisjoner om å lage et bedre spill enn de strengt tatt var nødt til å gjøre.
Spillet kommer sannsynligvis til å være glemt etter sommeren, men inntil da er det mulig å konkurrere og få OL-feber.
Det er godt nok inntil fokuset flyttes mot de sporty storkanonene som slippes til høsten, som «NHL 13», «FIFA 13», «Pro Evolution Soccer» og et nytt «Football Manager».
NB! «London 2012» er ute til pc, Xbox 360 (testet) og PlayStation 3.
