(PressFire.no): – Hvor mange åtteåringer kjenner du som spiller attenårsspill, ‘a? hvines det gjennom susinga av Colosseums drapskåte masser.
Den gyldenbrune ruslebiffen jeg halshugger folk med, er visst yngre enn Xbox 360. Var fire år for sen til å oppleve verden før 11. september-angrepene. Rakk, heldigvis, ikke å bli født før Gåte forberedte sin siste konsert.
Nå småprater han litt gjennom mikrofonen, som om han lever for å bekrefte noen av Xbox-samfunnets mest tungrodde fordommer.
«Ryse: Son of Rome» er ofte så meningsløst makabert at jeg blir litt brydd selv, og det pleier å sitte langt inne.
Der blodbadet tvinger selvmedlidende patos ut av en spillanmelder i det kalde nord, virker det til gjengjeld som om den amerikanske ungkalven storkoser seg.
Dessverre ble det aldri tid til en gråtkvalt skjennepreken eller litt gravende journalistikk. For tredje gang på rad frøys en fiende fast og torpederte hele økta. Så forsvant vi til hvert vårt igjen.
Ekstra blodig
Når tyske Crytek med et par års mellomrom bretter opp ermene på flanellskjorta si og freser ut et nytt spill, kan du med hvilepuls forvente visse grep. For eksempel noe usedvanlig pent med en testosteronskummende, blautkokt historie.
Den tesen holder vann også her. Romaferien er et av de lekreste, mest (kvasi)realistiske konsollspillene på markedet. Den soleklare tekniske vinneren i Xbox Ones lanseringskavalkade.
Det burde være et fantastisk premiss for et studio med noe på hjertet, og er sikkert det.
For «Crysis»-studioet blir det sjelden mer enn et billig påskudd til å hive deg ut i en av de mer meningsløst makabre utgivelsene på en stund.
Jaja, de sedvanlige ansiktsløse hordene av nazister, zombier eller russere er i det minste erstattet med barbarer. Det er jo en slags start?
Bit of the old ultraviolence
«Ryse» har likevel noe befriende annerledes ved seg.
Utover masse troverdige, deilige sør-europeiske mannfolk, rommer det også et imponerende animasjonssystem. Det er essensielt i et spill som egentlig ikke handler om så mye mer enn å trykke på en knapp eller to til rett tid.
Dette er langt fra «God of War»- eller «Bayonetta», hvor du lenker sammen innfløkte kombinasjonsangrep i jakt på den der flytsonen som kiler helt ned til halebeinet.
I antikkens Roma denger man febrilsk ned klynger av barbarer helt til de får lite liv. Så henrettes de med et voldsomt nådestøt. Noen ganger stapper du gladioen din gjennom strupen, andre ganger smadres fjes med skjoldet eller kneskålene dine.
I sakte film, med møysommelige kameravinkler, gjør «Ryse» det klart at det til syvende og sist handler om å se på at folk dør. Og fortrinnsvis like det.
Ikke som et virkemiddel for å oppnå noe større, så vidt jeg kan forstå. Heller ikke som en slags visualisering av et artig system, slik «Doom» eller «Call of Duty» egentlig bare er kjappe arkadespill med litt pynt. Her er volden selve belønningen.
Hektisk hamskifte?
Til gjengjeld lekes det ikke butikk når du hopper ned i folkehavet for å lage kaos. Angrep glir sømløst i hverandre. Blokkeringene smeller nesten umiddelbart om du er kjapp på avtrekkeren.
Overgangene er stort sett umulige å få øye på.
Dynamiske avrettingsteknikker gjør at du kan sparke motstandere ut fra stup eller spidde dem på diverse omgivelser, om du driver med sånt.
De tekniske kvalitetene kunne ha gjort kampene spennende, hadde det ikke vært for at det meste blir gammelt nytt etter et par-tre timer. Da er du halvveis i historien. Når du tar fatt på spillets sluttspurt, har jubelen over det ultrasmidige kampsystemet glidd over i frustrasjon over manglende muligheter.
Samme problemstilling får gjenklang i historien.
Den forkynnes med noen vidunderlige klipp der barbarprinsesser, keiserens overpriviligerte drittunge og andre stereotypier kvernes ned til en underlig cocktail. Når du jobber deg gjennom det syltynne men deilige toppskummet av «Game of Thrones»-vibber, må du gurgle deg gjennom forglemmelig drama med småheslige «Rome»-biter i.
Muligens er det bunnslammet fra da «Ryse» var ment som et rent Kinect-spill til Xbox 360. Noen bevegelsesstyring har det i hvert fall ikke lenger. Den eneste relevante gjenlevingen er muligheten til å brøle kommandoer til soldatene dine, og det er jo egentlig litt artig.
Kynisk kjerning
Altfor ofte føles det som om ellers dyktige Crytek kunne ha lagd et kjapt og dynamisk actionspill, men i stedet må følge en eller annen kjip visjonærs totalt pregløse oppkok.
Ironisk nok hadde et ordentlig solid actionspill i antikkens Roma vært et friskt pust i dagens klima.
Når du lister deg gjennom en bekmørk, tåkelagt skog og må se på at paganske storgalinger i oksemasker danser vilt mens de tenner på kompisene dine, er det lett å fantasere om hva som kunne ha vært om resten av spillet hadde den samme stemningen.
Det samme når dere sammen tordner fram i skilpaddeformasjon for å unngå fiendens pilregn, og stampene fra et titalls koordinerte romersandaler kiler oppover ryggen.
Flerspilleren trekker verken opp eller ned, all den tid samarbeidsspillingen først og fremst er en reprise av hovedhistoriens gladiatorkamper.
Allier deg med en kis på nett, kompis eller ei, og slåss mot omfattende fiendebølger. Noen ganger får du kanskje gleden av å trykke på den gule eller blå knappen ved siden av en greie som lyser gult eller blått. Artig nok med en venn, kanskje?
Det hjelper ikke at den er nedlesset av mikrotransaksjoner. Mens småbetalingene i enspillerdelen er unødvendig opplåsing av ferdigheter du bare kan høste inn ved å drepe fiender, har Crytek valgt å gjøre alt flerspillerutstyr tilfeldig. Du kjøper rett og slett små mysteriepakker for ekte eller digitalt opptjente spillpenger.
Det vilkårlige elementet betyr at du stort sett får rask du ikke har lyst på, og som regel må tilbake i den altfor forutsigbare arenaen med en mer eller mindre samarbeidsvillig fremmed.
Noe nytt
Til tross for at jeg hater å engang bli spurt om å betale for innhold i et fullprisspill. Graverende spillfeil eller hvordan «Ryse» aldri gjør et ærlig forsøk på å nyansere hvem barbarene er eller hvorfor dere hater hverandre inn til margen, er det et eller annet som fascinerer.
Den nydelige verdenen er et av foreløpig få tegn på at spillbransjen beveger seg bittelitt framover med den nye generasjonen. Glimrende digitalt skuespill gjør selv halvkokt drama til interessant øvelse. Et glimrende og responsivt kampsystem tvinger litt mestring ut av samlebåndskamper.
Cryteks romerske ferie er veldig langt fra et obligatorisk lanseringsspill, til det har det altfor lite spill og altfor mye løskrutt. Aldersgrensen til tross, føles det mer skreddersydd åtte- enn attenåringer.
Om du først sitter med en Xbox One og ser forbi ultravolden, kan det derimot gi et vagt håp om noe nytt. Cryteks fantasiske tekniske håndverk er et eksempel på hvilke muligheter den nye maskinkraften åpner for mer kreative spillskapere.
Det må da telle for noe?
«Ryse: Son of Rome» er utgitt eksklusivt til Xbox One i de regionene den er sluppet. Her i Norge kommer begge deler på nyåret en gang.
