(PressFire.no): Mario var min introduksjon til spillenes verden, som han har vært for så utallig mange andre, og etter det sjellsettende møtet med fargerike «Mushroom Kingdom» på midten av 80-tallet har jeg alltid følt meg på trygg grunn med den tykkfalne rørleggeren.
Kvaliteten har selvfølgelig variert noe fra tittel til tittel, men det verste jeg har kunnet sagt om serien er at jeg har opplevd noen ytterst få av spillene som noe uengasjerende.
Om man skal si en ting om «Super Mario 3D World» er det i alle fall ikke at det er uengasjerende!
Her slenges nye og gamle idéer og utfordringer ut som i en virvelvind av ren skaperglede, mens Nintendo benytter seg av enhver mulighet til å leke med konvensjoner og tempo på et vis som oppleves som sjeldent inspirert.
Fra åpningsskjerm til rulletekst, og forbi, slutter «Super Mario 3D World» aldri å glede eller overraske.
Skinnet bedrar
Rent overfladisk kunne man imidlertid fått en mistanke om at Nintendo hadde satt i gang samme melkerunde - som tappet noe av futten av «New Super Mario Bros»-serien.
«Super Mario 3D World» er nemlig på overflaten som snytt ut av nesen på 3DS-tittelen «Super Mario 3D Land» (2011).
Mistenksomme røster hadde sågar spekulert i at dette ble utviklet for 3DS, for hastig å bli flyttet over til den lidende Wii U-konsollen. Uansett opphav og utviklingsforløp viser det seg raskt å være liten grunn til surmuling.
Det er hva som faktisk fyller nivåene som er det essensielle – og det er her Nintendo nesten overgår seg selv i denne omgang.
Katta i sekken?
Jeg kunne sikkert fylt noen sider med alle små og store overraskelser, referanser og power-ups Nintendo har slengt inn i «3D World». Spillet oppleves ofte som en kompilasjon av seriens mange høydepunkt, mens nyhetene er kontinuerlig gledelige og raust utporsjonerte tillfang. Det er imidlertid en ting som er vanskelig å ikke se litt ekstra på - nemlig kattedrakten.
Til tross for at den tilsynelatende er skapt for å appellere til LOLcats-entusiaster og furries, er det et inspirerende stykke power-up Nintendo har kokt opp her.
Som de aller beste gjenstandene i «Mario»-serien leker kattedrakta med flere av plattform-konvensjonene og det ellers tradisjonsorienterte nivådesignet i spillet.
Et stupeangrep endrer vinkelen på hoppene, og man kan også karre seg opp loddrette flater med drakten, noe som muliggjør utforskning på nye måter.
Det er selvfølgelig noe litt forstyrrende med en mjauende Mario i plysjdrakt – men som et nytt tilfang til en rik flora av spesialegenskaper fungerer kattedrakten utmerket.
Som den altomfattende vaskebjørndrakta i «Super Mario 3D Land» har også flere av fiendene fått prøve katteørene med der tilhørende effekt, mens banene er skrudd tett til rundt Mario, Luigi, Toad og Prinsessens nye egenskap.
Fra plattformperfeksjon til flerspillerkaos
... Ja, så var det prinsessen, da! Bowser har i denne omgang nøyd seg med å kidnappe noen små feer og puttet de på glass, mens våre fire helters jobb er å frigjøre disse. Med dette er vi også tilbake til rollegalleriet fra ærverdige «Super Mario Bros 2» (1989) hvor hver figur har ulike egenskaper og er tilgjengelige før hver bane.
Dette gjør også dynamikken i flerspillerdelen ytterligere interessant.
Mens å nyte «3D World» alene byr på rene linjer og potensialet for perfekte løp, oppstår det en kaotisk kakofoni av sanseinntrykk så fort flere spillere hopper inn.
Fra renskåret plattform-perfeksjon, utvikler spillet seg brått til et langt over gjennomsnittlig hektisk partyspill – definert av like deler konkurranse, klomsing og kollaborasjon.
I motsetning til «New Super Mario Bros.»-spillene, som for undertegnede nesten konstant ble preget av utilsiktet selvsabotering og frustrasjon i flerspiller, har man i det minste litt mer plass å boltre seg på i dette første forsøket på en samarbeidsmodus i et 3D-Mario.
Dette gjør kaoset noenlunde håndterbart – om det er noe man ønsker da.
Med poengsummer som telles opp og sammenlignes etter hver bane, og en påskjønnelse i form av en glinsende kongekrone, kan man raskt bli fristet til å ty til noen skittne knep for å tuske til seg ledelsen.
Alternativt kan man bare pælme lederen i nærmeste fiende og selv bøffe krona. Resultatet er hektisk, noe uoversiktlig men fryktelig moro.
Vinkel til besvær
Intet beger er imidlertid komplett uten en liten anelse malurt, og i «Super Mario 3D World» er det perspektivet som står for det lille som er av grums. Som i «Super Mario 3D Land», og i motsetning til de øvrige tredimensjonale «Mario»-spillene, følger nemlig ikke kameraet rett bak deg og er heller ikke fritt justerbart.
Istedet har det en fast posisjon og kan kun justeres ut ifra denne. Dette får spillet til å oppleves som de enklere 2D-spillene i serien, men gjør det også vanskeligere å beregne dybde og avstand.
Nintendo har stort sett løst dette med kløktig og oversiktlig nivå-design, men det er ikke fritt for at jeg savner 3DS-en min etter å ha bommet på et spørsmålstegn eller en goomba.
Har man fast grunn under føttene kan man selvfølgelig justere hoppene etter skyggen man kaster, men dette tar også litt vekk fra følelsen av å kunne spille på instinkt. Bommertene skjer heldigvis verken ofte eller oppleves som noen krise, men mangelen på fullstendig kontroll er sjelden i et «Mario»-spill og skjemmer opplevelsen noe.
En annen innvending er det nye momentet figurene har fått.
Der Mario før hadde en jevn akselerasjon opp til toppfart, har han nå fått tre distinkte hastigheter med en brå overgang opp til maxfarten. Dette er selvfølgelig ikke ødeleggende for opplevelsen, men i plattformspill med en så etablert og distinkt følelse som «Mario»- spillene er dette et forholdsvis radikalt og merkelig valg, som jeg virkelig håper Nintendo dropper i neste omgang.
Rørlegger i solnedgang
Mens jeg en sjelden gang tenker at dette nok hadde fungert bedre på den lille håndholdte, skal det ikke mer til enn et gløtt mot Bowsers slott i solnedgang, noen vann- og lyseffekter på en tropisk strand, eller et forgylt tog før jeg virkelig begynner å sette pris på å endelig å ha et tredimensjonalt «Mario»-spill i HD.
«Super Maro 3D World» ser rett og slett uforskammet bra ut! Wii U-ens hestekrefter gjør dette lett til det klart peneste «Mario»-spillet til nå, mens Nintendos designere nok en gang viser hvordan visuelt design alltid trumfer ren teknisk ytelse.
Resultatet er blant de penere spillene som er gitt ut i år – uansett konsoll. Musikken er også helt på linje med seriens absolutt toppnoteringer der den styrer midt mellom det lettbente calypso-fjaset til «New Super Mario Bros.»-serien og de patos-sprengte orkestreringene til «Galaxy»-spillene.
Det er også godt å høre flere nye tema – som et melankolsk og detaljert stykke i spøkelseshusene – mens sporene mer generelt styrer nærmere jazz-snerten til de eldre spillene i serien.
Med et appellerende og fortsatt barnevennlig ytre, er det lett å se for seg at Mario kan være en passende introduksjon til spillenes verden i ytterligere endel år framover.
Nintendo er fortsatt generøse med ekstralivene, mens vanskelighetsgraden tar seg til på en svært slakk kurve. Slik klarer nok de fleste å komme seg til slutten av historien mens plattformentusiaster og masochister heller kan prioritere å samle alle stjernene i spillet – noe som forøvrig representerer en rimelig skarp utfordring.
«Super Mario 3D World» er spillet som innledningsvis framstod som hastverksarbeid, men som istedet skjulte en idérikdom og kyndighet de aller fleste spillutviklere bør misunne. Det er spillet som bare gir og gir – og hører klart hjemme blant de beste på konsollen så langt.
