(PressFire.no) Når skaperne av «Baldur’s Gate: Dark Alliance» og «Champions of Norrath» kommer med et nytt spill, er jeg naturlig nysgjerrig.
Samarbeidsrollespill er en kjærkommen elskling i min krets. Når de i tillegg får boltre seg i «Ringenes Herre»-universet, skrus forventningene også opp.
Denne gangen har de imidlertid flyttet hele spillet fra isometrisk perspektiv og til bak rollefiguren, noe som gjør dem i stand til å ha et helt annet fokus når det kommer til kampsystem.
Spillet har mange fellestrekk med Electronic Arts «Ringenes Herre»-spill som var basert på filmene, men er er mer omfattende spillmekanisk sett.
I første omgang gir det rom for en helt annen tilnærming til avstandsbaserte våpen, som buer eller trylleformler. Nå får du nemlig sikte over skuldra til rollefiguren, noe som gir en helt annen følelse av kontroll.
Og generelt har kampene en helt annen form enn andre spill fra selskapet. Der det før stort sett holdt å stressteste et par knapper mens man pøste på med trylledrikker, må man nå ha et noe mer analytisk forhold til strategi.
Det betyr også at det er langt vanskeligere.
Samarbeidet kan blomstre
På den positive siden åpner det for at samarbeidsmodusen virkelig kan blomstre – der den ene for eksempel må trekke til seg fiendene, mens den eller de andre skyter fra avstand.
Resultatet er mer svette hender og mindre autopilot.
To av de tre spillfigurene i spillet bør egentlig bemannes, for den kunstige intelligensen føles for det meste som å dra på en heller lite begavet blondine. Men utviklerne har heldigvis ikke lagt inn et krav om å måtte holde rollefigurene som styres av datamaskinen i live, selv om det naturligvis er en fordel å ha figuren aktiv i kamp.
I tillegg kommer førstehjelpen om du ligger nede og kryper.
Dessverre savner jeg et par funksjoner i kampens hete. Du har for eksempel trylledrikker for helse og magi på henholdsvis venstre og høyre pilknapp, men har ingen mulighet til å putte andre trylledrikker på for eksempel pil opp eller ned. Knappene brukes bare ikke.
Dermed må du inn i menyen, mens fiendene banker livskiten ut av deg, for å konsumere tryllecoctails. Det sier seg selv at det ikke er spesielt aktuelt i praksis.
Lagring som drar deg ut av fantasien
Det er kanskje spesielt frustrerende for den stakkaren som spiller Loremaster, som er alven med tryllestaven. Hun kan nemlig lage sine egne trylledrikker, som hun dermed sliter med å få brukt i de rette øyeblikkene.
De andre figurene, dvergen og mennesket, har samme irritasjonsmoment. Selv om det ikke er like innlysende som hos alven. For spillet kan faktisk være ganske vanskelig, men vanligvis er ikke lagringsstedet langt unna. Dette bidrar til en helt annen mestringsfølelse enn de fleste actionrollespill.
Dette med lagringspunktene plager meg likevel, de kommer i form som en gjennomsiktig vegg. Den «stenger deg ute» fra neste seksjon, hvor du må samle troppene for å åpne den. Min innvending er ikke lagringspunktet i seg selv, men at den umiddelbart ødelegger illusjonen.
Hver gang jeg ser veggen skriker den ikke bare «nå lagres det folkens», men drar meg lynkjapt ut av en fantasiverden. Det rare er at det foregår ting på andre siden av veggen, men det kan virke som om løsningen er konstruert for å samle spillerne før neste «seksjon».
En godt kamuflert løsning er det uansett ikke.
Lydtrøbbel
Spillet er så å si helt lineært, noe jeg i utgangspunktet ikke har noe i mot. Likevel skulle jeg sett at spillet var noe åpnere, gjerne hvor man kunne ha plukket litt oppdrag selv. Her har du nemlig bare én vei, selv om du kan dra tilbake til hovedsted for å handle «proviant» og «verktøy».
Jeg har også innvendinger på lyddesignet. Lydbildet i 5.1 er svært ujevnt og dialogen drukner av og til fullstendig av musikken. Selve vokalene virker også ganske komprimert – nesten som å høre på en dårlig mp3-fil.
Dette bidrar ikke akkurat til å skape en storslått opplevelse.
Omgivelsene er imidlertid til tider ganske storslåtte når du tasser på en fjellsti og dvergenes arkitektur tårner majestetisk rundt hjørnet. Dessuten er de ganske varierende - for du kan gå fra snøkledde fjell til dypeste Myrkskog på null komma svisj.
Manuset er dessverre preget av relativt sjarmløse og panneflate rollefigurer med uinteressante dialoger. Og her kunne utviklerne hentet inn mye ekstra. Sjarmen fra filmene er så å si borte, selv om historien foregår parallelt med Frodo som turer av gårde til Dommedagsberget. «Brorskapet» hos spillfigurene fortoner seg nærmest som profesjonelt sammenlignet med originalhistorien, som om de var leid inn av Manpower.
Når det er sagt sitter man fremdeles igjen med et knakende godt actionrollespill for tre spillere, som faktisk makter å engasjere med nytt syn på kamp. Dette er på ingen måte en «Diablo»-klone, men et spill med et utfordrende kampsystem som er skreddersydd for samarbeid.
Fortellergleden er dessverre litt fraværende og det er vanskelig å få noe hjertedunk for selve historien, men svette hender og noen mil med livløse orker og troll vitner om et engasjerende spill likevel. Bare husk å ha med en kompis!
«Lord of the Rings: War in the North» er lansert til pc, PlayStation 3 (testet) og Xbox 360.
