(PressFire.no): Dette er en umåtelig populær og erkejapansk serie med rollespill.
Men der «Final Fantasy» og «Dragon Quest» har klart å bygge en fanskare i utlandet, blir «Tales»-serien hengende etter.
Mest fordi utgiverne har vært trege med å oversette spillene til et engelsktalende publikum.
Hukommelsestap i blomsterenga
«Tales of Graces F» handler om gutten Asbel som møter en mystisk, ung jente med hukommelsestap i en blomstereng. Han er sønn av en greve og bruker mesteparten av dagene sine på eventyr.
Etter å ha møtt denne mystiske jenta forsøker Asbel å finne ut hvor hun kommer fra, uvitende om hvilke skjebnesvangre følger det medfører.
Typisk rollespillkost som utgangspunkt, altså.
Det må nevnes at «Tales of Graces F» er en oppussing og relansering av «Tales of Graces» som kun kom ut til Wii i 2009. Etter stort press fra fansen valgte Namco Bandai også å lage en port til PlayStation 3 med oppdatert grafikk og mer innhold.
Kampsystemet stimulerer og belønner
Siden dette er et typisk japansk rollespill, kan man ikke forvente all verdens vendepunkt når det kommer til historien i spillet. Men kampsystemet bidrar mye til «Tales of Graces F».
En av de mest gledelige forskjellene fra andre rollespill er at det ikke fins tilfeldige møter med monstre. Alle monstre er synlige mens du løper rundt og du kan som oftest unngå dem med litt kløkt og fart.
Skulle du være så uheldig å måtte slåss mot monstre, føles det aldri kjedelig. Kampene foregår i sanntid, hvor du styrer en figur, mens de tre andre angriper med hjelp av den kunstige intelligensen som kan bli styrt av deg med hjelp av noen regler.
Hver gang figuren din angriper tømmer du en måler som heter Chain Capacity (eller CC). Denne fyller seg gradvis over tid slik at du kan gå på offensiven igjen.
Asbel og tresverdet
Med dette systemet føles kampene mye friere og det veksles hurtig mellom angrep og forsvar. Kampsystemet er underholdende nok og er hovedgrunnen til at jeg ikke klarer helt å legge det fra meg.
Det som «Tales of Graces F» også gjør riktig er å belønne deg underveis med nye egenskaper for at du bruker en angrepsteknikk gjentatte ganger – eller hvis du klarer å utnytte en fiendes svake punkt ofte nok.
Desto oftere du slåss, jo mer åpner du opp for nye egenskaper og forsterker din favorittkarakter. Å hoppe fra lagringspunkt til lagringspunkt, veivende med tresverdet til Asbel i dusinvis av slåsskamper, ble fort høydepunktet i dette spillet.
En pappfigur med heltekompleks
I begynnelsen av historien møter vi Asbel som 11-åring. Han er naiv og ganske irriterende med sin stå på-holdning, en person som kan beskrives som endimensjonal, eller en pappfigur.
Men etter at Asbel finner denne jenta, starter en kjedereaksjon med hendelser hvor Asbel er nødt til å bli voksen kjapt.
Deretter hopper spillet syv år fram i tid, til undertegnedes store lettelse.
Man må være takknemlig for at man slipper å spille et helt rollespill som en gjeng med 11-åringer med pipestemmer. I tillegg følger hele persongalleriet de stereotypiske karaktertypene man finner i japanske animerte serier: Den dumme helten, den beleste hjelperen og den mystiske jenta som er spillets Lolita-type – drømmemateriale for pubertale tenåringer.
Får flere dimensjoner og dybde
Ved at historien hopper frem i tid skaper spillet en tvungen utvikling av personene vi møter. Foruten de estetiske forandringene som konsekvens av at de blir eldre, blir de også mindre irriterende, får flere dimensjoner og mer dybde.
Asbel får faktisk et snev av seriøsitet over seg. Det holder interessen oppe.
Underveis i historien kan du få valget om å se såkalte «skits», små scener som utfolder seg mellom karakterene som ikke er livsviktig for selve historien, men som kan belyse forholdene mellom figurene.
Disse dialogscenene har ofte likhetstrekk med japanske animasjonsserier hvor skuespillet er overdrevet, noe som gjør «Tales of Graces F» litt barnslig til tider.
En dråpe i sjangerhavet
Spillet forsøker å skille seg ut fra bautaene i den sjangeren, som spillseriene «Final Fantasy» og «Dragon Quest». Utviklerne satser på en japansk animestil med stemmer som av og til er litt for masete for et vestlig publikum. De skiller seg ut, men ikke nødvendigvis på en positiv måte.
Figurenes design kan minne om den visuelle stilen til «Kingdom Hearts», men de faller flatt mot landskapene eller scenene de spiller i. Det er ingen skam i å fremstille en landsby som noe landlig og gjerne hjemmekoselig, men detaljnivået på disse landskapene er veldig overfladiske.
Det kan aksepteres at dette er en port fra Wii-versjonen som ble gitt ut i 2009, men det føles som det visuelle er halvferdig.
- Ikke akkurat Shakespeare-materiale
En av de store gledene ved et rollespill er at du som oftest kan bygge opp din favorittfigur på den måten du vil, men i «Tales of Graces F» føles det som det er veldig få «riktige» veivalg i utviklingen din fra landsbyidiot til å bli en verdensfrelser.
Selve frihetsfølelsen i å velge hvordan du vil utvikle karakteren underveis er begrenset, men noe eksperimentering er tilgjengelig etter at man kommer til de senere utfordringene.
I tillegg til at du kan utvikle karakteren din gjennom noen helt lineære ferdighetstrær, kan du også kombinere forskjellige type utstyr slik at figuren din overlever et par slag ute i feltet. Utstyrssystemet går mest ut på å være alkymist og blande sammen all slags søppel du får med deg fra fiender og kister du finner i spillverdenen.
Ved hjelp av et avansert klassifiseringssystem kan du brygge fram bedre våpen eller små diamanter som kan styrke figuren din.
Litt variasjon fra andre systemer i sjangeren, men ikke nok til å glede en veteran av sjangeren.
Hurtigheten i kampsystemet, valgfriheten til å havne i en kamp eller ikke, og belønningssystemet, underveis stimulerer deg til å fortsette. Dette har oftest vært et problem i andre rollespill. Kampsystemet kan fort bli utrolig stillestående i denne sjangeren og har en tendens til å bli uoversiktlig, men «Tales of Graces F» unngår dette.
Med en platt historie og et tungvint utstyrssystem, skiller ikke dette rollespillet seg ut i havet av japanske rollespill. Detaljnivået er overfladisk og figurene er ikke akkurat Shakespeare-materiale, men kanskje det er mer en konsekvens av sjangeren spillet opererer i.
Selv om det er en remake av et Wii-spill som kom ut i 2009, kunne man kanskje håpe på mer nytt enn flere end game-scenarioer.
Som en introduksjon til sjangeren, eller for en nyfødt entusiast av japanske rollespill, kan dette være et godt utgangspunkt. Spillet er grusomt lineært og holder deg i hånden de første timene. For den drevne veteranen i japanske rollespill blir dette litt for enkelt.
«Tales of Graces F» er lansert til PlayStation 3. (Wii-utgaven kom i 2009).
