(PressFire.no): Som alle gode rollefigurer har Lee Everett en lyte. Det vil si, han har nok flere, men det er først og fremst en drapsmann den innledende episoden av «The Walking Dead»-spillet vil ha oss til å smake på.
Den empatiske og misforståtte mannen som slo en annen i hjel. Eller skjøt, alt ettersom.
Dette er likevel ikke «Con Air», og Everetts skyldspørsmål er ikke et tema i «A New Day». Utvikler Telltale har hatt større lyst til å vise hvor godt han egner seg som provisorisk reservepappa til lille Clementine, på vei gjennom et sørstats-USA herjet av zombier og forfall.
Eventyrspillet lukter på menneskeligheten til tegneserien og unngår klisset som har begynt å slite i TV-serien. Det er det lett å like.
Bare prat
Du trenger ikke mange sekunder for å forstå at det er historien som står i sentrum for denne tolkingen av zombiedystopien. Den er for ordens skyld er en helt ny fortelling.
Joviale men halvknappe Everett er en fersk figur, selv om områdene han utforsker og et par av menneskene han støter på er kjent fra de andre tolkningene.
Selv om det er funnet plass til både et veldig enkelt kampsystem og tilsvarende simple gåter, gir «The Walking Dead» som regel inntrykk av å kjeppjage deg gjennom manuset. Det hadde vært uendelig slitsomt om dette var eventyrspillet i gata, men vi snakker tross alt om å stikke av fra døde med et halvt tryne og en kvart samvittighet her.
Da er det bare kjekt å stresse litt.
Telltale har til gjengjeld vært barmhjertige nok til å kjeppjage manusforfattere med nykker og illusjoner om at mennesker i ulykka bryter ut i endeløse monologer. Det kan nok være at du henger med truten om du forventer manusmagi her, men dialogene blir aldri påtatte.
«The Walking Dead» skilter med noe de fleste spill burde ønske seg: troverdige samtaler.
Til å være knappe to og en halv time lang har denne episoden mye innhold, og det mest interessante er alltid praten mellom de ulike menneskene, som alle må tekkes at alt de kjenner har falt i grus. Skribentene bak dette spillet viser all verdens forståelse for «zombiehistorien som ikke handler om zombier i det hele tatt».
For mye film
Telltale markedsfører seg som eksperter på kultsjangeren «pek-og-klikk», men har de siste årene eksperimentert seg bort i kroken «interaktive eventyr».
Om du har spilt «Jurassic Park» så har du en god referanse for dette spillet. Klassisk gåteløsing hvor du tumler rundt og leter etter dingser å kombinere med andre dingser er tonet ned.
Overskuddsplassen har filmmediet kranglet seg til.
Det blir for mye film. Noen sjangere har større behov for mellomsekvenser i historiefortellingen enn andre, og eventyrspillene har typisk sett vært glade i å bruke hjelpemiddelet. Her blir det hovedverktøy, og du blir for lett en passasjer. Noen ganger føles dette som den kule «The Walking Dead»-tegnefilmen, og det er ikke helt den opplevelsen jeg er på utkikk etter i en ellers aktiv sjanger.
Jeg synes den største sjarmen med eventyrspillsjangeren er den frustrerende gleden av å pirke på kranglete nøtter til løsningen kommer skyllende som en forløsende kalddusj. Men disse spillene er som regel av det bedagelige slaget, noe som ikke går godt overens med ønsket om å få folk til å føle seg forfulgt av dauinger.
Derfor er det litt som om utviklerne kaster meg et patroniserende bein ved å la meg «ta opp» brannøksa, altså klikke på den, og «hamre den i skallen på eklingen som vil kveste meg», altså trykke på ham - og gjenta det tre ganger til han er død. Det er ikke et kampsystem, det er et forsøk på å lure meg til å tro at jeg spiller det faktiske spillet. Og det gjør man sjelden her.
Henrivende debut
Heldigvis har spillet en deilig flyt som gjør det litt enklere å glemme at man blir passiv. De gåtene som faktisk dukker opp er i overkant simple, men de er ikke dårlige.
«The Walking Dead» etablerer lynkjapt en verden du føler deg en del av, og det tok meg en knapp halvtime å utvikle en banal ansvarsfølelse for det lille jentebarnet man må ta vare på.
På visse punkter tvinges man også til å ta til dels vanskelige veivalg, av både det åpenbare og det kamuflerte slaget. Beslutningene dine i denne episoden skal visst kunne slå ekko gjennom alle de fem kapitlene, men de pakkes så elegant inn i de mange samtalene at du aldri stopper opp for å manipulere spillsystemene.
Med mindre du skrur på hjelpemenyen, som insisterer på å flyvesparke konsekvensene inn med teskje. Den greier du deg bedre uten. De små beskjedene den gir deg, av sorten «hun merker at du lyver», er uansett en distraksjon fra den stiliserte grafikken.
«A New Day» ser ut som en tegneserie ved hjelp av forsiktig «cel-shading» formidlet med en leken pensel, og tildekker litt ujevnt stemmeskuespill og slitne animasjoner når det teller som mest. Det hjelper noe veldig, for dette er et spill hvor alt raser sammen om atmosfæren slår sprekker.
Jeg er fristet til å kalle «The Walking Dead Episode 1: A New Day» en henrivende generalprøve. Det er en sjel her som er fryktelig lett å bli glad i, men skrivearbeidet overskygges for ofte av masete filmsekvenser og desto mer irriterende knappehamring for å utføre abstrakte handlinger.
Historien og dialogene gjør en flott jobb med å rive meg inn i universet, men mangelen på et «spill» hallingsparker meg ut igjen. Det er kanskje litt optimistisk, og muligens litt frekt på vegne av den kunstneriske selvstendigheten deres, men jeg håper at Telltale finner en mer konstruktiv måte å utnytte interaktiviteten på til de neste fire episodene.
Jeg gleder meg allerede til å se hvor Everett er på vei hen, jeg skulle bare ønske det ikke gikk meg sånn på nervene å slå følge med ham.
NB! «The Walking Dead: Episode 1» er nå lansert til pc/mac (via Steam), Xbox 360 og PlayStation 3. Den koster cirka 40 kroner om du handler episoden enkeltvis, eller 187 kroner om du kjøper alle fem episodene fra Steam. Telltale ruller ut de neste fire episodene på månedlig basis.
