(PressFire.no): Å bygge spill rundt sin egen humor, for ikke å snakke om komikk i det hele tatt, er langt mer risikabelt enn mange spillskapere vil innrømme.
Folk er rett og slett ikke særlig artige, langt mindre på kommando. Det er ikke uten grunn at de genuint dyktige humoristene blant spillskribenter har blitt legendariske i sin egen rett.
Derfor er det en deilig overraskelse i seg selv at en beskjeden indieutgivelse smadrer den fjerde veggen sønder og sammen, leker med universet sitt uten et snev av selvhøytidelighet og får det til å fungere.
Det skader jo ikke at det bygger på et rimelig godt strategispill, heller.
Skalleknasking
Om du ser for deg at «Advance Wars» møter «Might & Magic: Clash of Heroes» i en petriskål, er du nok på naturfagsrommet til «Skulls of the Shogun». Med en liten hær av vandøde samuraier skal du banke andre knokkelkiser, utmanøvrere dem taktisk og ete skallene deres for å oppgradere tropper.
Et fleksibelt men turbasert kampsystem gir deg en viss frihet, samtidig som halslenka i aller høyeste grad er der. Flytt folkene dine korrekt, oppgrader de rette enhetene og ta over bonusgivende stasjoner på slagmarka. Ingen basebygging, varig figurutvikling eller stressende ferdighetskrav til annet enn hjernen din.
Gjennom de første timene fremstår det hele som en underholdende men platt affære, til skylappene begynner å skli av og man innser at den slake læringskurven har vært helt nødvendig.
Til tross for at alle lagene i utgangspunktet har de samme to håndfullene med enheter, og dermed også triks, er det god dybde i detaljstyringen av beinkompaniet.
Særlig hvor flittig du er til å ete skallene fra døde fiender kan endre utfallet av de forholdsvis korte (5 – 15 minutter) kampene. Det helbreder og pusser litt på krigernes styrke, men kan også oppgradere enheter.
Der generalen og vanlige enheter muterer og får dobbelt så mange angrep etter å ha fylt buken med tre kranier, låser magikerne opp nye formler for hvert hode.
Sjarmerende dauinghær
Det betyr først og fremst at du etter et par timer sukker deg lei av for små forskjeller på lagene og at tilfeldigheter råder.
I stedet innser du at du ikke er særlig god.
Så begynner du å gnafse bein og innser akkurat hvor mye intellektuelt boltrerom du i praksis har. Da kommer den der kilende mestringsfølelsen krypende.
Men på det punktet er du jo allerede sjarmert. Da har du latt deg forføre av den feite streken i de fargerike håndtegningene utseendet preges av, eller de humoristiske ordvekslingene som markerer overgangen mellom nye brett.
«Skulls of the Shogun» er ikke genialt. Det er for eksempel ikke gapskrattende morsomt. Det er bare artig. Kampsystemet er rimelig dypt, ikke utpreget variert. Det er enkelt og greit godt håndverk, og et mesterlig eksempel på å verdien av å innfri beskjedne ambisjoner.
Viktigst av alt er det porsjonert på en måte som passer Xbox Live- og mobilformatet som gitarsolo i powerballade. Lurer du deg unna i lunsjpausen, rekker du helt fint å gjøre unna et par oppdrag før bjella ringer og det bærer tilbake til fyrrommet.
Spøler seg litt fast
Det mest begredelige med det sjarmerende strategispillet er mest hvor åpenbart den velfungerende malen kunne blitt utbrodert.
Selv om det er flust av variasjon i kapringen av strategiske punkter eller å oppgradere enheter, kan det bli monotont å alltid stille de samme figurtypene opp mot hverandre.
Der «Clash of Heroes» er i stadig forandring på grunn av fem forskjellige fraksjoner, vil du alltid bli ønsket velkommen av den samme skjeletthæren i «Skulls of the Shogun». Som andre spill i sjangeren, er det også for lett å havne i samlebåndmodus.
Det blir alltid litt for mange knapper å trykke på før noe skjer, startfasen av kampene glir etter hvert i ett og likt matchede hærer betyr gjerne at man står og stanger uten videre fremgang.
Heldigvis er det mange motgifter. De aktive og varierte slagmarkene, hvor du blant annet kan ende opp med å bli slått utenfor stup eller å måtte tekkes demonene som allerede holder hus, holder deg på tå hev. Historiedelen er også flink til å utfordre, enten du må slåss mot tre lag samtidig eller tvinges til å gruble deg rundt bakholdsangrep og urettferdighet.
Gjør alt det må
Den moderne innstillingen til flerspillerkamper er en annen formildende faktor. Utgivelsen skjer på tvers av Microsoft-mobiler, Xbox 360 og Windows 8-maskiner. Derfor har studioet 17-BIT gjort helt rett i å legge såpass mange egg i flerspillerkurven som de har.
Lokal flerspiller? Ja, med opptil fire stykker. Nettspilling? Både samtidig og asynkron a la brevsjakk. Konkurrering på tvers av plattformer? Definitivt.
«Skulls of the Shogun» er et eksempel på hvordan et fremtidsrettet og sobert spillstudio kan kombinere sjangertroper pluss egen kreativitet til noe flott. Uten at det på noen måte blåser i gang en revolusjon.
Til syvende og sist er dette et artig og gjennomtenkt turbasert strategspill - verken mer eller mindre. Men det skal man aldeles ikke kimse av.
«Skulls of the Shogun» er ute til Xbox 360 (testet), Windows Phone 8 og Windows 8.
