(PressFire.no): Om man ser på «Orcs Must Die!» som et slags tilbakemeldingsskjema, er det lettere å rettferdiggjøre at oppfølgeren kommer så kjapt.
Actionstrategispillet er både langvarig og velprodusert, men bærer preg av å være utviklet av et smalt utvikerlag som ikke helt skjønner hvor de må gå. Heldigvis har de hatt en fanskare som ikke har vært sene med å kauke av full hals.
Også sitter vi da med en slags revidert versjon under enn ett år senere. Det kunne stinket av både tørrmelkede spener og latskap, men har faktisk den forfriskende eimen av en utvikler som lyttet til fansen og umiddelbart la seg i selen for å vise hva de egentlig kan.
Går det virkelig an?
Ligner på far sin
Fundamentet har ikke drevet som polisen og du bør ikke forvente å gjøre stort annet enn å legge ut feller og krøste et spekter av smådemoniske krek gjennom trange slottskorridorer.
Den stressende kombinasjonen av action og tårnforsvar holder deg stadig på tå hev, og kan rett og slett bli litt slitsom. Særlig når noen av brettene strekker seg opp mot en halvtime, som ærlig talt blir litt i lengste laget for et spill med en så umiddelbar spillestil.
Til gjengjeld har stort sett alt annet enn omgivelsene gjort store sprang siden sist.
Det spinkle systemet for å oppgradere feller og egenskaper er dypere, du kan bla gjennom et nytt og massivt utvalg feller og fritt velge mellom vidt forskjellige våpen, trylleformler og tryllegjenstander. Selv om omgivelsene fort glir i hverandre, har du en helt ny sjanse til å spille som du vil.
Siden jeg er en seig trønder, liker jeg å hive sinkende gift på alt jeg kan. Det gir meg bedre tid til å spenne armbrøsten og tusle rundt svimmel og grinete når jeg angripes fra fire hold samtidig. Andre har nytte av økt skade eller andre triks som er glimrende om man har tiltro til at fellene greier å holde tilbake hver eneste ekling mens man er borte.
Å finjustere taktikk er viktigere enn noen gang, og det er lett å låse seg til kjente kombinasjoner når man først finner en effektiv slagplan.
Heldigvis har det nye monstergalleriet så mye faenskap å by på at du kontinuerlig forkaster og videreutvikler taktikken din. Om du først og fremst setter pris på gåteløsingsaspektet av serien, har du mye å se frem til.
Inn i evighetsmaskinen
Jeg skal ikke sverge i synagogen og påstå at Robot Entertainment har overgått seg selv med «Orcs Must Die! 2», all den tid de i stor grad består av folkene som lagde klassiske «Age of Empires II», men det er attråverdig hvor stilsikkert de har greid å gjenoppfinne noe så ferdigfordøyd og masseprodusert som tårnforsvarspillene.
Forsøk på å veve et litt større rammeverk lykkes godt, særlig på grunn av glimrende stemmeskuespillere som gjør mye ut av lite og injiserer litt menneskelighet i den demonisk nedrente verdenen.
Historien prøver ikke på noe annet enn å berettige designvalgene, og det var en klok avgjørelse.
I stedet har amerikanerne brukt energien på godbiter som «Endless», en av disse modiene hvor du står mot evige angrep fra stadig feitere fiendeklynger og brøler resultatet i fjeset på vennene dine.
Om man avser en tier eller noe sånt for eneren, får man også tilgang til ti av originalbrettene ferdig oppusset for samarbeidsspilling.
Etterlengtet samarbeid
Ja, for vi har endelig en samarbeidsdel å leke med, og det hadde vært et helt annet spill uten. Sånn er det bare. Da eneren ubønnhørlig ble målt opp mot «Dungeon Defenders» i fjor, var det helt naturlig å påpeke at konkurrenten hadde et fortrinn i å la fire gærninger spille sammen – selv om «Orcs Must Die!» er adskillig mer velprodusert.
Nå har orkekvesteren begge essene i ermet, og du verden for en forskjell det ble.
Siden Xbox 360-versjonen er dumpet er det likevel ingen lokal flerspillerdel. I stedet må du koble deg opp mot en likesinnet over Steam i en forholdsvis sømløs prosess. Spillområdene er så kronglete og kaotiske at det hadde blitt galskap på én skjerm uansett.
I tospillerdelen kan andremann herje med sin gamle rival «The Sorceress», som er av det blautere slaget. Armbrøsten og sverdstaven er derfor byttet bort med en tryllekjepp, bedre egnet til å drive gjøn på avstand. Den kan også vende utvalgte fiender mot røkla en stund, et grep som gjør det overkommelig at hun kun tåler et par karameller over kjeften før hun resignerer.
Sammen er de et fantastisk spetakkel, i så stor grad at en undres om tospillerdelen var planlagt fra starten av. Man oppdager synergieffekter i ellers trauste feller, og pengene går adskillig lengre om man legger seg i tenkeboksen og ser på hvordan man kan lenke drapsmaskineriene sammen. Dessuten gjør det underverker for gjenspillingsgleden.
Herfra og til evigheten?
Hvis man har for vane å se på spillenes verdi som en kalkyle hvor pris og varighet er i en evig runddans, er «Orcs Must Die! 2» en av årets beste nyheter.
De drøye 100 kronene som bes om nå i slipptider er en fantastisk komfortabel prislapp for en slik innholdspakke, som gir de fleste nyutgivelser en runde med piasavakosten hva gjenspillingsverdi angår.
Det er ikke dermed sagt at dette er en perfekt gavepakke for de med en hang for actionstrategi. Hvor i alle dager blir det av et verktøy for å snekre egne brett, for eksempel?
De koksgrå murveggene går deg kjapt på nervene, og de mest interessante brettene er irriterende nok lagt i starten av spillet. En tendens de gjerne kan bedre på med innholdspakker, for så vidt.
Men hvis du først lar deg bite av basillen og lærer dansen som kreves for å briljere blant horder av orker som ikke takler trynet ditt, har «Orcs Must Die! 2» funnet en fantastisk blanding av action, hjernetrim og tårnforsvar. Det blir både vanskelig og frustrerende etter hvert, men det tåler du.
Og når du biter deg gjennom overflaten, finner du en nydelig bøllesimulator som garantert varer lenger enn sommeren. Og kanskje høsten.
«Orcs Must Die! 2» er ute til PC og kan kjøpes gjennom Steam.
