(PressFire.no): På tidlig nittitallet var FMV, eller Full Motion Video, på alles lepper.
Spillbransjen hadde oppdaget CD-formatet og så uante muligheter til å gjøre spill så realistiske så mulig.
- Du spiller filmen liksom. Helt sant!
Slike utsagn var det nok mange som lot seg fascinere av i skolegårder rundt om.
Dette var jo en tid da internett ennå var i startgropa og kun tilgjengelig for de med godt over middels datainteresse og telefonbudsjett. Dermed ble det til at «storebroren til en kompis til en kompis»ofte var eneste kilde til nyheter innen spillverdenen
I 1989 var Super Nintendo på trappene, og den japanske giganten ville naturligvis ha en bit av den nye CD-en. Derfor signerte de en avtale med Sony om å lage en add-on til den nye konsollen, slik at man kunne lage større spill og tilby ordentlig video. Denne ble imidlertid brutt etter en tid, og Nintendo signerte en ny avtale med Phillips i stedet.
Dette CD-drevet endte opp som det vi kjenner som Sony PlaStation i dag.
Men Nintendo fikk kalde føtter og valgte å droppe hele opplegget. Grunnen til dette var den lunkne mottakelsen til Sega-CD, (Eller Mega-CD i Europa), som kom ut i 1991.
For at ikke Phillips skulle stå slukøret tilbake uten noe som helst for innsatsen, fikk de tillatelse til å benytte et knippe Nintendo-figurer til utvikling av egne spill. Blant disse finner vi selveste Mario og Luigi, samt Link, prinsesse Zelda og Ganon fra «Zelda»-spillene.
Uten å være religiøst opptatt av Nintendo, kan det vel sies å være ganske så rundhåndet.
Et hvert firma innvolvert i spillbransjen burde være på knærne bare ved tanken på å sitte på lisensen til Mario og Zelda-figurer, og Philips satt på det som må være tidenes jokerkort til deres egen maskin - Philips CD-i.
Den ble først vist frem til offentligheten i 1986, og den første utgaven kom ut i 1991. Denne maskinen skulle fungere som et komplett underholdningssystem fremfor en dedikert spillkonsoll. Den var imidlertid svindyr, med en utsalgspris på 700 dollar da den kom ut.
Det skal for ordens skyld nevnes at Nintendo ikke hadde noe med disse spillene å gjøre. Det eneste de bidro med var utseende på noen av «Zelda»-figurene. Philips brukte samtidig en blanding av Nintendos egne konsepttegninger, samt instruksjonsmanualer fra tidligere spill.
Utviklingen av de to første «Zelda»-spillene ble satt til animasjonsfirmaet Animation Magic, og både tidsfrist og budsjett var stramt.
Den 10. oktober 1993 hadde firmaet uansett klart å ferdigstille to spill basert på «Zelda»-lisensen. Disse var «Link: The Faces of Evil» og «Zelda: The Wand of Gamelon». Begge fungerer som todimensjonale actioneventyr i samme stil som «Zelda II: The Adventures of Link» – uten sammenligning for øvrig.
Som titlene antyder spiller du som Zelda i det ene spillet og Link i det andre. Fellestrekk for begge to er slarkete kontrollsystem - spesielt hvis man brukte den trådløse kontrolleren som fulgte med maskinen, fjollete animasjonsekvenser, stygge figurer, samt elendig stemmeskuespill.
Animasjonene ble spilt inn av russiske skuespillere flydd inn for anledningen. Budsjettet for begge spillene var 600 000 dollar til sammen.
De første anmeldelsene av disse to spillene var dog veldig positive. De skrøt av vakre animasjoner og flotte illustrasjoner. Det er faktisk i nyere tid at disse spillene har blitt kjent som ekstremt dårlige. Det samme skjedde også med andre spill som benyttet seg av FMV. Et eksempel er «Shewer Shark» til Mega-CD som fikk gode kritikker da det kom, men som senere ble slaktet.
Det siste spillet kalt «Zelda`s Adventure» spilles fra et fugleperspektiv, slik som det første spillet i serien. Dette spillet kom ut mindre enn ett år etter de to andre, og ble lagd av spillstudioet Viridis.
Selv om spillet ved første øyekast ser ut til å omfavne serien på en bedre måte, skal den «naturtro» bakkegrafikken ha gjort spillet svært frustrerende. Man skal ikke ha setthvor det er mulig å bevege seg
Brettene i spillet skal ha blitt lagd på bakgrunn av bilder fra Hawaii tatt fra et helikopter, kombinert med feriebilder tatt av ansatte hos utvikleren. Kreativt!
Usikkerhet om hvor man faktisk kunne gå, var også tilfelle med de to andre spillene, og sammen med upresis kontroll var dette med på å skape stor frustrasjon blant spillere.
Men det stoppet ikke der. Phillips hadde jo en tykkfallen rørlegger i lomma som også måtte utnyttes. Hvordan gjør man det? Lager man et flott plattformspill med kreativt level-design? Ikke ifølge Philips.
I stedet kom deres egen utvikleravdeling, Fantasy Factory, opp med «Hotel Mario» - hvor Bowser har gjort om soppriket til et hotellkompleks, og følgelig må stoppes. Hvordan gjøres det? Joda, ved å lukke dører til forskjellige rom. Når du har lukket alle dørene på ett brett, går du videre til neste. Det er også en god del fiender underveis som må bekjempes.
«Hotel Mario» endte faktisk opp med å bli det mest solgte spillet til Philips CD-i. I all elendighet må det nevnes at den klamme sengekosen mellom Nintendo og Phillips kunne ha avlet fram et skikkelig hjertebarn.
En oppfølger til «Super Mario World» var nemlig planlagt. Spillet lå i hendene på «Delta Force»-utvikler NovaLogic og skulle by på tradisjonell «Mario»-hygge. Det het «Super Marios` Wacky World» og til forskjell fra tidligere spill skulle du her ut i virkelige omgivelser fremfor det kjente soppriket.
Resten skulle dog baseres på det Mario kan best, nemlig plattform-action. Man måtte redusere antall sprites på skjermen på grunn av begrensinger, men selve spillmekanikken skulle ligne på det som spillere hadde trykket til sitt bryst for nesten ti år siden.
Men siden CD-i-konsollen ikke solgte til forventningene, valgte Philips heller å skrinlegge spillet.
Det kan nevnes i denne sammenheng at «Sonic-CD» er rangert som ett av de beste spillet på den feilslåtte Mega-CD-konsollen. Dette er et tradisjonelt «Sonic»-spill med masse flotte baner og fargerik grafikk.
Kanskje kunne en forseggjort versjon av Super Mario World berget noe av salget av CD-i. Hvem vet?
Uansett led denne maskinen samme skjebne som mange andre konsoller fra denne tiden. PlayStation tok over, og i 1998 ble hele konsollen begravet.
