(PressFire.no): Lenge før «Gran Turismo», «Forza Motorsports» og «Project Gotham Racing» hadde vi det like morsomt, om ikke mer, med kjørespill på de gamle maskinene. Selv hadde jeg for det meste «bare» tilgang til Amiga 500 i min spede barndom.
Av pur nostalgisk drivkraft har jeg bestemt meg for å skrible ned litt om de racing-spillene jeg likte best på den utrolige Amigaen. Det er mange jeg ikke har med her, som «Stunts», «Micro Machines» og selv «Buggy Boy» - men rams gjerne opp dine egne favoritter i kommentarfeltet!
La vårs begynne!
Et av de mest spilte spillene vi hadde tilgang til, ikke bare fordi det var et morsomt spill, men også fordi det var det eneste vi hadde som lot tre spillere spille samtidig!
I de merkverdige rollene som robotversjoner av James Bond, Dirty Harry og Rambo var det hard konkurranse om ikke bare å komme i mål, men å samle nok bensin til at du ikke ble slått ut av racene for godt. Her var det ikke snakk om noe split-screen, så de som hang etter ble kastet frem på banen om de var for treige – en lei feature som en gang i blant kunne avgjøre hele matchen de siste meterne.
Mellom hvert løp fikk vi oppgradere delene til bilene, men det var som regel ute på banen du fikk tak i de fleste forbedringene. Ofte fløt en motoroppgradering nonchalant forbi. Eller en lyspære, som betydde trøbbel for motstanderne dine på nattbanene. Den skrudde nemlig av frontlysene til alle andre!
En noe makaber slutt på spillet, dog. Selv om du vinner hele sulamitten går verden under i en atomkrig. I et bilspill!
Første gangen jeg prøvde «Stunt Car Racers» var det helt utrolig å se at spillet var i 3D. 500-en tålte nesten ikke den slags, men mye takket være en hel MEGABYTE stor minnebrikke (ikke standard!) var det ikke noe som stod i veien for awesome grafikk.
Spillet i seg selv var forholdsvis avanserte greier. Fjæringen på bilen var simulert til perfeksjon, om enn ikke litt for mye i retning «gyngestol», og skaden på bilen ble registrert og vist gjennom en svær sprekk som forplantet seg bortover cockpit-en. For mye skade gjorde at bilen gikk ad undas, og om du kjørte spesielt hardt ville det dukke opp hull på «sprekk-linja» (som jeg kalte det) – noe som igjen speeda opp ødeleggelsen på bilen.
Knakte godt gjorde det også, når bilen tok skade.
Banene var utfordrende og tidvis helt skrullete. Du kjørte rundt på en hevet bane, titalls meter opp i lufta, komplett med looper, massive hopp og hårnålssvinger. De jævligste banene kunne du raskt bruke fem minutter per runde på, og med en ganske skjør bil var det like viktig med lav fart til rett tid som det var å gasse på. Fløy du utfor banen tok du en solid dose skade og mistet mye tid på å bli heiset opp igjen.
Midt opp i alt dette hadde du en motstander, og jeg skal love deg det var få ting som fikk unge herr Fossum til å fistpumpe så voldsomt som når Road Hog (en av motstanderne) ble blåst av banen takket være litt slem kjøring!
En oppfølger skulle visstnok komme i 2003-4, men den så vi aldri noe til. Kanskje like greit – la oss leve med minnene i stedet.
Nok en gullpotet i den evigflotte åkeren som var Amigaens spillbibliotek.
Det aller fleste som eide en Amiga av ymse sorter hadde dette spillet, og intro-låten sitter som støpt fast i audiominnet hos alle sammen.
Ikke bare var grafikken fenomenal for tiden, men variasjonen var upåklagelig. Her hadde du tåkete skogsveier, bråkete storbyer og knusktørr ørken, alle med sine egne hindre du måtte snu unna eller bruke til din fordel.
Jeg likte at bilene hadde hard-top på de banene hvor det var ruskevær, måten du kunne hoppe på tømmerstokkene og ikke minst, jubelropet om du greide å kjøre bilen din under lasteplanet på trailerne som kjørte over kryssene på motorveibanen.
Såvidt jeg husker var det også et lite spill bortgjemt om du tastet inn en spesiell kode som navn hvor du kunne skyte fugler. Merkelige greier.
Selve rosinen i pølsa for min egen del. Det klart mest spilte racing-spillet på Amiga 500 og også et spill som hjalp på skiltferdighetene når teorien til førerkortet skulle tas på ordentlig – helt sant!
Satt i et fugleperspektiv var det her om å gjøre å komme seg først i mål, koste hva det koste vil. Til hjelp kunne du kjøpe inn raketter (både for- og bakovervendte!), miner, motoroppgraderinger, nitro, varmesøkende raketter og skjold.
Premiepenger ble utlevert etter hvert løp til innkjøp av dette, men det var en ting til som fikk spillet til å være litt annerledes enn de fleste. Mellom løpene kunne en av spillerne bli satt til å svare på en rekke spørsmål fra journalister, støttegrupper, politiet og flere. Riktig svar kunne gi deg ekstra penger i lomma, mens feil svar ga deg null og niks – og i verste fall bøter!
Den verste av disse var kjøreskolelæreren, som stilte en rekke spørsmål om hvordan du skal kjøre og viste frem skilt. Han hadde ikke de vanskeligste spørsmålene, men om du bomma kunne han ta fra deg poeng slik at du ikke vant racer-ligaen. Derfor ble spesielt disse spørsmålene pugget hardt, og en del år etter besto jeg praksisen til bil med glans.
Hvem sier vi ikke lærer noe av tullete bilspill?
Banene hadde ofte hindre i form av porter som åpnet og lukket seg, tog som plutselig kom kjørende eller diverse hopp og trange snarveier som gjerne var så vanskelige å komme seg gjennom at du mista tid på det.
Men det jeg husker best fra «Super Cars II» er nok den utrolig musikken spillet leverte. Det var knappe to-tre spor i hele spillet, men det som var der er, og vil alltid være gull for ørene. Nederst her kan du la hodet ditt smelte av fantastiskhet.
«Super Cars», altså forgjengeren, var forresten aldri noe særlig spilt her hjemme. Kan komme av et langt dvaskere soundtrack og kjedeligere kjøring over hele fjøla.
Utrolige spill til en utrolig maskin!
