(PressFire.no): Capcom har de siste årene overlatt mye av utviklingsarbeidet sitt til vestlige spillstudio.
«Lost Planet 3» er et av spillene som har fått denne behandlingen, og er produsert av: Spark Unlimited - et spillstudio bestående av avhoppere fra den gamle «Medal of Honor» avdelingen til Electronic Arts.
Det utspiller seg cirka femti år før hendelsene i det første spillet i serien: «Lost Planet: Extreme Condition», og man følger historien til Jim Peyton, en hardbarka arbeidskar som ligner veldig på Nicolas Cage med skjegg. Peyton har kommet til planeten E.D.N. III for å ta høyrisikoarbeid i en gruve hvor det utvinnes resurser som kan løse Jordas energikrise.
Moro med roboter
Arbeidsgiveren hans er Neo-Venus Construction company (NEVEC), et selskap som har mye den samme ambivalente rollen i spillet som Weyland-Yutani Corporation har i «Alien»-filmene.
«Lost Planet»-serien har tradisjonelt dreid seg om å kjøre såkalte Vital-Suits, tobeinte kamproboter av den typen japanere er spesielt glade i å inkorporere i sin science-fiction.
I «Lost Planet 3» styrer man også en lignende robot, men i motsetning til de andre spillene i serien - der disse primært var tungt bevæpnede stridsmaskiner - er de nå hovedsaklig anleggsmaskiner utstyrt med gripeklo og drill.
Godfølelsen melder seg allikevel når man klatrer om bord i riggen sin første gang.
Den er ganske treg men likevel kul å kjøre, for den gir et godt inntrykk av å være en robust, diger og kraftig maskin som plasserer deg høyt over folk på marka. Dette kommer godt med når man tar turen ut i isødet for å løse diverse oppdrag, for det tar ikke lang tid før man må pløye seg gjennom horder av lokale romvesen.
Spillet skifter mellom sekvenser der man kjører anleggsmaskinroboten sin rundt på isplaneten, og partier der man må ta seg frem til fots fordi doningen ikke får plass. Det er dessverre når man er til fots at appellen til «Lost Planet 3» blir noe redusert.
Da blir spillet nemlig et ganske ordinært skytespill med tredjepersonsperspektiv.
Aldri i nærheten av å være fantastisk
Dette er i utgangpunktet ikke problematisk i seg selv, da det finnes mange gode titler i denne genren. Problemet med «Lost Planet 3» er at selve skytinga er litt kjedelig.
Den koker som regel ned til at man må finne seg ett eller annet midjehøyt hinder å gjemme seg bak, for deretter å fyre løs inntil man har drept et litt for stort antall fiender som tåler litt for mange skudd hver. Av og til har man anledning til å taktisk plukke fiender ned på avstand, men som regel handler det om å plaffe ned ting som prøver å spise deg på nært hold.
Hvis en fiende kommer for nær, går handlingen over i quicktime events, der man må trykke på knapper i rekkefølge for å komme seg løs og kanskje kile motstanderen litt med kniven sin.
Det er ganske vanskelig å bli drept selv, med mindre mange kryp får kloa i deg samtidig før den automatiske helbredelsen slår inn.
Spillet kommuniserer også hendelser litt for tydelig, og nesten krampeaktig legger det til rette for at man alltid skal kunne klare seg. For eksempel:
* Hvis du ser et område med mange ammunisjonskasser liggende rundt om kring, kan du vedde på at dette er et sted du om en liten stund vil bli angrepet av noe som tåler veldig mange skudd.
* Når man er i en trang korridor, kan man ikke gjøre annet enn å gå sakte fremover. Man vet derfor at ingenting farlig kommer til å skje før man er ute av korridoren, uansett hvor mange plutselige lyder som kommer fra taket eller ting som eksploderer like i nærheten.
* Hvis man befinner seg på en klippkant man må åle seg langs, vet man at man er på rett vei, for man kan ikke åle seg tilbake dit man kom fra.
Man blir med andre ord vel mye holdt i hånda, og dette trekker bort fra «overlevelse i villmarka»-spenningen spillet ellers kunne hatt.
Spillet er også sporadisk belemret med glitcher. Ingen er så alvorlige at man ikke kommer seg videre, men av og til blir både hovedpersonen og fiendene sittende fast i landskapet på ulogiske plasser.
Men til tross for disse negative observasjonene må jeg allikevel påpeke at spillet ikke er dårlig.
Det når bare ikke helt opp på fantastisk nivå heller. Hovedproblemet er som sagt at kampmekanikken ikke er helt der den bør være, og i et spill med såpass mye skyting som dette, drar det litt ned.
Barske menn i termodress
Men det er plenty andre ting å glede seg over i «Lost Planet 3». Blant annet god stemning og en velskrevet historie.
Plottet handler i utgangpunktet om barske menn i termodress som våger seg ut i verdensrommet for å høste verdifulle resurser fra ugjestmilde planeter utenfor allfarvei.
Det viser seg imidlertid etter hvert at ting ikke er helt som forventet, og plottet dreier seg deretter hovedsakelig om å velge mellom det som er best for de fleste eller de få man bryr seg mest om.
Historien har også et ganske relevant miljøbudskap, og løftes ytterligere av at karakterene har gjennomførte personligheter, glimrende realisert av stemmeskuespillere og animasjon som gjør en god jobb med å gi et inntrykk av hvem de er.
Hovedpersonen Jim Peyton er en skikkelig likanes kar, en ordentlig arbeiderklassehelt. Han er ikke spesielt kjekk, men han er pålitelig, gjør det som må gjøres og har en nedtonet men sjarmerende humor uten å være for stor i kjeften.
- Det blir nesten koselig
De andre karakterene har også gjennomførte personligheter, og gjennom videomeldinger de sender til familie og venner hjemme på Jorda og små filmsekvenser som belyser deres daglige liv, blir vi godt kjent med dem samtidig som vi skjønner hvorfor de er på planeten i utgangspunktet.
Til tross for at det dreier seg om en relativt øde og avsidesliggende planet, får man følelse av at det faktisk bor noen der i mye større grad enn i mange tettere befolkede spill.
E.D.N. III har også god art direction, overbevisende væreffekter og er ofte pen å se på. Det blir nesten koselig til tider.
Innimellom monsterslaktinga, kan det være gøy å stoppe litt og ta en tur ut av riggen til fots og kikke på landskapet. Mye av det er faktisk så pent at det kunne gitt inspirasjon til den typen visesanger som tradisjonelt skrives av Kari Bremnes om å bo i by men lengte tilbake til nordnorsk natur.
Når det gjelder musikk, så er det to typer på lydsporet. Man har skummel filmusikk som høres ut som den kommer fra «Alien»-filmene, og man har instrumentelle låter med masse steel-gitar, som minner litt om musikken fra den alt for tidlig kansellerte TV-serien «Firefly». Førstnevnte brukes som bakgrunnsmusikk i spillets obligatoriske skytesekvenser, mens sistnevnte er stemningsmusikk man kan styre selv fra førerhuset i anleggsroboten sin når man er ute på transportetapper.
Skytinga knebler flyten
Spillet fungerer best når man vandrer rundt og utforsker isødet og tar inn landskapet i eget tempo. For eksempel når man er på tur hjem fra et oppdrag med tanken full av resurser og en behagelig låt på radioen, og man tar en liten omvei for å sjekke status på et stykke infrastruktur som man vet er i nærheten.
Det kan imidlertid godt hende man må drepe en haug med aliens på veien. Hadde dette ikke skjedd så ofte, hadde spillet sannsynligvis hatt bedre flyt. Som et resultat blir «Lost Planet 3» paradoksalt nok et skytespill som hadde vært bedre hvis det hadde litt mindre skyting.
Til tross for at jeg syntes spillet har bare halvbra kampmekanikk, likte jeg allikevel «Lost Planet 3» veldig godt. Jeg kan ikke gi det en uforbeholden tommel opp, men jeg vil anbefale at man prøver det for å se om man faller for settingen og historien.
Jeg må også nevne at man kan kaste granater i kjeften på de store monstrene, og det er alltid kult.
Spillet kan kanskje sammenlignes litt med å kjøre bilen sin fast i snøstorm på vidda i Nord-Norge, der man ikke har andre valg enn å kle på seg en ekstra jakke, kave seg ut i bagasjerommet etter spaden og måke løs bilen med bred fotstilling for å ikke tippe over i vinden.
Det høres kanskje ikke morsomt ut, men det har sin egen litt barske sjarm, og det føles som du har gjort et givende stykke arbeid når du kommer deg videre.
NB! «Lost Planet 3» er lansert til Xbox 360, PlayStation 3 og pc.