(PressFire.no): Pippilotta Viktualia Rullgardina Chrysmynta Efraimsdatter Langstrømpe.
En nasjonal skatt i Sverige skapt av Astrid Lindgren, oversatt til et utall språk, og som vi her i Norge har tatt til oss nesten like mye som våre brødre og søstre i øst.
Det er vel neppe noen som ikke har et eller annet forhold til historiene, enten gjennom TV, film eller bøker.
Og dette er forsåvidt ikke det første spillet med den forunderlige jenta heller, men det er det første som slippes på den etter hvert døende plattformen Nintendo DS – og til hele åtte språk!
Ambisjonene mot en suksess er dermed store for utvikler Ravn Studios.
Funker det?
Det hele starter slett ikke dumt.
Fra en isometrisk ovenfra-og-ned skråvinkel får vi kontrollere Pippi i det hun etter hvert forlater huset sitt og går rundt i nabolaget. Kontrollene er enkle å fatte, grafikken er fargerik og fin – og det er mange naboer du kan omgås.
Men problemene begynner å melde seg etter bare en håndfull minutter.
Jeg har vandret rundt Villa Villekulla og snakket med alle naboene, og hver eneste en vil at jeg skal gå rundt i de samme områdene og samle ting for dem.
Pippi selv utbryter at hun er en «tingsamler!», og jeg får bange anelser idét jeg samler inn nok et eple, nok en sitron, nok en planke med spiker i.
Skal jeg ikke gjøre noe annet enn å samle ting for naboene?
Tiden går. Jeg samler spilledåser, flere epler, blomster, katter, sukkertøy, flagg.
For hver person du finner tingene til får du en mynt. Det koster tjue mynter å åpne opp en ny del av banen du er på.
En ny del stappfull med folk du skal finne ting for.
Men dette kan da ikke være alt i hele spillet, vel?
Repetisjon til det kjedsommelige
Etter fire timer eller der omkring har jeg gått gjennom de tre nivåene spillet tilbyr, rulleteksten har kommet og gått, og jeg må slå fast at joda – dette er bortimot alt du gjør.
Du løper rundt på et digert område og samler inn ting for folk og fe.
For å være mer nøyaktig:
Først må du finne en person som har et spørsmålstegn over hodet. Du snakker med (eller rettere sagt grynter mot) denne, og det dukker opp én til seks gjenstander spredt rundt på det store området banen består av.
Noen ganger må du vanne blomster eller slukke flammer, men konseptet er identisk. Ofte er ting plassert på toppen av hus eller trær.
Samle inn disse tingene, lever de, let etter neste person, gjenta. Dette gjør du et sted mellom femti og sytti ganger - og nei, jeg tuller faktisk ikke. Det er helt tankeløst, og du ender opp på autopilot om du ikke bare kaster konsollen i vill kjedsomhet.
Noen ganger dukker tingene opp på nøyaktig samme plass som de tingene du nettopp har samlet inn.
Uforståelig nok er det heller ingen musikk mens du gjør dette. Var det virkelig ikke tid nok til å legge til musikk under utviklingen av et spill med et totalbudsjett på 5,6 millioner kroner?
I stedet får vi noen bikkjebjeff og fuglekvitter strødd over stillhet.
Småspill redder noe
Som et plaster på såret er det tre småspill du en gang i blant må bryne deg på. I ett skal du samle flagg uten at tiden renner ut (du får litt mer tid per flagg), noe som ikke er fullt så morsomt den tiende gangen, men som likevel gir et velkomment avbrekk.
I de andre skal du enten hive kaker på blink eller konkurrere med Tommy og Annika om hvem som greier å holde en valp lengst eller hvem som er raskest til å samle inn sukkertøy.
Disse er langt på vei det beste aspektet ved spillet, og jeg ser for meg hylende barn som heller vil spille mer av disse enn den gigantiske jakten på ting resten av spillet er.
Om de i det hele tatt gidder å spille helt til de har fått med seg at de eksisterer, da.
Heldigvis kan du oppsøke disse småspillene og spille dem når du måtte ønske. Her finner vi faktisk den eneste musikken i spillet også, der spesielt lydsporet under flaggsamlingen virkelig setter seg godt på hjernen.
Det er også en flerspillerdel som lar opp til fire spillere løpe rundt, noe som burde øke levetiden litt, selv om det er leit at alle fire trenger hver sin kopi av spillet.
NB: Vi mottok bare ett eksemplar av spillet til anmeldelse før lansering, så denne modusen fikk vi ikke testet til spillet kom ut.
En historie som ikke inspirerer eller engasjerer
Hovedproblemet jeg har med spillet er at, som vi også så i Ravn Studios åndesløse «Vinter i Blåfjell» i fjor, utviklerne har funnet én mekanikk i spillet (den gang var det hundrevis av spaker du skulle dra i for å komme deg videre), og kjører den om og om igjen til det hele spillet er kjørt langt ned i grusen.
Spillet ikler seg rollen som et «oppgaveløsningsspill» ifølge utviklerne, men i realiteten er det kun én oppgave som gjentas for mange ganger.
Ikke bare er det særdeles liten variasjon i det du skal gjøre i spillet, men hvorfor trengte de egentlig Pippi Langstrømpe-lisensen til dette? Klart, grafikken tilsier at dette er et Pippi-spill, og joda, hun er jo tross alt en samler i de gamle historiene, men kom igjen – et helt spill basert på å finne ting for andre?
Det er en grunn til at hele industrien prøver å skygge unna såkalte «Fetch Quests», samleoppdrag, der du bare skal samle ting: Det er rett og slett ikke gøy.
Det er ingen særlig historie i spillet heller, så følelsen av å bevege seg mot et mål er bortimot ikke-eksisterende.
Historien fortelles gjennom fire bilder det er lagt noen setninger med dialog over. De presenteres et av gangen foran hvert nivå i spillet, og de henger ikke veldig på greip.
Sydhavskonge-pappaen til Pippi vil at hun skal bli med til sjøs, men plutselig handler det om at Pippi skal til byen, så på piknik, så på sirkus, for så å gå tilbake til at hun skal samle ting igjen.
Det er ikke mye som ligner på noe vi vanligvis forbinder med Pippi.
Hvor er Kling og Klang, de to stokk dumme politikonstablene? Hvor er Prusseluskan? Hvorfor kan vi ikke snakke med Tommy og Annika? Hvorfor er ikke pappaen til Pippi mer med? Hvorfor mister alle sammen tingene sine hele tiden? Hvorfor kan vi ikke ri på Lilla Gubben litt?
Det er så mye mer å ta av i Lindgrens Pippi-univers, så mange ikoniske øyeblikk fra historiene hennes. Vel, vi får i hvert fall løfte hesten noen sekunder (den har mistet drikkestampen sin, selvfølgelig).
Apetrøbbel
Kontrollene fungerer som regel greit, men perspektivet du ser spillet i gir deg ikke mye hjelp når du skal prøve å beregne hopp eller hvor ting ligger i forhold til hverandre, noe som gjør at jeg også tviler på at de aller yngste i målgruppen vil kunne fullføre spillet i det hele tatt.
Paradoksalt nok er det, i dette svært lette spillet, et lite frustrasjonselement der du ikke helt får med deg hvor du skal eller hva du må gjøre for å komme deg til ting som er gjemt på høye plasser.
Et eksempel: Ved et punkt i spillet får du muligheten til å kontrollere apen Herr Nilsson slik at du kan hoppe høyt og dra i spaker der Pippi ikke når. Problemet er at du ikke får noen beskjed om at du nå kan styre apen, og ikke hvordan du gjør det heller.
Bare gjennom å tilfeldig trykke på alle knappene fant jeg ut at jeg nå plutselig sendte ut en ape ved å trykke på Y-knappen. Trykker du igjen, forsvinner han i løse luften og du kontrollerer Pippi igjen.
Om vi oppsummerer alt spillet har å tilby sitter vi igjen med noe som er repeterende, pent, kjedelig og alt for lett. Det er ikke godt nytt.
Hvorfor får ikke barn spill som utfordrer?
Den nærmeste konkurrenten jeg kan komme på til samme konsoll er «Animal Crossing: Wild World», der du også beiner rundt og gjør oppgaver for naboene.
Heldigvis er det også utrolig mye mer å gjøre i det spillet – og du får det garantert for en billigere penge enn dette.
For det morsomme med spill som er gode og akkurat passe utfordrende er at barn som spiller slike gjerne legger litt ekstra i å forsøke å komme seg gjennom det. Spill som «Animal Crossing» er på engelsk, javisst, men om spillet er godt og engasjerer nok både kan og vil barna prøve å komme seg videre uansett.
Og på veien lærer de seg noe, kanskje til og med et helt nytt språk.
Derfor er det trist å se at utvikler Ravn igjen undervurderer barns evne til å kunne spille spill som utfordrer og inviterer til problemløsing og heller tramper ned vanskelighetsgraden slik at ingen noensinne kan sitte fast og satser på at navnet Pippi Langstrømpe vil være nok til at foreldrene deres handler inn spillet.
Kan ikke anbefales
Så, er jeg i målgruppen? Nei, det er jeg ikke.
Greier jeg likevel å se at dette ikke er et bra nok spill for barn? Såklart. Spillet er ikke bra nok generelt.
Det er bedre enn kalkunen Ravn Studio produserte i fjor, men det er uansett utrolig langt unna de svært mange spillene på Nintendo DS som greier å ikke bare være gode barnespill, men også samtidig være spill som utfordrer samtidig som de er morsomme.
Ofte for alle aldre. Og det tror jeg er suksessoppskriften. Ikke nok et lisensspill som virker å være produsert i hui og hast.
Uansett, kjøper du dette til ungene dine bør du være sikker på at de har en eksepsjonell tålmodighet. Det å gjøre tidkrevende og repeterende ting igjen og igjen er ikke hysterisk morsomt for målgruppen dette spillet prøver å treffe.
Uten de mer fornøyelige småspillene og den inviterende grafikken hadde dette blitt jumboplass, men likevel - når hele spillet handler om å gjøre ufattelig kjedelige ting igjen og igjen, da har jeg vanskelig for å se hvordan noen, og spesielt barn, skal finne dette morsomt.
