(PressFire.no): Et av de heller tragiske kapitlene i spillindustrien kom da Electronic Arts kjøpte opp Bullfrog for så å stenge hele studioet kort tid etter. Bullfrog Productions sto for godspill som «Theme Park», «Dungeon Keeper», «Syndicate» og ikke minst – «Theme Hospital».
Som jeg tenkte vi kunne ta et tilbakeblikk på i dag, mest fordi jeg fant den gamle og ripete CD-en min liggende i ei flytteeske og nå har brukt mye av helga på å skure gjennom herligheten!
Utgitt i det herrans år 1997 til PC, men etterhvert fant spillet også veien til PlayStation 1. Om du er skikkelig moderne kan du faktisk kjøpe PS1-versjonen i nettbutikken til PS3 for noen skarve kronestykker.
PC-versjonen er fortsatt langt på vei den beste, dog.
«Sykehus-simulator» er vel ikke akkurat det vi kan kalle dette spillet, men det følger mange av normene innen «Sim»-spillene ved å la deg bygge ting selv, ansette alt fra leger til resepsjonister og sykesøstre og bestemme over liv og død.
Det skortet i hvert fall ikke på fantastiske helseplager for de stakkars innbyggerne av dette merkelige landet spillet foregår i: Oppblåste hoder, gigantiske tunger, Elvis-galskap, alt for mye hår (eller alt for lite), «Spare Ribs» i brystkassa og radioaktivitet.
Måten disse sjukdommene ble behandlet på var ikke mindre oppfinnsom. De store hodene ble stukket hull på, «Spare Ribs»-ene ble kuttet ut og gitt pasienten i en «Doggy Bag», personer uten bein ble most sammen i en maskin og aliens omgjort til mennesker med en DNA-transformer.
Humoren var generelt av beste britiske sort. Beskrivelsene til de forskjellige sykdommene var god lesning i seg selv:
Chronic Nosehair
Cause: Sniffing disdainfully at those worse off than the patient
Symptoms: Nosebeard a badger could make a nest in
Cure: A disgusting hair-removal potion is taken orally, prepared by a Nurse in the Pharmacy
En gang i blant bød spillet på noen vanskelige sideoppdrag også. Sykehusene hadde landingsplass til helikopter, og disse tok med seg for eksempel epidemi-ofre. Disse storoppgavene var valgfrie, men om du greide dem vanket det gode bonuser.
Om halvparten kreperte fordi du heller hadde kjøpt et konge pauserom med biljardbord og flipperspill til legene betydde det smekk på fingrene i den årlige ratingen. Om en VIP-gjest var på besøk og så djevelen personlig hente noen i gangene var ikke det akkurat en bra ting heller!
Døde pasienter var et stort problem for meg da jeg forsøkte å bryne meg på et av de senere nivåene i spillet. Du kan velge å gjette på en diagnose etter hvert som forskjellige tester har blitt gjennomført. Noen ganger vil legen ikke være helt sikker, så da må du som direktør ta det vanskelige valget.
Valget er ganske lite moralsk riktig uansett, i stil med resten av spillet, men skitt au – jeg valgte å alltid prøve meg på en kur. Alternativet var jo å sende stakkaren hjem med et klapp på skuldra.
Så lenge Mr. VIP ikke tråkket rundt i gangene for å evaluere hvor mye penger han var villig til å spytte inn på kontoen mintil sykehuset kunne folk ramle om hvor enn de ville for min del. MOUAHAHA!
Minst like mye som jeg husker på alle de artige plagene til folket var den totalt giddaslause speaker-damen. «Please have your credit cards ready!» og «Please! No dying in the corridors!» er fortsatt like evigaktuelt den dag i dag i enkelte land. Host.
Og hvem kan ikke glemme den sylskarpe sykehus-satiren introvideoen hadde. Den kan du se under her!
Etter fjorten år det fortsatt good stuff, dette. Jeg tror det kan komme av at ingen spill har prøvd seg på den samme settingen som «Theme Hospital», ingen har prøvd å gjøre det bedre. Har du CD-plata liggende en plass er det bare å kjøre på - du vil ikke sverte noen rosenrøde minner her!
Spillet har forøvrig den absolutt verste slutten i et spill noensinne. En ekstremt vanskelig sistebane du virkelig må svette tårer og gråte svette for å komme deg gjennom, også får du en fem-seks sekunder lang sluttvideo med en smilende doktor som tar i mot en pokal. WHAT?
