(PressFire.no): Min verden har vært ild, blod og olje den siste uken.
En konstant søken etter skrapdeler, mens jeg skyter rabiate villmenn med harpun sammen med min pukkelryggede bestekompis og råkjører gjennom sanddynene med piggete kampdoninger i hælene.
Jeg har tilbragt uforholdsmessig mye tid på å røske ned totempæler, sprenge oljeraffinerier og saumfare ørkenen etter bildeler. På veien har jeg brukket flere hundre ryggrader og nakkevirvler, kastet elektriske spyd på et par dusin molefonkne trommeslagere, kjørt over et ukjent antall skurker med piggdekk, spist mye hundemat og grodd langt skjegg.
Jeg har også spilt mye «Mad Max».
Mye å leve opp til
Forunderlig at det har tatt drøyt tre tiår før denne ikoniske badassen fikk sitt eget spill (hvis vi ser bort fra det som ble sluppet til NES i 1990, og det gjør vi) - så da er det jo litt uflaks at spillet slippes samme uke som «Metal Gear Solid V», et par måneder før vanvittig etterlengtede «Fallout 4» og noen måneder etter gloriøse «Mad Max: Fury Road».
Med «The Road Warrior» regisserte George Miller en av tidenes aller beste actionfilmer, og med «Fury Road» skapte han årets mest stilrene, eksplosive og utsøkt underholdende film uansett sjanger. Sånn er det med den saken.
Det vil være for mye forlangt at svenske Avalanche Studios ville klare å matche dette mesterlige nivået, og det klarer de heller ikke.
Deres «Mad Max» plugger seg inn i mytologien Miller møysommelig har bygget opp de siste 36 årene, uten å tilføre den noe vesentlig nytt. Dette er ikke spillversjonen av «Fury Road», for dem som hadde håpet/fryktet det – selv om plottet fungerer som en slags «prequel» til filmen.
George Miller var involvert tidlig i utviklingen av spillet, og har supplert bakgrunnsinformasjon om dette universet og om figurene. Den store erkefienden i «Mad Max» har det fornøyelige navnet Scabrous Scrotus, og er sønnen til Immortan Joe: den demoniske diktatoren i «Fury Road». Begge har en uendelig hær av dødsforaktende, fanatiske fotsoldater kalt War Boys, men ellers har spillet fint lite med filmen å gjøre.
Barbent i ørkenen
«Mad Max» er et dermed lisensspill på omtrent samme måten som Rockesteadys «Arkham»-serie: ikke bare et produkt skapt for å selge en film, men et seriøst forsøk på å overføre mytologien til spillmediet.
Avalanche har ikke lisensiert utseendet til Tom Hardy (eller Mel Gibson), så denne utgaven av Mad Max er en mer generisk og anonym skikkelse. Men han snakker i det minste med australsk aksent (stemmelagt av Bren Foster), og kjører på den australske siden av veien.
Hver dag er en dårlig dag i den postapokalyptiske ødemarken. Under sin sedvanlige søndagstur i «The Great White» blir Mad Max Rockatansky angrepet av en gjeng rabiate «War Boys», som stikker av med hans elskede V8 Interceptor – og etterlater Max i ørkenen barbent og ubevæpnet. Sånne ting har en tendens til å gjøre Max litt grinete, noe som forklarer hvorfor han ender opp med å sage sjefskurken Scrotus rett i skolten med en motorsag før åpningstitlene engang har dukket opp.
Like etterpå møter Max det pukkelryggede mekanikergeniet Chumbucket, som har et religiøst (og ikke så rent lite erotisk) forhold til kjøretøyer. Han innbiller seg at Max er ødemarkens råkjørende frelser, og bestemmer seg for å bygge en katedral i hans ære.
Nærmere bestemt Magnum Opus: det perfekte kjøretøyet for hans «pedal to the metal»-profet. Max tolererer den entusiastiske, autofile bablingen til Chumbucket mest fordi han er den eneste som kan hjelpe ham med å trimme opp bilen tilstrekkelig til å overvinne hjerneskadde Scrotus og hans enorme, hjernevaskede krigsmaskineri.
Varierende helse
Magnum Opus-bilen er i skranglete stand, men blir konstant oppgradert, modifisert og trimmet i løpet av spillets gang – både med hjelp av skrapmetall du plukker opp over alt, og via en rekke historieoppdrag.
Etter hvert blir bilen pimpet opp med blant annet en veldig hendig «Just Cause»-aktig harpun, sniper-rifle, nitro og bombekaster, som gjør de konstante basketakene på landeveiene enda livligere.
Dette er bokstavelig talt et sandkassespill; der restene av en ødelagt verden er dekket av sand, som stadig detonerer i voldsomme stormer. Å bevege seg utendørs under disse uværene er en stor risiko, men sandstormene virvler samtid opp store verdier. Skrapmetall og bildeler som man med litt flaks kan plukke opp før man mister all helse.
Mad Max har en grådig ubalansert helsemåler, som kan fylles opp ved å drikke vann, spise Dinki-Di hundemat (en artig referanse til «The Road Warrior»), ferske rotter eller jafse i seg en håndfull larver fra overmodne lik.
Det er aldri helt godt å si hva som virkelig kan skade Max: han overlever brutale påkjørsler uten problemer, men ikke mange slag i fjeset. Han kan hoppe fra betydelige høyder uten andre konsekvenser enn noen sekunder lett halting, men kan bli momentant drept hvis han hopper ned den samme avstanden andre steder.
Max kan bli drept av ild i løpet av noen sekunder i noen områder, andre steder er ikke flammer et problem i det hele tatt. Fra tid til annen er lyden dårlig synkronisert, enkelte ganger mister figurene stemmene – og Max har en lei tendens til å si «I need water!» selv om han slett ikke gjør det.
Skraper i lakken
Så selv om utgivelsen av «Mad Max» endte opp med å bli utsatt nærmere et år var dette åpenbart ikke nok tid til å pirke ut all rusk fra maskineriet.
Men noen tekniske problemer er verre enn andre.
Undertegnede ble for eksempel utsatt for en snodig bug i et tidlig oppdrag, som blokkerte tilgangen til alle andre historieoppdrag. Jeg antok at man bare var nødt til å fullføre flere sideaktiviteter før neste historiebit ble låst opp, og viet derfor uforholdsmessig mye tid på å rense kartet for sideoppgaver. De dreier seg i hovedsak om å forminske innflytelsen til Scrotus i de forskjellige territoriene på kartet, noe man gjør ved å røske ned totenpåler, avlive snikskyttere, desarmere miner med hjelp av en hund, samt ved å ta over War Boys-leire i «Far Cry»- og «Just Cause»-stil.
Mye moro i seg selv, men det er lett å gå en smule lei av å utføre de samme aktivitetene dusinvis av ganger. Særlig hvis du gjør det mens du venter på en historie som aldri kommer.
Etter et par dager med herjing rundt i ørkenen begynte jeg å mistenke at noe ikke stemte, tok turen ut på verdenswebben for å dobbeltsjekke – og oppdaget at mange har vært utsatt for det samme problemet. En lei bug i et historieoppdrag kalt «Wasteland Classic» stanser all fremdrift, og blokkerer alle andre oppdrag. Heldigvis en forholdsvis enkel sak å fikse, og ikke nødvendig å starte hele spillet på nytt – men allikevel helt uakseptabelt i en stor spillutgivelse som dette, og noe som torpederer helhetsinntrykket.
Alt du gjør belønnes
Kartet er ellers overraskende svært, men veiene ender ikke med det. Man kan dra videre innover i den endeløse ørkenen hinsides kartet, der det venter noen overraskelser, stormer og etter hvert en sikker død.
Man oppdager sideoppdrag og aktiviteter på kartet med hjelp av luftballonger, som fungerer på omtrent samme måte som radiotårnene i «Far Cry» og utkikkspostene i «Assassin’s Creed».
Disse ballongene blir dessuten snarveier på kartet, hvis du skulle bli lei av å kjøre de samme, lange strekningene gjentatte ganger – mens du blir påkjørt av villmenn i spesialbyggede kampdoninger. De er imidlertid en god kilde til skrapmetall, eller eventuelt nye tilskudd til den stadig større bilsamlingen din.
Det er en masse kjøretøyer å samle opp her og en rekke såkalte «Archangel»-biler å bygge.
«Mad Max» har dessuten et omfattende, todelt oppgraderingssystem, som belønner stort sett alt man foretar seg med enten «scrap» eller «tokens». Sistnevnte byttes inn hos den personlige psykiatrikeren til Max: Griffa. En mystisk vismann som tilbyr kryptisk psykoanalyse og oppgraderinger som gjør Max mer effektiv ute på slagmarken.
Slagkraftig
Kampsystemet er enkelt og høvelig endimensjonalt, men veldig tilfredsstillende – særlig etter at man åpner opp evnene til Max, som gir ham noen usedvanlig brutale drapsmetoder og nakkeknekkende «finishing moves».
Også her føles imidlertid spillet ubalansert.
Max tåler å bli påkjørt i full fart av piggete drapsbiler et halvt dusin ganger, men takker for seg etter et par velrettede dask i fjeset fra en av motstanderne sine. Noe som blir et problem hvis fiendene angriper deg fra en vinkel kameraet ikke plukker opp.
Slåssingen har klare likhetstrekk til «Arkham»-serien og «Middle-earth: Shadow of Mordor», men Max har et mindre repertoar i kampmetoder og et mer beskjedent utvalg av våpen. Han er utstyrt med en avsagd hagle som kan være nyttig når fiender angriper fra alle kanter, men ammunisjon er en mangelvare.
Man kan også plukke opp slagvåpen fra døde motstandere, men de blir ødelagt veldig fort.
Max har dessuten store problemer med å for eksempel drikke vann uten å miste slagvåpen, og tilsvarende vanskeligheter med å plukke opp våpenet igjen hvis det ligger inntil for eksempel en stige. Det er også et forholdsvis smalt utvalg av fiender her, så du ender opp med å kjempe mot akkurat de samme figurene hundrevis av ganger.
Skranglete
Visuelt er «Mad Max» ofte virkelig imponerende. Det postapokalyptiske miljøet er dominert av åpne områder, som er preget av stadig skiftende lys- og værforhold.
Ta en titt opp på skyene når du har litt tid til overs, eller sjekk ut utsikten når du befinner deg på en høyde. Da kan du finne virkelig skjønnhet i dette døende landskapet.
Figuranimasjonen er mer ujevn: til tider virkelig bra (bare se på måten Chum skifter tyngdepunktet sitt på bagasjeplanet når du tar noen raske svinger, eller den smidige måten Max sklir inn i førersetet etter å ha brukt sniper-riflen) - til tider heller dårlig (som den klossete måten Max klatrer opp stiger, eller den patetiske måten han hopper som en fordømt spastiker).
Så ja, «Mad Max» er en ujevn, ubalansert og skranglete spillopplevelse. Men samtidig så veldig, veldig underholdende.
Nok egenart?
Ok, det er ikke til å komme bort fra at mye her føles som gammelt nytt. George Millers «Mad Max»-filmer skapte en hel sjanger med postapokalyptiske filmer, som igjen har inspirert en lang rekke spill – fra «Borderlands» og undervurderte «Rage», til «Fallout»-serien.
Ikke annet å vente enn at et «Mad Max»-spill tar i bruk mange av de samme elementene, og det spiller egentlig ikke så stor rolle så lenge de fortsatt fungerer.
At spillet har et så stort fokus på bilkjøring er helt i tråd med filmene, og er det elementet som fungerer aller best. Duellene på landeveien er en konstant kilde til nervepirrende moro, og selv de av oss som ikke har den største tålmodigheten med bilspill kan fort bli hekta på racing-konkurransene.
Det er så vanvittig mye å finne på her at det er lettere å unnskylde at ikke alt fungerer like bra – men jeg kan på ingen måte unnskylde bugs som fryser hele historiekampanjen. Sånt er utilgivelig, og jeg håper virkelig at Avalanche jobber på spreng med en oppdatering som reparerer spillet.
Frem til det skjer ender vi hverken opp med «Ah, mediocre!» eller «What a wonderful Day!»
Jeg frykter at «Mad Max» vil slite med å utmerke seg i mengden, men dette er definitivt verdt tiden hvis har du sansen for åpne verdener i forfall, rabiat villmannskjøring, voldsomme neveslagsmål og hundemat. Langt fra like ikonisk og episk som «Mad Max»-filmene, men duger finfint til å døyve ventetiden frem til vi trer på oss en ny Pip-Boy og farter tilbake ut i den postapokalyptiske ødemarken i «Fallout 4».
NB! «Mad Max» er ute nå, til Xbox One, PlayStation 4 (testet) og Windows pc.
