(PressFire.no): – Ahh, TV-spill.
Det er lenge siden sist jeg tok meg selv i å sukke lett og hengivent på spillmediets vegne.
Følelsen av å sitte der med fingeren på spaken og vite nøyaktig hvilke knapper som gjør hva, uten noe annet å tenke på enn i hvilken rekkefølge man trykker dem. For ikke å snakke om når.
Det er ikke rart at nettopp «OlliOlli2» gir meg den følelsen. Som et rendyrket arkadespill seg hør og bør, er det strippet for staffasjer og vedheng. Kun det mest essensielle står igjen, alene med den naive troen på at én spillmekanikk kan være bærebjelke for en total spillopplevelse.
Vel – lenge leve de naive!
Rullebrett på zen-måten
Når jeg skriver at «OlliOlli2» er rendyrket, bruker jeg ikke ordet som et praktisk og forenklende superlativ. Som et spill som baserer seg på bruk av to knapper, er «OlliOlli2» rendyrket i ordets rette forstand.
Hele premisset er å komme seg fra A til Å gjennom en rekke tematiske brett i 2D-perspektiv. At det hele foregår på skateboard er egentlig irrelevant, men gir likevel spillet en distinkt «cool» vibb som overføres til det visuelle.
Alle omgivelser består av rene linjer og duse farger som matcher perfekt med det nydelige repertoaret av chillwave- og elektronika (sjekk ut spillelisten på Spotify). Til forskjell fra sjangerbroren «Bit.Trip Runner 2» – og for å understreke at det tross alt er snakk om skating – må man likevel tenke på litt mer enn bare å nå målstreken.
Halvparten av utfordringen består i å holde rekken av triks og «grinds» gående. Lander du en «kickflip» i «manual» før du rutsjer videre på en «rail», har du funnet oppskriften på hvordan man knipler sammen poeng til en k-k-kombo.
En perfekt runde er i all essens matematisk, der hvert knappetrykk må gå opp med det neste innenfor et gitt parameter av hindringer i terrenget.
Å briljere i «OlliOlli2» er med andre ord akkurat så vanskelig som det høres ut.
Statusjag
Selv om «OlliOlli2» fungerer vel så godt for den som liker å konkurrere mot seg selv, hører et solid poengsystem sjangeren til. Akkurat her gjør ikke spillet noen unike grep, men viderefører en løsning som allerede funker.
Etter hvert brett belønnes du en stjerne for hvert av totalt fem delmål. Delmålet kan være å gjøre et visst antall «kickflips», holde en kombo gående i en angitt tidsperiode og så videre.
For å sikre at spilleren tar insentivet til gjenspilling på alvor, lærer ikke «OlliOlli2» bort hvordan man knipler sammen triks («manual» på fagspråket) før midtveis ut i spillet.
Det kan knapt kalles en designmessig bragd, men er likevel et elegant lite grep for å friste spilleren til å spille tidligere brett på nytt.
For min del resulterte dette i ny giv og begeistring for mestringsfølelsen spill(et) kan gi – jeg ble perfeksjonisten jeg ikke vil være. Integrer noen konkurranseglade venner i det samme systemet, og jeg kan garantere at dere har det gående.
Interaktiv lykkepille
«OlliOlli2» er en liten lykkepille av et spill.
Her er ingen overhengende fortellerstruktur, forstyrrende filmklipp, intriger eller drama. Her er intet rutenett av valg- og tilpasningsmuligheter.
Spillet har verken et klart definert progresjonssystem, progresjonsbaserte belønninger, eller noen progressive holdninger til spillmediet, for den saks skyld.
Hvordan «OlliOlli2» plasserer seg i forhold til forgjengeren, kan jeg ikke uttale meg om. Som et frittstående, nedlastbart spill oppfyller det likevel alle de krav om finslipt spillbarhet man kan våge å stille.
Departementet for Timingbasert, Audiovisuell Rullebrett-Zen har fått sin talsmann. Welcome to Olliwood!
NB! Spillet er lansert til PlayStation 4 (testet) og PlayStation Vita.
