(PressFire.no): Tenk deg at den analoge versjonen av brettspillet «Risk» var «gratis» - at du kan svinge innom din nærmeste bokhandel eller leketøysbutikk for å plukke opp spillet helt gratis.
Men det er naturlig vis en liten hake ved det tilsynelatende «for godt til å være sant»-tilbudet: alle som deltar må kjøpe hæren sin for ekte penger.
Altså er ikke spillets design lenger balansert basert på en visjon om nøye planlagte regler og rammeverk som skal utfordre strategen eller et følelsesregister, men hvem som er villig til å betale mest. Overtaket du eventuelt besitter over de andre spillerne er med andre ord ikke lenger basert på dine evner i spillet, men betalingsvilje.
Du kan naturligvis satse på at skjebnen er din venn og stole på terningene, men du vet ikke nødvendigvis hvor dype lommer «statsbudsjettet» til motstanderen er.
Eller fra andre tidsaktuelle brettspill: hva om du bare blir utstyrt med bønder og en konge i sjakk, og du kan utruste deg med resten etter lommeboka?
Og selv om tanken på et fullt brett av dronninger kan virke som et artig eksperiment, er det ikke lenger spillet som har overlevd i noen tusen år.
Jeg er ganske enkelt skrudd sammen når det kommer til spill – jeg får ikke endorfindosen eller mestringsfølelsen jeg lengter etter uten at jeg gjør meg fortjent til den.
Mine erobringer eller seiere må være basert på mine ferdigheter, på samme måte som det er essensielt at jeg straffes for dårlige valg eller mangel på ferdigheter.
På den måten kan jeg bli bedre i spillet og få den fantastiske følelsen av å ha oppnådd noe, eller ha gjort meg fortjent til en godbit. Dette er essensielt for at jeg skal like spill. Om jeg kan kjøpe meg snarveier, føles det kun som juks.
Noen har sammenlignet juksing i spill med med å fake en orgasme når man onanerer, noe det er vanskelig å si seg uenig i.
Jeg vil derfor påstå at å introdusere mikrotransaksjoner i det spillmekaniske er som å fake orgasme, mens du har på en kondom du måtte betale dyrt for.
Om det er noe «Diablo III» har lært oss, så er det at mye av poenget med spillet forsvinner idet du bare kan punge ut for utstyret du måtte begjære. Selvinnsikten banket til slutt på døren hos Blizzard – de la til slutt ned butikken og endret hvordan du finner alt utstyret.
Mange er nok også enig i at «Forza Motorsport 5» i stor grad var ødelagt idet du kan kjøpe bilene.
Argumentet hos enkelte av utviklerne bak spill med mikrotransaksjoner, er at «ikke alle har tid til å spille så mye, og derfor må vi tilby snarveier». Den servile holdningen tolker jeg som flere ting – enten er de for late til å gjøre et forsøk på å lage noe som kan passe alle, eller så mangler de regelrett kompetansen.
Mest sannsynlig er nok en kombinasjon av de to første og et tredje alternativ: de vil ikke lage spill, men en inntektsstrøm.
Og da spør jeg tilbake – hvorfor skal de som har lite tid til spilling bli straffet økonomisk?
Når jeg skal spille et spill som ikke krever 60 timer, så velger jeg et spill som ikke krever 60 timer.
Det finnes gode eksempler på fantastiske spill som både er gratis og har mikrotransaksjoner, men de har holdt det spillmekaniske «håndverket» og designet utenfor. Hvem hadde vel giddet å spille mot noen i «Team Fortress 2» eller «League of Legends» som hadde bedre våpen enn deg?
I senere tid har «Destiny» markert seg som et spill som kunne ha vært nedlesset i mikrotransaksjoner – spillet handler for det meste om utstyr og våpen. Spillet har en meget solid og populær flerspillerdel, som jeg ville ha ansett som helt ødelagt om utstyret kunne kjøpes for fire kroner og 99 øre, og oppover.
Jeg aksepterer at motstanderen har bedre utstyr enn meg fordi jeg vet at han har vunnet det innenfor de spillmekaniske reglene som gjelder for alle i spillet.
Om exotic-utstyr kunne kjøpes for 40 kroner, ville hele det spillmekaniske økosystemet smuldre opp. Fjongt utstyr er symbolet på hardt eller smart arbeid.
I «Planetside 2» kjøper du utstyret du har lyst på hvis du vil slippe å låse det opp ved å faktisk spille, noe som også er blant grunnene til at jeg mistet helt interessen for det. Du kan imidlertid ikke kjøpe bedre utstyr enn det du kan låse opp uten å betale.
SOE har imidlertid balansert på grensen til at man kan betale seg til fordeler flere ganger, men hvor spillsamfunnet har sagt tydelig ifra.
Jeg hadde sannsynligvis elsket «Planetside 2» om det hadde mer av «Destiny»s modell.
Jeg ser lengselsfullt tilbake på en tid hvor spillene faktisk var ferdigutviklet på lansering og hvor spillet du kjøpte faktisk var et fullverdig spill. I dag er markedet teppelagt med spill hvor du må kjøpe en spesialversjon som er 200 kroner dyrere for å få alt innholdet, eller enda verre – hvor du får fordeler i spillet.
Alle de pokalene og medaljene til Lance Armstrong er ikke like blankpussede imponerende i dag, og ikke fortell meg at han hadde en like god følelse som de som vant uten å jukse.
Selv om man ser bort fra moraliseringen rundt doping: handler ikke spill om dine egne følelser, mestring og belønning?
