(PressFire.no): Først: denne anmeldelsen inneholder spoilers av til dels alvorlig karakter. Derfor, hvis du vil oppleve «The Beginner’s Guide» helt uten forhåndsinput må du stoppe nå. Stopp NÅ!
Ok, da var det ryddet av veien. Nå kan vi begynne på ordentlig.
Vi starter med å klare opp i én ting til: «The Beginner’s Guide» er ikke et spill. Så de som vil ha «Portal 3» eller «Journey 2» (og ikke kan finne på å prøve noe annet), vel, da er ikke dette for dere. Og det er helt ok.
«The Beginner’s Guide» er nemlig en ganske krevende opplevelse, selv for de som over snittet interessert i spill.
Nok tåkeprat, hva er nå dette?
«The Stanley Parable»-oppfølger?
«The Stanley Parable» ble i 2011 sluppet som en gratis-mod til førstepersonsskyteren «Half-Life» og året etter gitt ut som et fullverdig spill.
Det har blitt hyllet som en nyvinning innen «interaktiv historiefortelling» og i tillegg som en overmåte lattervekkende opplevelse. «The Beginner’s Guide» er «oppfølgeren».
Eller er det det? Rent teknisk er det i alle fall det nye spillet til Davey Wreden, som sto bak. Ved første øyekast kan det også se ut som mer av det samme.
Men man innser fort at dette er et steg i en ny retning, enda lenger vekk fra det spillistiske. Det ser ut som et spill, helt etter førstepersons skytespill-malen, men en inntrengende voice-over forteller at dette er, ganske riktig, en fortelling om stemmens forhold til spillutvikleren Coda og hans spill.
Du, deg selv og jeg
Historien skal fortelles gjennom å vise frem alle spillene Coda har delt med «jeg», fra 2008 til 2011.
Allerede her ser vi mellomfagsstudenten i fri flukt, dobbeltmeta-sub-PoMo-fortolkninger nærmest tvinger seg frem.
Man bruker en spillmotor til å la en virkelig spiller interagere med en fiksjonell «jeg»-persons fortelling om sitt forhold til en spillutvikler—gjennom å spille spillene hans. Puh!
Men det vil være både urettferdig og for å si det rett ut, barnslig, å raljere med «The Beginner’s Guide» på et slikt grunnlag. For det er akkurat disse lagene av opplevelse og oppspark til refleksjon som er poenget med det.
Ikke et spill
Spillet er nemlig ikke, som allerede fastslått, noe spill. Til å begynne med tror du at det er det, men det tar ikke lang tid før det er rimelig klart at dette er noe helt annet. Både på meta- og makro-nivået (se: der er vi allerede på vei mot 20 vekttall), forsvinner spillet inn i sin egen pikselsky.
«The Beginner’s Guide» som helhet har ingen spillelementer i det hele tatt, historien blir, bokstavelig talt, fortalt. Ei heller episodene, som påstås å være Codas spill, er egentlig spill.
Dette til tross for at de gjennomgående beskrives som nettopp dette.
Man starter med noe som ser ut som en svært uferdig «Counter Strike»-mod av Desert-banen. Men det skjer ingen ting. Du (= figuren din) kan vandre rundt og hoppe, men banen er helt tom.
Fortellerstemmen begynner å snakke om hvordan han selv har beundret Coda og spillene hans og han vil bruke denne anledningen til å vise dem frem.
Når du har beveget deg nok rundt, blir du tatt til neste «nivå», med en ny delhistorie. Det dryppes med små detaljer om «jeg»s kommunikasjon med Coda, og enkeltelementer i delspillene trekkes frem som symboler på hva «jeg» tror foregår med spillmakeren.
Akutt sjøsyke
Det er på det rene at svært lite av det du gjør har noen betydning for spillets gang. Med noen få unntak er det eneste du trenger å gjøre å bevege deg forover.
For undertegnede ble dette rimelig fort en ganske så fysisk opplevelse.
Mangelen på en noenlunde stødig «hånd» på midten av skjermen, kombinert med få fokuspunkter resulterte i akutt sjøsyke, som kun kunne kureres med å ta pauser. Det er ukjent om dette er gjort med vilje eller om det rett og slett var et resultat av ennå ikke innkjørte briller, men det ga definitivt ekstra dimensjon til det hele.
Tungrodd
«The Beginner’s Guide» er en tung reise, og med jevne mellomrom kjeder man seg, man forsøker å motspille, gå utenfor banene, hoppe vekk, la være å røre seg — rett og slett dra teppet til side i et desperat forsøk på å finne ut om trollmannen bare er en maskinoperatør som har gjemt seg bak forhenget.
Men selv kjedelige bøker og filmer maner til ettertanke, og jeg er overbevist om at det er dette Wreden vil. Å kalle pivotpunktet i historien «Coda» peker på den ene siden mot et ønske om å si noe dypt, på den andre at han står helt på kanten av plumpe-stupet.
«The Beginner’s Guide» er et pretensiøst produkt. Det er et forsøk på å bruke spillmediets rammeteknologi til å fortelle noe om oss selv, som spillere, tenkere og mennesker.
Lista er lagt høyt, og det er umulig å si at Wreden hopper helt uten riv. Det tar ikke lang tid før man begynner å vurdere det man holder på med, og da gnikker det som isopor på tavle at jeg-personen gjennom en konstant talestrøm tvinger sin fortolkning av både delspillene og hele historien på deg.
Å skrelle løk
Men selv dette kan man snu på, eller heller, skrelle som den berømmelige løken. For det leder opp mot det som i mangel av et bedre ord kan kalles en punch-line: er Coda Wreden? Og hvem er i så fall «jeg»? Er det Wredens idé om meg? Spilleren? Og hvis det er det, er Wreden i trøbbel? Trenger han hjelp?
Det kanskje mest interessante med spillet er det som skjer etter at de 90 minuttene med spilletid er over. I motsetning til svært mange spill blir du nemlig sittende og tenke gjennom det som har skjedd.
Og da er det opp til deg om du vil avfeie det hele som et introvert mageplask av en småsutrende selvbiografi, eller et genuint forsøk på å ta spillmediet i en ny retning og i farten også si noe smart om hvordan og hvorfor vi som spiller spill oppfører oss som vi gjør.
Jeg deler gjerne ut en håndfull plusspoeng for at han klarer å få meg til virkelig å tenke, men jeg er ikke helt overbevist om at han har valgt riktig medium for fortellingen sin. Dog, det kan meget vel tenkes at han egentlig har gått for den perfekte løsningen, bare at resultatet kanskje ikke er like perfekt.
Etter 90 minutter med denne begynnerguiden er du like mentalt sliten som etter en fransk kunstfilm fra 60-tallet, og kanskje noen av oss kan bli like inspirert av «The Beginner’s Guide» som dagens stjerneregissører ble av de svart-hvite samtalene om kjærlighet og atombomber over Japan. Det ville vært en bragd.
NB! Spillet er utgitt til Windows-pc, Steam OS/Linux og Mac.
