(PressFire.no): «SimCity» er litt som en ustyrlig unge. Det kan være grenseløst irrasjonelt og frustrerende.
Men i neste omgang så vasser det i sjarm, det er vakkert, og det er lett å tilgi – helt til det neste frustrasjonsmomentet melder seg.
Slik fortsetter det, i en berg-og-dal-bane hvor jeg vekselvis er klistret til skjermen og har lyst til å defenestrere den.
Med «Morgendagens byer» har spillet fått sin første store utvidelsespakke. Det kan fortsatt gå meg på nervene, og, ja – en må fortsatt forholde seg til nettkravet og de små byområdene.
Men så sitter jeg og koser meg til klokka er glemt, magen rumler og sola snart er på vei opp igjen, likevel.
Hva tilbyr morgendagen?
Som navnet tilsier så er det en fremtidsvisjon vi får servert fra utviklerne hos Maxis. Utvidelsen overlapper sømløst med grunnspillet, og lar deg utvikle bygninger og teknologier som tar byen din – eller deler av den – et knippe tiår fram i tid.
En liten dæsj med skitt og neon fra «Blade Runner», noen desidert glattere og lysere linjer fra «Wipeout»-serien, og megatårnene fra fjorårets «Dredd» – det er bare de første assosiasjonene som faller meg inn.
Her har vi å gjøre med en potpurri av fremtidsdesign fra virkeligheten, fra spill og fra film, innenfor en trygg ramme av Maxis’ egen stil og særegne sjarm.
De nye elementene glir fint inn i helheten og i bybildet, der det siver fremtidsdesign fra de nye futuristiske byggene over på nabolaget. Snart har du en lysende metropol der politiet rykker ut i droner, folket ferdes over skybroer, og luften er lilla fra skitten Omega.
Vakker fremtid
«Morgendagens byer» er på sitt beste når du setter ned tempoet, zoomer så langt inn som det går, og lar GlassBox-motoren vise hva den er god for.
Da er det spektakulært, det ser fantastisk ut.
På gateplan i hovedgata mi kan neongløden fra megatårnene skimtes gjennom den lette tåka, og skaper en dus fargepalett i natten.
Løpende blå og gule lys markerer veibanen, trafikkert av futuristiske biler – men det meste av trafikk skjer lenger opp, med droner og de nye Maglev-togene, og skybroer som tar seg av skyttelen mellom de digre strukturene.
Spesielt stilig blir den futuristiske, Vegas-aktige byen jeg smeller opp i et av de nye ørkenområdene.
Når en tar et skritt tilbake er det imidlertid klart at rammeverket er omtrent det samme som før. Spillet er dypere enn noensinne, men de nye verktøyene og bygningene bare bygger videre på den samme oppskriften, uten de helt store endringene.
Tre nye byspesialiseringer
Jeg går i første omgang inn i en by jeg begynte på for en stund siden, og får umiddelbart opp et sett med tips til hvordan jeg kan ta den mot fremtiden. Det gjør man hovedsakelig gjennom tre nye kategorier av bygninger, som du finner i byspesialisering-menyen.
Først har du Akademiet, som kort fortalt står for teknologi og bærekraftighet.
Disse fungerer omtrent på samme måte som universitetene, med forskningsprosjekter som låser opp ny teknologi, bygninger og moduler.
Finurlig nok trenger akademiene ikke bare utdannede, men rike arbeidere – det blir fort et stort trykk på å oppgradere eiendomsverdier.
Det ikke helt stuerene megaselskapet OmegaCo, på sin side, sørger for for produksjon og profitt, der de tar over byens industri og handel ved å spre om seg med den mystiske substansen Omega.
Spiller du OmegaCo riktig kan du sitte igjen med enorm fortjeneste, og det er også her du utvikler blant annet fabrikken for droner.
Men så spørs det hvor godt byen har av det, egentlig.
En by over byen
Den tredje nyheten er utvilsomt den mest iøyenfallende, nemlig megatårnene. Byene har kanskje ikke blitt det fnugg større, men nå kan du utvide i høyden.
Tårnene er som små mini-byer i seg selv. Du bygger dem etasjevis, der hvert enkelt nivå har sin egen spesialisering – fra leiligheter og shopping, til reaktorer, til parker, til en stasjon for skybroer for å koble tårnene sammen.
Du kan bygge inntil åtte tårn i en by, enten standard- eller elite-versjoner, hver med åtte etasjer – og du kan krone dem med en park, solcellefarm eller kanskje en berg-og-dalbane, som gir bonuser til både tårnet og regionen.
Med et nettverk av disse har du en hel by langt over byen din, der simmene kan ferdes fram og tilbake, opp og ned, uten noensinne å sette en fot på bakken.
Kinkige tårn
Etter noen timer i spillet og snart fire fullreiste megatårn i den allerede tettbebygde byen min er det imidlertid klart at tårnene ikke bare er greie å ha med å gjøre.
Flere etasjer går skremmende dårlig og lyser rødt i oversikten, med sutrende beboere som pakker sakene sine og etterlater meg med et rasende underskudd.
De har alltid noe å kvine over: Det er spesielt frustrerende når middelklassebeboere skriker etter butikker, og middelklassebutikkene i etasjen over skriker etter kunder. Slikt kan man gå på veggen av.
Typisk for megatårnene, som med resten av spillet, er at hver gang det er et problem eller en ubalanse, foreslår rådgiverne å bygge mer. Om du setter din lit til dem vil problemene bare fortsette å akkumulere, til du er tom for plass og blir bombardert med røde tall.
Kunsten er å holde igjen og veie hver beslutning – etter den innledende iveren river jeg et tårn, halvveis demonterer to av de andre, og det går bedre. Men det tar ikke lang tid før de begynner å grine igjen.
Gikk på trynet fra startblokka
Allerede før denne utvidelsen er det mye som har skjedd med «SimCity» siden mars, da spillet gikk uflatterende på trynet rett fra startblokka. Det hadde en rekke feil og serverproblemer som gjorde at mange ble sittende med skjegget i postkassa og et spill som knapt fungerte overhodet.
En jevn strøm av oppdateringer har gjort spillet stadig større, dypere og mer stabilt siden da, og «Morgendagens byer» bare fortsetter å finjustere og bygge videre på grunnoppskriften.
De grunnleggende mekanikkene er stadig de samme, du må fortsatt ha en stabil internettilkobling, og det er flust med ting som går meg på nervene – skoler som står tomme mens foreldre maser om utdanning til barna, viktige bygninger som er ødelagt sikkert i timesvis uten at jeg får beskjed, og nå megatårnene som kan være mildt sagt umedgjørlige.
Sammen med den litt stive prisen på 250 kroner, er dette nok til å trekke ned vurderingen et par hakk.
Men samtidig er det fortsatt vanvittig gøyalt å planlegge en by og se den vokse, å skape en sterk økonomi og infrastruktur der de ulike byene er spesialiserte og forsyner hverandre med varer, arbeidere og tjenester, og nå å ta det hele inn i fremtiden.
Enten du vil gi «SimCity» en ny sjanse eller ikke har prøvd det ennå, er «Morgendagens byer» fantastisk på sitt beste, og gjør grunnspillet bedre enn det noensinne har vært.
