(PressFire.no): Konseptet bak «Battlefront»-spillene er i seg selv rent gull. Jeg er skråsikker på at kombinasjonen av «Star Wars» og massive flerspillerkamper er selve grunnen til at vi har begrepet «nerdgasm».
Å kjempe i intensive romskipkamper, sloss mellom beina på gigantiske AT-AT-er eller servere grisebank med Darth Vader og Luke Skywalker – dette burde være enhver sinnsfrisk persons våte drøm.
On that note: Dagbladet kårer Norges største «Star Wars»-fan, og her kan du lese mer om konkurransen.
En slags avstandsforelskelse
De første timene jeg spilte «Star Wars: Battlefront» var jeg derfor overbevist om at dette var en kandidat til å bli årets spill.
Jeg måpte da jeg først så den intensive og actionfylte traileren fra i våres, ble virkelig betatt av spillet under betatestingen tidligere i høst, og da jeg åpnet spillet og fikk John Williams mektige symfonier slengt mot ble jeg rett og slett forelsket.
Dette er nemlig en sanselig opplevelse av de sjeldne. De fire planetene Hoth, Sullust, Tatooine og Endor er finpusset ned til minste detalj, og er tilnærmet virkelighetstro.
Dette er vanvittig pent til pc-spill å være, men gjerne enda mer imponerende er hva DICE har fått til på konsollene.
Snøplaneten Hoth er én ting, da det ikke skal så mye til å tegne en stor hvit slette. Men detaljrikdommen på skogsplaneten Endor, med sine trær, busker og blinkende vannspeil – dette er ikke mindre enn vanvittig imponerende!
Oppå dette flyter et lydteppe som er ute av denne verden. Klassiske «Star Wars»-melodier blir vevd inn i spillhandlingen, og øker i intensitet etter hvert som krigen tilspisser seg. Fra våpnenes pew-pew til Tie-fighternes ikoniske surrelyd, er hver minste lydbølge som spillet gir fra seg en fryd for mine «Star Wars»-elskende ører.
«Battlefront» gir virkelig illusjonen av at vi er midt i en «Star Wars»-film, og det er fordømt imponerende.
Men bak fasaden ligger dessverre et middelmådig spill.
Middelmådige spillmekanikker
I sitt jag etter å gjøre dette til en sanselig opplevelse utav denne verden har DICE dessvere glemt det viktigste – at spill skal være moro. For massive konkurransedrevne flerspillerspill som dette bør også spillet være moro over lang tid.
I skytespill generelt svinner etter hvert engasjementet for grafikk og lyd vekk, og vi står igjen med de rene spillmekanikkene. Den sanselige opplevelsen går over til å bli et spill mellom mann og maskin – mellom oss og spillsystemet.
Det er kvaliteten på disse spillmekanikkene som skiller mellom spill vi pløyer gjennom historiekampanjen på, og spill som blir med oss i årevis. «Counter-Strike» er eksempel på et spill med mekanikker som holdt oss engasjerte i årevis før vi så oss om etter en arvtaker.
Magien i «Star Wars: Battlefront» svinner rett og slett vekk etter noen titalls timer. Det er vanskelig å sette fingeren på én eneste faktor, men generelt virker det som at fokus har ligget på at ting skal se spektakulært ut, og så får det bare gå seg til med spillmekanikkene.
Dessverre er spillsystemet som ligger i bunn her middelmådig, og etter hvert går jeg litt lei. Heldigvis er det veldig mye innhold å gå lei av.
Et mylder av flerspillerkart
Spillet lanseres bare med de fire planetene Hoth, Sullust, Tatooine og Endor, men til gjengjeld utnyttes disse fullt ut.
Alle har et eget gigantisk flerspillerkart til Walker Assault og Supremacy, alle har egne gigantiske romskipslag i Fighter Squadron, og alle har et mylder av småkart til de andre spillmodusene.
Det er litt gjenbruk mellom kartene, men DICE har presset imponerende mye utav de fire planetene.
Det er også planlagt 16 nye kart som vil slippes litt etter litt i løpet av året, i tillegg til nye helter og spillmoduser. Vær derimot advart, «Star Wars: Battlefront» har et av de dyreste Season Pass vi har sett.
Lite moro for ensomme ulver
Der spillet har mye moro for de som elsker flespillerkamper, finnes det lite og ingenting for de ensomme ulvene. DICE har valgt å sløyfe alle ambisjoner om historiekampanje til fordel for fullt fokus på flerspillerbiten.
Det er noen treningsmoduser hvor vi får teste ut de forskjellige kjøretøyene, og egne heltemoduser hvor én eller to spillere kan nedkjempe en horde av fiender i Survival.
Alt i alt er det åpenbart at disse modusene bare er der for å trene oss opp til flerspillerkampene.
Men å kritisere «Star Wars: Battlefront» for å ikke ha lagt store ressurser inn i en enspillerkampanje blir som å kritisere «Fallout 4» for å ikke ha massive flerspillerkamper – av og til er det bedre å satse alt på én hest, og gjøre det så godt som mulig på den.
Plastpistoler
Våpenfysikken er litt annerledes enn vi gjerne er vant med i spill som «Call of Duty» og DICEs egne «Battlefield». Men i en verden hvor blykuler er byttet ut med laserstråler, og soldater bærer rundt på energiskjold og rakettsekker, er det gjerne naturlig at ting føles litt ukjent.
Problemet er at laservåpnene føles mer som plastpistoler enn som verktøy som etterlater fienden stum av frykt. Det er ingen nevneverdig rekyl når jeg trykker på avtrekkeren, og den som blir truffet får ingen reaksjon utover at skjermen blir rød.
Det hjelper heller ikke at kjøretøyene og romskipene vi får leke med jobber mer mot oss enn med oss, hvor AT-ST-kampmaskinene oppfører seg direkte klumsete på alt annet enn flat mark.
Men det som virkelig drenerer tålmodigheten min er hvor tilfeldig det hele føles, og hvor lite taktikk spillet åpner for.
Løp til frontlinjen, bli skutt i hodet, våkne på et tilfeldig sted, løp til frontlinjen, bli skutt i ryggen, våkne på samme stedet – dansen tar aldri slutt.
At vi ikke selv får velge hvor vi skal gjenoppstå hjelper ikke nevneverdig heller.
Arkade-preget egospill
Alt i alt er vi altså kanonføde alle som én. Noen spiller såpass mye at de blir flinkere til å skyte ned mange av de andre kanonføde-spillerne før de selv dør, og noen er så heldig at de får leke litt med en av spillets helter eller kjøretøy før de blir kanonføde igjen selv.
Hele vår eksistens handler om å løpe inn i fiendens storm av laserstråler, og håpe på at vi skyter de før de skyter oss.
I det hele tatt er spillet veldig arkade-preget, og innbyr ikke til noen særlig form for samarbeid. Det er som nevnt lenge moro, men etter en stund begynner jeg å lengte etter spill med litt mer dybde.
Kanskje forskjellige roller, hvor noen er snikskyttere og andre skjoldbærere? Eller kanskje muligheten til å stupe bak en stein når laserstrålene hagler, eller kunne stå i dekning og besvare ilden?
Det nærmeste vi kommer dette er at vi kan gå ned på kne når vi skal skyte, og slik sett gjøre oss til et mindre mål for fienden. Men dette er det minste vi kan forvente i et skytespill i dag.
Ting bryter litt opp senere når vi får klørne i oppgraderinger som personlige skjold og rakettsekker, men fremdeles er det et egospill. Fremdeles er vi kanonføde, bare med litt mer fancy verktøy.
Verdig de mest oppbrukte kjærlighetsmetaforer
Men til tross for all denne surmagede sutringen min må jeg legge vekt på hvor storslått dette spillet faktisk er, og hvor mye moro jeg faktisk har hatt.
Så prøv «Star Wars: Battlefront». La deg forelske i den nydelige grafikken, bli betatt av det fantastiske lydarbeidet og lev lykkelig med følelsen av å være midt i et av «Star Wars» storslåtte slag. De første timene i spillet er faktisk så artig at det er verdt å hente frem de mest utslitte kjærlighetsmetaforene jeg kjenner til.
Jeg unner enhver «Star Wars»-fan å oppleve denne stjernekrigen vi er så glad i fra slagmarken, og kjempe med og mot våre favoritthelter i gigantiske slag på Hoth, Sullust, Tatooine og Endor.
Men vit også at forholdet kan surne. I arbeidet med å sminke spillet til å bli en nydelig perle av et «Star Wars»-spill har DICE nemlig glemt at det er det indre som teller når man skal skape et langt og lykkelig forhold.
«Star Wars: Battlefront» er ute nå til PC, Playstation 4 og Xbox One. Vi har testet det på Playstation 4 og Xbox One, i tillegg til PC under beta-perioden. (Skjermbildene har vi tatt selv).
