(PressFire.no): «Pro Evolution Soccer». En spilltittel som sier mer enn tusen ord.
Timeantallet brukt på dette spillet de siste 10-15 årene er omtrent større enn formuen til Kjell Inge Røkke. Vet ikke hvor mange spaker jeg har ødelagt i det motparten har «flakset» inn et mål.
Eller hvor mange søvnløse netter det har blitt på «bare en siste kamp».
2016-versjonen har vært ute på markedet en stund, men i en hektisk sesong har PressFire dessverre ikke fått testet siste utgave i spillserien før nå nylig.
Men det har ikke hindret undertegnede å glede seg til spillet – snarere tvert i mot.
Stor fallhøyde
For å teste dette bunkret jeg opp med chips og brus i stua, kasta ut dama, trakk ned gardinene og inviterte en kompis som har brukt mer tid i «PES»-verden de siste årene, enn Petter Northug har brukt på langrennsski.
For en fotballfrelst som elsker denne tida på året, når «FIFA», «Pro Evolution Soccer» og «Football Manager» stiger ut på markedet, er dette juleaften, påske og bursdag på samme dag.
Helt siden jeg var ung og lovende i 2001, har denne serien gledet meg. Nå 15 år senere er jeg definitivt ikke like ung og lovende, men minst like spent da duften av nytt spill trakk inn i neseborene.
Fallhøyden er stor, og Konamis fotballfløy leverte en sterk utgave i fjor som nesten var på høyde med elegante «FIFA».
Første test
Med sunt pågangsmot satte jeg i gang.
Kompisen min var like giret som Jørgen Røed Ødegaard før en solformørkelse.
Vi setter opp to lag. Må kjenne presset fra kompisen, gresset under skoa, og ballen i beina før jeg tester andre godsaker og sider ved spillet.
Og her kommer første lille minus: Å velge de elleve beste er litt for tungvint. Det tar tid for lang tid å føre en småtreg datapekefinger over skjermen. Her mener jeg det må jobbes med en mer effektiv modell.
Samtidig skal «Pro Evolution Soccer 2016» få skryt for posisjonsstatistikkene som spillet er kjent for. Velges Manchester City-juvel David Silva sentralt på midten måles han til 80 i stats, fører du ham i playmaker-rollen bak spissene går han opp i knallsterke 88.
Slik har det vært lenge, og sammenlignet med «FIFA»-serien er dette en kjekk fordel jeg fortsatt er like glad i.
Selv om mange av oss vet hvor de beste er best, gjør det jo ingenting å få tallene i fanget.
Match-tid
Vi har begge satt opp lag og er klare for match. Tilfeldige Premier League-lag er satt opp, og jeg ble West Middlands Village, han ble Man Blue. For dere som ikke kjenner til det, så har ikke «Pro Evolution Soccer» lisensene «FIFA» har, selv om utviklerne hevder det jobbes med saken.
Dermed er disse to klubbene egentlig Aston Villa og Manchester City. Dette er kjent materiale for «PES»-entusiastene, og det er ikke noe jeg vektlegger særlig.
Over til match: Gutta står i spillertunnelen. Flere av ansiktstrekkene er skummelt like virkeligheten. Du kan se hvordan rynkene er formet under øyet og tredagers-skjegget er på plass. Fortsatt får spillerne et slags zombie-aktig blikk når man ser dem rett inn i øynene, men dette er småpirk og alt-i-alt er ansiktsgrafikken overkommelig.
Når spillerne beveger seg fra tunnelen og inn på banen ser du igjen et kjent trekk ved «Pro Evolution», som de ikke har gjort noe med i år heller. Omtrent alle tilskuerne ser ut som hvite menn i 30-40-årsalderen som hopper motorisk opp og ned etter en monoton rocke-låt.
Her tror jeg det kunne vært gjort noen flere enkle grep i grafikkmotoren Fox Engine, som Konami bruker. Jeg legger uansett ikke så mye vekt på det heller.
Det viktigste er helt klart spillfølelsen, og hva som skjer ute på banen.
Ready, set, go
Og det er herfra og inn «PES» er helt sinnssykt. Det er herfra og inn man vurderer å gjøre det slutt med dama for å kun spille «Pro Evolution Soccer». Fordi når dommeren blåser i gang matchen kjenner man at det er gjort store forbedringer i selve bevegelsene.
Spillerne er kvitt den litt motoriske måten å flytte kroppen på, og det føles mer naturlig og riktig. Større flyt, som gjør at fart og tempo øker. Spillerne har færre «dumme» løp, og man kan satse på gjennombruddspasningen igjen.
Teknikken flyter.
Etter en 40-50 matcher merker man klare tendenser. Ikke bare at jeg knuser kompisen, men at det og spille «PES» fortsatt er som å benke seg ned foran Premier League hver helg. En følelsesmessig berg-og-dal-bane. Man klarer ikke slutte, og «bare en kamp til»-setningen brukes til den store gullmedaljen.
Uforutsigbarheten
Friere bevegelser blant spillerne sørger for en mye større uforutsigbarhet enn hovedkonkurrenten «FIFA». «PES» har lenge vært sånn. Både positivt og negativt.
Verst var det kanskje på «PES 6» og «PES 2008» hvor man lett kunne løpe over hele banen bare man ga ballen til Samuel Eto'o eller Thierry Henry. Det var jo gøy, men lite reellt.
I år har de funnet balansen mer enn de gjorde i fjor.
Det er virkelighetsnært, men samtidig deilig uforutsigbart. Som fotballen i sin helhet.
Pasning- og skuddanimasjonene er blitt mer reell og datamaskinen er smartere. Det vil si at flere av løpene rundt deg er mer logisk enn tidligere, forsvarsarbeidet bedre og keeperne har tatt enda et steg opp i smartness, men dessverre er noen av dem litt for enkle å score på. Her må det skrus til.
Et irritasjonsmoment du finner i «FIFA», men ikke i «PES» er at pasninger og skudd går av med en gang du trykker på knappen. Slipper unødvendig frustrasjon, og pasningen på tvers, eller prosjektilet du sendte mot krysset kan gå av i hjørnet eller treffe cornerflagget om du er Emile Heskey ...
Ærlig talt, dommer
Det er fortsatt et par koder som knekkes. Taklinger er forbedret fra i fjor, timingen og tilnærmingen er bedre og at du tar en liten bue for å takle gjør det mer reellt, men dommerne legger lista altfor høyt.
Man kan mistenke Konami for at de ønsker mer flyt i spillet – som jo ønskes velkommen isolert sett – men nå er lista for lav.
Åpenbare frispark blir ikke blåst på, og i lengden kan dette bli frustrerende.
Men den magiske, uforutsigbare og deilige «PES»-måten å løse spillflyten på, trekker dette godt opp – og langt over det.
Online
Dagen etter var kompisen kastet ut, klokka ni sto jeg opp, og fått kun tre timer søvn etter «bare en kamp til»-syndromet var klart.
Raskt hev jeg meg uansett over online-versjonen, myClub, som er «PES»-alternativet til «FIFA»s Ultimate Team, og har fått en ansiktsløft fra i fjor. Det er lettere å finne frem i virvaret og både myClub og online-divisjoner er gode å manøvrere i.
Det gir et bedre helhetlig bilde i Picasso-maleriet.
Pluss at man i tillegg kan bruke spillerne som er til overs i «squaden» din som trenere, for å øke størrelsen på troppen.
Helhetsinntrykket løftes opp når online-spillingen ikke «lugger». Flyten er fin. Men det er først og fremst på banen «Pro Evolution Soccer 2016» virkelig har tatt steg.
«PES» eller dama?
Det er faktisk så bra at man vurderer å selge hus, katt og bil for å satse på en internasjonal «PES»-karriere. Spillet er som følelsen av å «knuse» kompisen din 2-1 etter 2-17 i skudd på mål.
Forbannet deilig.
Super ansiktsgrafikk, god flyt og strategisk smarte spillere. Uforutsigbarhet og trøkk. Ikke feilfritt, men nærmere enn noen gang og jeg har ingen problemer med å si at dette er den beste utgaven til nå. Terningkast 5+.
Skrur spillet litt i mutterne, vil den gå som en åtte cylinder Audi R8.
Et uforutsigbart mesterverk det er umulig å spille bare en gang. Som sjokolade-reklamen: Det er umulig å stoppe til posen er tom. Du må bare spille litt til.
«Bare en kamp til».
PS: artikkelforfatteren har ikke gjort det slutt med dama. Enda ...
Spillet er lansert til PlayStation 3, PlayStation 4 (testet), Xbox 360, Xbox One og pc.
