(PressFire.no): Da Keiji Inafune («Dead Rising», «Mega Man») for noen år siden slo seg vrang, rettet en harmdirrende finger mot den japanske spillbransjen og nær sagt rakk den samme fingeren til arbeidsgiveren Capcom, skapte det selvsagt overskrifter.
Den japanske utviklerkjendisen brukte momentet til å erklære at han endelig skal slite seg løs fra kreativ kjetting og lage det som kiler pannelappen aller mest.
Et av de første resultatene av suverenitetskrangelen er bisart nok «Soul Sacrifice», et actionspill så erkejapansk og antivestlig innpakket at man må undres hvorfor det engang utgis her på kontinentet.
Munnfuller
Med det sagt, er det ikke et dårlig spill. «Soul Sacrifice» stiller simpelthen noen krav til spilleren som vanskelig kan overses. For eksempel er det sentrert rundt korte, monotone brett som tar igjen for manglende kreativitet i fiendeutvalg og omgivelser med et febrilsk poengjag.
Det er et interessant utgangspunkt på en håndholdtkonsoll, og en slags garanti for at du får en fullstendig økt enten du tar med Vita-en på utedoen eller høyhastighetstoget på vei til kusina di i Düsseldorf.
Men det spenner også bein på sjansen til å bli en slags Vita-versjon av de glimrende «God of War»-spillene på PSP. Det skal man selvsagt ikke sable ned spillet for, men det er greit å vite at man ikke må forvente noe digert, holistisk epos her. Tenk munnfuller.
Til gjengjeld bygger Inafunes nyeste krumspring på en inspirerende actionrollespillkjerne som treffer «Diablo»-nerven midt i fletta.
Få bein å stå på
Der ligger også mye av utfordringen med å bli glad i «Soul Sacrifice». Utstyrsjaget er opplevelsen.
Kampsystemet er smidig og gjennomtenkt, basert på at du selv skreddersyr seks ulike angrep med våpen og magi du røsker ut av de iskalde nevene til fiendene dine, men det er ikke artig så mye som funksjonelt.
Til gjengjeld tilbys du en imponerende dybde og evne til å skreddersy hovedpersonens angrep, men det er noen kraftige hallingspark med syvmilsstøvler unna å være noen gledessentral. Angrepene har et uregjerlig etterslep og kamerastyringen føles vilkårlig.
Der «Diablo III» var en mesterlig øvelse i hvordan hvert eneste museklikk eller knappetrykk kiler litt i magen, føles det som om «Soul Sacrifice» gir desto mer blaffen i hvordan du har det.
Historieløst
De to actionrollespillene deler likevel en lidenskap for å fortelle noen av de dårligste historiene spillbransjen har lirket av seg de siste årene.
I Inafunes tilfelle fundert i en ganske artig snakkende bok som skal lære vilkårlige fanger å overleve før en tyrannisk demon slår dem i hjel for moro skyld.
Han hiver deg, en generisk og ubeskreven helt, inn i valgfri eventyr for å lære deg å slåss. Og sjekk hva du kan finne på å måtte tro på, da:
I en innledende trollmannsturnering må du kjempe mot ei rivaliserende heks. Hun hater deg i bokstavelig talt et kvarter, før hun gråter ved bålet og du gir henne en skuldermassasje. Nå er dere bestevenner og kjemper for hverandres liv.
Fem minutter senere tvinges du til å slå henne i hjel, en handling spillet pynter i så mye patos og følelsesmessig girlander at jeg rett og slett måtte ta en liten pause.
Stort sett alle oppdragslinjene har et absurd tilsnitt med kryptiske diktpassasjer som i hvert fall slet med å spille mer enn «Lisa Gikk Til Skolen» på følelsesstrengene mine. De er attpåtil så inntrengende at de står i veien for neste oppdrag,
For spesielt interesserte
Lyspunktet er hvis du greier å samle en gjeng kompiser som er like opphengt i poengsummer og maksimalisering av utstyrsverdien som deg selv. Samarbeidsdelen for fire kiser eller kiserinner er utelukkende en forbedring av solodelen.
Den pisker ikke plutselig liv i de fargeløse omgivelsene, eller hindrer spillet fra å mane fram de samme sluttbossene og fiendene gang på gang, men gir deg noe annet enn tanketomme håndlangere å kjempe side om side med.
Dessuten er det litt mer spennende å punktere de mer prestisjetunge oppnåelsene når du vet at han der halvraringen fra videregående, som tilfeldigvis også har kjøpt seg Vita og dermed er en av de få spillkompisene dine der, må fordøye bragdene dine der de suser inn i menyene hans.
Bunnlinja er vel egentlig at om du ikke er brydd av erkejapansk poengfokus, korte monotone brett og pregløs design så er det fullt mulig å klemme en ost ut av «Soul Sacrifice».
De som vil ha det bunnsolide actionspillet Vita-en fortjener, må derimot leve ulykkelig overfladiske enn så lenge.
NB! «Soul Sacrifice» er lansert eksklusivt til PlayStation Vita.
