Det var et stort steg den japanske spillskaperen Fumito Ueda skulle ta fra det klassiske PlayStation 2-spillet «Ico» til den minst like legendariske oppfølgeren i ånden, «Shadow of the Colossus».
I førstnevnte spilte du en liten gutt som måtte ta vare på en skjør, forsvarsløs jente – mens du i «Colossus» sto alene (med unntak av hesten din) mot de mest gigantiske beistene vi har sett i spillhistorien.
Begge spillene fungerte ypperlig på hver sine plan, men når Ueda i det kommende PlayStation 3-spillet «The Last Guardian» slår sammen kompansjonelementet fra «Ico» med det langt større - og vennligere - dyret du her skal samarbeide med, lukter det gull lang vei.
Disse spillene er imidlertid ikke de eneste på markedet som baserer seg på at du må samarbeide med en annen figur i spillet. Nylig kom for eksempel det ufortjent oversette «Enslaved» ut, og i dag slippes «Majin and the Forsaken Kingdom» - et spill jeg håper så mange som mulig får øynene opp for.
En mosegrodd kjempe som lystrer som en veltrent bikkje
Her spiller du unggutten Tepeu i en verden der onde krefter har sikret seg grep. Alene hadde ikke Tepeu hatt oddsene med seg, til det er motstanden for kraftig. Heldigvis slipper han det, ettersom han helt i starten klarer å frigi et trollignende beist, en såkalt majin.
Denne mosegrodde, steinaktige skapningen er til tross for sin størrelse og styrke herlig naiv, og lystrer dine ord som en veltrent, lojal bikkje.
I dette samspillet ligger spillets aller største styrke. Store deler av utfordringene ligger i å finne ut hvordan dere begge skal komme dere videre, som regel gjennom porter som er sperret slik at majinen ikke kan løfte dem opp.
Et eller annet sted finnes en bryter, og den må du komme deg fram til - en rute som ikke alltid gir seg selv. Heldigvis er majinen lett å lede dit du vil, og han er like hjelpsom enten du vil at han skal knele så du når opp til noe, åpne en dør, eller slynge deg avgårde i en katapult.
Også i kamp er det et poeng å holde seg i nærheten av majinen, som naturlig nok evner å knocke ut langt flere skyggeskapninger enn du selv ville klart. Enten sammen lurer dem i feller der det er mulig, eller går ansikt til ansikt i nærkamp, er det etter hvert mange måter dere begge kan slåss i tospann.
Noen ganger er det imidlertid bedre å «parkere» majinen i sikkerhet, mens du selv sniker deg innpå intetanende kryp og ekspederer dem raskt og effektivt. Men vær obs: Det er kun når du er i nærheten av majinen, og et stykka unna fiendene, at han på magisk vis kan gi deg tilbake livskraft - mens du på din kan mate ham med livgivende blomsterfrukter.
Kontrollene, stemningen og spillmekanismene i «Majin» er på høyde med det aller beste der ute, men dessverre er det par elementer ved spillet som jeg gjerne skulle sett at utviklerne tilnærmet seg litt annerledes.
Til tross for bunnsolid innhold, holder ikke selve innpakningen alltid like mye mål.
Grafikken er tidvis under pari, med tekniske glipper og tydelige «sømmer» i teksturene. Også stemmeskuespillet er til tider pinlig dårlig, noe som medfører at de naive ytringene til majinen ofte blir mer av et irritasjonsmoment enn noe som løfter spillet.
Noen andre designvalg tidligere i prosessen, litt mer teknisk kyndighet og hakket mer innsats (eller talent?) fra skuespillernes side hadde definitivt løftet spillet ytterligere.
Men la nå ikke det komme i veien for en ellers appellerende, engasjerende og magisk spillopplevelse. «Majin and the Forsaken Kingdom» er som sagt et spill du bør ta deg tid og råd til å unne deg - i hvert fall fram til «The Last Guardian» slippes.
PS: Vi har testet både PlayStation 3- og Xbox 360-utgaven.
