(PressFire.no): Det er like før det smeller. Snart sprenger veggen foran oss – eller vinduet bak oss – og antiterrorstyrkene vil velte inn med våpen og granater. På et lite minutt vil det være over, og vi vil få fasiten på hvor godt vi forberedte oss.
Var det riktig å forsterke vegene mot øst? Burde vi lagt all piggtråden foran døren til høyre? Vil lagkameraten klare å detonere bomben han plasserte i inngangen i tide? Vil vi klare å treffe målene våre når de stormer in i rommet?
Oi, filleren. Hva var den lyden over oss? Kan det være at de har tenkt å sprenge seg gjennom taket i stedet? Denne kampen vil nok bare vare et halv minutt…
Bare én spillmodus, som er vanvittig bra
Ubisoft har i «Rainbow Six: Siege» hoppet på trenden hvor de ofrer enspillermodus til fordel for et økt fokus på flerspillermodusen. I tillegg har de bare laget to av disse modusene, hvor den ene – terrorist hunt – blir kjedelig veldig fort.
Utover dette har vi opplæringsmoduser for de forskjellige situasjonene vi kan møte på, som er over i løpet av noen små timer. Disse er ikke i stand til å lære opp nye spillere skikkelig før de hives ut i flerspillerkampene, noe som gjør terskelen uforholdsmessig høy for nye spillere.
«Rainbow Six: Siege» gjør bare én ting godt. Hele spillet handler da i praksis om kamper mellom to fem-manns-lag, hvor det ene er terrorister som har forskanset seg i en bygning eller et fly og det andre antiterrorister som skal bryte seg inn og gi dem grisebank.
Nervepirrende
Før kampen begynner må begge lag forberede seg. Terroristene må forsterke vegger, legge feller, stoppe motstandernes kameradroner, og så legge seg i posisjon for å gi inntrengerne en velkomst de sent vil glemme.
Samtidig må antiterroristene kjøre rundt med radiostyrte kameraer for å finne ut mest mulig om terroristenes forsvarsposisjon. Hvor har de gjemt gisselet? Hvor er bombene plassert? Hvilken klasser kjemper de mot? Alt dette er informasjon som kan bety forskjellen på liv og død.
Neste fase er den jeg føler er det beste med hele spillet – ventingen og forventingene. Som antiterrorist er det virkelig nervepirrende å høre vegger som eksploderer ett eller annet sted i bygningen, og føtter som tramper på taket over oss.
Nesten alt er nemlig ødeleggbart i «Rainbow Six: Siege». En kule kan lage et stort hull i en vegg som du kan skyte på fiende gjennom, og en velplassert bombe kan skape nye dører og siktlinjer.
Nervene står i høyspenn mens vi venter på at antiterroristene skal sprenge seg inn. Mister vi fokus et halvsekund kan det bety at hele planen går i vasken.
Slagkraftige spillmekanikker
Når katten springer ut av sekken, og vi endelig møtes ansikt til ansikt, går det derimot grusomt fort. Her blir spillet veldig realistisk, hvor kuler oppfører seg som kuler skal.
Et treff i hodet betyr øyeblikkelig død, samtidig som det ikke skal mer enn ett par kuler i andre deler av kroppen før man faller om. Det er heller ingen form for gjenopplivning her – død betyr død.
Dette gir spillopplevelsen en nerve som få andre spill har, hvor vi føler oppriktig frykt for hva som befinner seg bak neste hjørne. Dette er en opplevelse som faktisk kan minne om det vi kjenner fra horror-sjangeren. Det blir aldri skummelt, men intensiteten er der og kjennes på kroppen hele tiden.
Gode spillmekanikker og soldatklasser
For å få til dette trenger man spillmekanikker i verdensklasse, som treffer midt i blinken for å bruke et utslitt metafor. Heldigvis leverer «Rainbow Six: Siege» virkelig på dette feltet.
Våpnene føles ekte og tunge og bevegelsene våre føles menneskelige og klumsete. I det hele tatt er hver minste bevegelse og handling så finjustert for å skape spenning og god spillmekanikk at dette kan måle seg med de beste skytespillene i sjangeren.
For å gjøre det taktiske spillet enda mer spennende får vi tilgang på tjue forskjellige soldatklasser, som alle bringer med seg sin dings til slagmarken. Theremite har for eksempel bomber som kan sprenge seg gjennom forsterkede vegger, imens Glaz har med seg en rifle som kan gjøres om til en snikskytterrifle.
Til å forsvare seg kan terroristene velge for eksempel Pulse som kan finne hjerteslag gjennom vegger og tak, eller Smoke som kan kaste kraftige røykbomber. Mye av motivasjonen til å fortsette å spille ligger i å låse opp disse klassene og å lære oss å bruke de effektivt.
Disse klassene lager synergier seg imellom, og det å sette sammen et optimalt lag for den strategien dere ønsker betyr ofte forskjellen på en hardt vunnet seier eller et surt tap.
Mange varierte kart
Spillet kommer med ti kart i forskjellige størrelser og fasonger. Her er det mye variasjon, selv om de fleste spinner rundt de samme prinsippene.
Det jeg likte best, og det som skilte seg mest ut, var kartet hvor terrorister har tatt over et fly som ikke kan være annet enn Air Force One. Her kjemper du deg gjennom lastedekk, passasjerdekk, et presidentkontor og cockpiten for å enten desarmere bomber eller frigjøre gisler.
De lange trange skroget på flyet tvinger oss til å tenke taktisk på en annen måte enn i de kubeformede bygningene. Spillområdet i seg selv skaper en hel del flaskehalser som tvinger frem kampsituasjoner.
I tillegg kommer en del lagerbygninger, kontorbygninger og en fleretasjers villa og en gigantisk skihytte. Det skal altså ikke stå på variasjonen.
Dette spillet gjør altså bare én ting. Men til gjengjeld gjør den denne ene tingen vanvittig bra. Kampene i «Rainbow Six: Siege» er kanskje over på bare noen minutter, men spillopplevelsen kan hekte oss i flere timer.
Hadde dette vært supplert med noe ekstra, som en enspillerkampanje eller flere gode flerspillermoduser, så skulle jeg gitt det stående applaus. Men som det er blir det litt for snevert.
