(PressFire.no): Jeg er litt ambivalent til «Oil Rush». På den ene siden er det et veldig minimalistisk og elegant spill, gjemt bak eksplosiv grafikk og et fantastisk farlig tempo.
En av de mer imponerende sidene ved spillet er hvordan utviklerne Unigine prøver å balansere mellom to etablerte strategisjangere.
I utgangspunktet er jeg ikke helt sikker på hvilke av de to som har hatt mest innflytelse i designet, men det er innlysende at både styrker og svakheter fra klassisk tårnforsvar og sanntidsstrategi er med og farger helhetsbildet.
Jeg tror det koker ned til at den delen jeg liker er ideene hentet fra et godt tårnforsvarsspill, mens delen jeg misliker er den unødvendige bagasjen som hører med det konvensjonelle, noe stagnerte, formularet til sanntidsstrategispill.
Det store oljeeventyret
Dødtid er det svært lite av i «Oil Rush». Hovedideen bak spillet er å erobre et åpent havområde, sikre en stødig flyt av kroner, båter og fly, og samtidig utmanøvrere fiender som jobber mot de samme målene.
Den store vrien er at dere alle konkurrerer om et begrenset antall plattformer som alle spytter ut en av disse resursene.
De taktiske valgene dine er begrenset til hvordan du vil dele opp flåten din, og hvilke plattformer du vil sende dem til. Det handler mer om logistiske utfordringer enn taktisk krigføring, selv om du også må sette av tid og penger til å sette opp forsvarstårn rundt plattformene dine.
Resten av inntrykket ligger i presentasjonen – kameraet spesielt, som zoomer, roterer og klipper for å gi deg et så imponerende kinematisk innblikk i oljeeventyret som mulig.
Faktisk vil jeg gå så langt som å si at en av spillets aller største styrker er hvordan det visuelle spetakkelet brukes til å dekke til de kanskje litt for enkle spillmekanikkene i bakgrunnen. Likevel elsker jeg hvordan utviklerne faktisk klarer å kamuflere dem, og får meg til å glemme at alt jeg egentlig driver med er en serie med identiske, repeterende museklikk.
Litt surt er det derfor at «Oil Rush» mer eller mindre spilles fra det lille oversiktskartet nede i hjørnet av skjermen din, hvor alle de pene effektene og den dynamiske, levende vannverdenen abstraheres ned til prikker og sirkler på en radarskjerm. Har du spilt «Batman: Arkham»-serien kjenner du sikkert til det samme problemet med detektivmodusen der.
På grunt vann
Brukergrensesnittet er ellers ikke noe å fnyse av i det hele tatt, og kunne ikke vært enklere. Det å sende en flåte fra en plattform til en annen, enten som forsvars- eller angrepsstyrke, er snakk om ett enkelt museklikk – i verste fall to hvis du ønsker å dele den opp eller isolere vannscooterne fra kanonbåtene eller helikoptrene dine.
«Oil Rush» gjør det strengt talt ikke veldig vanskelig for deg rent teknisk, selv om det er en del elementer utenom som tvinger fram irriterende begrensninger.
I en gitt runde er det alltid start- og sluttspillet som er høydepunktet. Begge disse er balanserte i forhold til resursene du har til rådighet og utfordringene som utvikler seg. Starten er selvsagt avgjørende, der det handler like mye om å velge hvilke plattformer du vil underlegge deg som hvilke plattformer du vil gi opp til fienden. Du må prioritere.
Samtidig krever sluttspillet en del vurderinger i henhold til resursene dine. Med flere plattformer får du en større strøm av enheter og penger tilgjengelig – men samtidig må du også klare å beherske antallet og ikke spre deg for tynt. En smart motspiller vil klare å slå tilbake her, siden du rett og slett ikke klarer å være over alt på en gang.
Treffer veggen
Det virkelig store problemet kommer når for eksempel to jevngode motspillere utmatter kartet for nøytrale plattformer og ender med å stange hodet mot hverandre i en evigvarende duell som ikke går noe sted.
Rundene reduseres plutselig til en repeterende sjekkliste, der hver av partene i tur sender styrker for å erobre og gjenerobre de samme plattformene igjen og igjen.
Symmetrien brytes opp i kampanjedelen, men her er oppdragene såpass overregisserte at det føles ut som om motspillerne dine spiller et annet spill enn deg. De får plutselige forsyninger, kan dukke opp fra hvor som helst og følger regler som bryter med mye av logikken.
Dessuten følger de et alt for diktatorisk etter det konvensjonelle RTS-formularet til virkelig å kunne ta i bruk styrkene i sitt eget system.
På en side elsker jeg hva Unigine har gjort i «Oil Rush». De har fått til mye spennende med blandingskonseptet sitt, som på overflaten fungerer utrolig bra. Unigine setter opp en fantastisk fasade som virkelig selger spillet, men klarer ikke å holde den ved like under nærmere gransking – noe spillet tvinger deg til å gjøre før eller senere.
«Oil Rush» henter kanskje inspirasjon fra klassiske sjangere, men klarer ikke helt å framheve hva det er som gjør dem tiltalende og engasjerende i det lange løp.
NB! «Oil Rush» er utgitt til pc og kan handles fra Steam (koster cirka 110 kroner) eller utviklerens hjemmeside (116 kroner).
