PARIS (PressFire.no): Pressfire er i den franske hovedstaden for å testspille «Odyssey» i et fancy-schmancy chateau, der Ubisoft har satt opp en helvetes masse datamaskiner for å introdusere historiedelen i spillet for første gang.
De har dessuten dekorert lobbyen med en diger statue av spillhelten Alexios (men ikke av hans kvinnelige motstykke Kassandra), sammen med «Assassin’s Creed Odyssey»-logoen skrevet med fine lyseffekter.
FOR SPARTA!
«Assassin’s Creed Odyssey» tar oss med tilbake til Hellas rundt 400 F.Kr., og vikler i kjent stil inn historiske hendelser, kjente personligheter og mytologi i en fiktiv hevnhistorie. Alt starter med en prolog i full «300»-modus, mens kong Leonidas kjemper i slaget ved Thermopylene. Leonidas viser seg å være bestefaren til spillets hovedperson; en stolt spartaner med en tragisk fortid som kommer til å ha en sentral rolle i historiekampanjen.
Man har valget mellom om å spille som søsknene Alexios eller Kassandra, og etter å ha spilt så mange «Assassin’s Creed»-spill som mannlige helter velger jeg for variasjonens skyld å satse på sistnevnte.
Det viser seg å være et smart valg. Kassandra er akkurat den hovedpersonen serien trenger nå; en tøff dame med en nyansert personlighet og veldig gresk sinnelag. Hun er skikkelig stødig stemmelagt og spilt av den gresk-kanadiske indie-skuespilleren Melissanthi Mahut, som ifølge IMDb også supplerte stemmene til noen sidefigurer i forgjengeren «Origins».
I motsetning til «Syndicate» vil man ikke kunne veksle mellom søsknene; skjebnen til en av dem forsegles i et tilbakeblikk som former personligheten til den som overlever.
Kassandra ankom den greske øya Kefallinía som foreldreløs ungpike, og ble tatt under vingene av den moralsk fleksible lurendreieren Markos. Denne rabagasten ser ut til å være kilden til mesteparten av Kassandras problemer i voksen alder; og har akkurat tatt opp lån for å skaffe seg en vingård han definitivt ikke har råd til. De første timene er Kassandra er travelt opptatt med å rydde opp i trøbbel på øya, de fleste forårsaket av en diger skurk kalt «The Cyclops».
Som «Black Flag»
Etter noen timer får Kassandra muligheten til å forlate Kefallinía i en nylig ervervet båt, og utforske de andre greske øyene. Så ja, sjøslag er tilbake igjen, og måten man beveger seg rundt i på Hellas-kartet har klare paralleller til spillseriens beste kapittel: «Black Flag».
Selv om serien gradvis har beveget seg stadig lengre bort fra selve «Assassin»-biten blir Kassandra snart rekruttert av en fascinerende taskenspiller ved navn Elpnor, som gir henne det første leiemorderoppdraget. Hun må også hamle opp med medlemmer av «The Cult of Kosmos», som angivelig vil spille en sentral rolle utover i historien.
Allerede etter noen timer føler jeg at rollegalleriet er skikkelig spennende her, og historien lovende. Noen av bifigurene har kanskje til tider litt stiv ansiktsmimikk (leppebevegelsene ser ut til å være et vedvarende problem), men de har sterke, særegne personligheter og animasjonen av Kassandra er på høyt nivå med for eksempel Aloy i «Horizon: Zero Dawn». Dette er forresten så vidt jeg husker det første spillet i serien der jeg har fått sjansen til å stappe et glassøye opp i baken på en geit. Så stilpoeng for det.
«Assassin’s Creed Odyssey» gir oss også valget mellom å spille «Odyssey» i tradisjonell «Guided Mode», der kan følge markeringer på kartet i tråd med tidligere spill. For anledningen ble jeg oppfordret til å velge den nye Exploration Mode-varianten, som er mer basert på hintene man får av figurene man møter.
Videre fra «Origins»
Kampsystemet har dessuten fått en overhaling som videreutvikler «Origins» såkalte «hitbox»-system. Nå kan man åpne opp spesielle ferdigheter og triks separat; som naturligvis inkluderer et ikonisk Sparta-spark i «300»-stil. Like festlig som effektivt, selv om det dessverre ikke automatisk åpner seg en brønn under folka man tupper i mellomgulvet.
Det er et større fokus på blokkering her, noe som jeg ikke nødvendigvis føler gjør fightingen mer morsom – men dette er trolig en greie som fungerer mye bedre når man har trent seg opp litt. Forandringene i kampsystemet fordrer litt tilvenning og øvelse for å mestre, og man kan ikke bare lene seg tilbake på muskelminnet fra alle timene med tidligere «Ass Creed»-spill – men det tilbyr samtidig et større spekter av bevegelser, angrep og taktikker.
Soldater på nakken
Kassandra havner også i lokale konflikter som ender med at man kan få leiesoldater etter seg (en videreføring av Phylakes-krigerne fra «Origins»), og jeg er ikke helfrelst av akkurat dette elementet. I mine timer med spillet hadde disse leiesoldatene en tendens til å dukke opp når det passet som dårligst. De blandet seg inn i historieoppdrag, og kunne gjøre helt overkommelige nærkamper til et seigt helvete. Å få tre soldater, som ligger flere erfaringspoeng over deg, på nakken under intense kamper blir lett en sikker død, eller eventuelt et kvarter med leke gjemsel før de gir opp. Sånt sparker en hard skruball inn i planene, gjør ting uforutsigbart og tvinger deg til å improvisere - men føles ofte mest som et frustrerende irritasjonsmoment.
Så jeg håper virkelig at den biten blir finjustert innen spillet slippes på markedet, eller blir mindre distraherende etter hvert som man øker erfaringspoengene. Eventuelt blir fjernet helt. Ubisoft har åpenbart investert mye energi i å gjøre sideoppdragene varierte og overraskende; de jeg fikk sjansen til å utforske spant et bredt spekter; fra morsomme digresjoner til tragiske menneskeskjebner.
En gresk flørt
Denne gangen har man dessuten forskjellige dialogvalgi «Mass Effect»-stil, som gir større variasjon i hvordan man veger å håndtere menneskene rundt seg. De moralske veivalgene sirkler rundt om hvorvidt man vil fokusere på ren grådighet (som for eksempel å presse fattige folk til å betale for hjelpen man tilbyr dem), altruisme (stille seg på side med samfunnets vanskeligstilte uten å kreve noe annet enn litt takknemlighet tilbake) eller eventuelt rent raseri (ved å slå hardt ned på respektløs oppførsel, og la seg blinde av hevnlyst). Sånne ting.
Man kan dessuten flørte med enkelte figurer av begge kjønn, noe som trolig leder til noen smakfullt keitete sexscener i (igjen) «Mass Effect»-stil. De gamle grekerne var jo kjent for å være et vellystig folkeslag, så her blir det nok litt pulings.
De moralske valgene inkluderer også hvilken side man stiller seg på i lokale konflikter, og man har dessuten opsjonen til å sette de forskjellige fraksjonene opp mot hverandre i «Yojimbo»-stil.
I tillegg må man etter hvert velge side i den overliggende Peloponneskrigen mellom Sparta og Det athenske riket, noe som angivelig leder til større krigsslag. Så langt kom jeg ikke i min gjennomspilling, men det kan se ut til at Ubisoft har latt seg inspirere litt av «The Witcher 3» - samt mer enn litt av «Middle Earth: Shadow of Mordor» og oppfølgeren «Shadow of War». Noe som bare er fair, siden «Middle-Earth»-serien tyvlånte såpass mye fra «Assassin’s Creed».
Så da får vi jo bare håpe at de samtidig har lært en leksjon eller to når det gjelder mikrotransaksjoner. Ifølge Ubisoft har alle disse valgene konsekvenser for hvordan historien utspiller seg, og «Odyssey» er angivelig utstyrt med en rekke forskjellige sluttscener, alt ettersom hvilke veivalg man tar. Jeg fikk ikke sjansen til å se konsekvensene av dette i min spillrunde, men opplevde plenty av dialogvalg. La gå at de fleste mest dreide seg om hvor lenge man hadde tålmodighet til å holde samtalene gående og hvor mye bakgrunnsinformasjon man er interessert å avdekke.
Det er angivelig spilt inn tretti timer bare med dialogscener, men det gjenstår å se hvor mye man får oppleve i løpet av en gjennomspilling. I likhet med fjorårets «Origins»-eventyr i Egypt er det lite her som kan beskrives som direkte nyskapende eller revolusjonerende, men som vanlig har Ubisoft forbedret og finjustert formelen flere grader.
Likevel føles det veldig positivt at «Odyssey» satser enda sterkere på rollespillelementene, har økt valgmulighetene betraktelig og ser ut til å prioritere fleksibilitet. Dette ser ut til å bli et skikkelig epos, som er så innholdsmettet at selv etter en full arbeidsdag i selskap med spillet føles det som om jeg bare har skrapet litt på overflaten av hva «Odyssey» har å by på. Og selv etter å ha anmeldt så godt som hvert bidige «Assassin’s Creed»-spill det siste tiåret føles settingen og det historiske bakteppet tilstrekkelig friskt til at jeg gjerne tilbringer mer tid i denne tidsepoken, og følger Kassandras eventyr frem til slutten. Forhåpentligvis får vi sjansen til å stappe glassøyer opp i baken på andre dyr, også.
«Assassin’s Creed Odyssey» slippes 5. oktober.
OBS! Reise og opphold er dekket av Ubisoft.