LONDON (PressFire.no): Sean Murray er en karismatisk type og søtheten selv der han står på scenen.
For en reise han har vært gjennom – for et par år siden lagde han og teamet «Joe Dangerous» til ok anmeldelser og golfklapp, for noen uker siden var han på «The Late Show» med Stephen Colbert for å vise frem «No Man’s Sky».
Nå skal han altså vise det samme spillet for spilljournalister i Europa, og for en gangs skyld er det faktisk lov til å prøve også.
Det er fire ord å tenke på når du spiller «No Man’s Sky», sier Murray.
- «Exploring», «Trading», «Surviving» og «Fighting».
Mestrer du disse, mestrer du spillet. Jeg regner med de fleste har fått med seg skalaen de jobber i; et eget univers fylt med bokstavelig talt trillioner av planeter du kan besøke.
Han viser oss et par eksempler på hvordan de bruker matematikk til å generere de forskjellige planetene. Først en helt flat planet, så en planet kun basert på sinusbølger, så en med litt mer tilfeldig matte der ting begynner å ligne litt mer på den virkelige verden – og helt opp til en faktisk planet slik vi finner de i spillet.
Ikke alle planetene vil ha liv på seg, og noen vil være regelrett kjempekjedelige steinrøyser. Som i virkeligheten, med andre ord.
Du kan scanne planetene før du lander på de for å finne ut om de er verd å besøke, men selv de kjedeligste planeter inneholder mineraler og ting du kan samle. Det handler bare om å ta seg tid.
Denne gangen er Murray ekstra spent, for nå begynner spillet virkelig å ta form. Nye spillelementer vises frem for første gang, og han har skrudd sammen et eget solsystem (med noe tettere forekomst av planeter) for å vise disse elemenetene.
Romvesener, språk å lære, trading, kjøp og salg, customization, huler, bebyggelse – det er ikke mange som stiller det evinnelige «men hva skal du gjøre i spillet?» mer etter dette, håper Murray.
Gravende journalistikk
Med gameplay-programmerer Sam Lucas fra Hello Games ved min side, har jeg nå trålet fire-fem planeter i «No Man’s Sky». Spoilers: Det er rimelig heftige saker.
Ofte når jeg får klørne i et etterlengtet spill som prøver å være så åpent som mulig, er det å teste rammene noe av det første jeg gjør. Og som den destruktive djevelen jeg er, begynner jeg å «grave» meg rett ned.
Lucas humrer.
- Når jeg først kom til Hello Games, så var det også det første jeg prøvde. Men vi måtte sette en grense en plass, sier han når jeg treffer grunnfjellet. Ikke ulikt «Minecraft», altså.
Grunnfjellet kommer litt for kjapt, føler jeg, men Lucas forsikrer om at det er helt opp til planeten – noen planeter har langt mer formbar «jord» over grunnfjellet, og du kan følgelig grave mye lengre nedover. Alt av fjell og heier kan også borres rett gjennom.
På en av planetene er fjellene snåle. De minner mest av alt om digre egg som balanserer på høykant. Frem med granatkasteren igjen – jeg skal gjennom. Men heisann, istedet for bare jord er det et hulesystem.
- Inne i slike huler vil du ofte finne mineraler du ikke finner på overflaten, og gjerne litt mer eksotiske varianter.
De er også god beskyttelse fra ekstremværet på enkelte planeter. Denne her har en overflatetemperatur på over 700 grader, og drakten min holder på å ta kvelden. Inne i hula er det finfine 20 grader, og ved å være litt der inne vil du kjapt bli klar for å gå ut i varmen igjen.
Planetene er som lovet gigantiske, og ser alle temmelig unike ut. Du kan når som helst klemme på en knapp for å scanne omgivelsene for å finne ut hva ting er lagd av, eller retningen til noe interessant i nærheten.
For eksempel skipet ditt, som er livsviktig.
- Hva skjer om jeg, for å være helt idiot, bare går en vei på denne planeten og blir strandet på den andre sida uten skipet mitt?
- Det tar deg sikkert en uke å marsjere, men om du er heldig, så er planeten bebodd og du finner en bygning med en landingsplass, da kan du tilkalle skipet ditt. Hvis ikke, så er du rett og slett nødt til å gå tilbake.
- Eller så kan du bare ta livet av deg selv, så respawner du forhåpentligvis nærmere skipet ditt.
Men selv ikke det er gitt, for du kan finne plasser du kan lagre på, som bosetninger eller escape pods etterlatt rundt omkring. Jeg ser for meg at noen kommer til å gjøre nettopp dette, og så bli grinete fordi de har lagret over en tidligere save.
Folk!
Apropos beboelser: Det splitter nye, som vi ikke har sett fra spillet før, er introduseringen av andre raser og figurer i spillet. Disse utgjør spillets fraksjoner, og du kan blir bedre eller verre likt, avhengig av hva du gjør.
For eksempel hjalp jeg en Korvax-vitenskapsmann med å fikse en reaktor som ikke funket, hvilket gjorde ham temmelig fornøyd.
Disse romvesenene, vi så tre forskjellige raser, snakker hvert sitt språk, som du må lære deg gjennom spillets gang. Dette kan du gjøre ved å være hjelpsom, for deretter å spørre om hjelp til å lære språket tilbake, men det er en høna-eller-egget-problematikk som da oppstår:
Første gangen du snakker til noen har du jo ikke peiling på om de ber deg dra til helvete ut av huset deres eller spør pent om hjelp.
Da hjelper det at du kan finne monolitter strødd rundt på enkelte planeter, som inneholder skrifter som vil oversette enkelte ord automatisk for deg, og dermed gjøre det første møtet med ukjente sivilisasjoner til en litt lettere affære.
Men hjelper du en fraksjon og kommer på godsida deres ender det opp med at du kan få bedre priser på utstyr hos kjøpmenn eller at du får mer penger for ting du selger. Og selge må du.
Den eneste måten du kan komme deg nærmere galaksens sentrum på, som er spillets ultimate mål, er å kjøpe deg nye skip, og de koster mye. For å tjene nok er det salg av mineraler og loot som gjelder.
Og finner du oppskrifter til ting kan du selv bygge oppgraderinger og andre ting, som igjen selger for enda mer.
Jeg prøvde å spørre flere i Hello Games om det dukker opp enda mer fantastiske ting i reisen innover, men fikk bare lure smil tilbake.
Heller ikke spørsmål om vi kom til å møte mer eksotiske verdensromfenomen, som sorte hull, nøytronstjerner, ormehull eller andre vanvittige ting ble besvart, men de hintet veldig om at noe vil være annerledes jo nærmere sentrum du kommer.
Romstasjoner
De ville heller ikke fortelle om det har noe med Sentinels-rasen å gjøre – robotforsvarerne som passer på samtlige planeter i universet. Men Lucas innrømmer at vi ikke kommer til å finne store byer i spillet.
Det nærmeste vi kommer, sier han, er romstasjonene du kan finne.
Så jeg hoppet i skipet, stakk ut fra atmosfæren (uten noen loading) og docket med en diger pyramidestruktur. Inne her kan du også handle fra stasjonens butikk, og en gang i blant vil andre romfarere også parkere skipene sine der. Da kan du by på disse.
Jeg kjøpte meg like gjerne et science vessel fra den samme Korvax-rasen som tidligere, som så ganske annerledes ut både på utsiden og innsiden enn det tidligere skipet (av ukjent opprinnelse).
Dessverre var ikke de forskjellige egenskpene til de forskjellige skipene helt ferdige enda, så jeg kunne ikke se hva forskjellen på de var, og om for eksempel dette vitenskapsskipet var bedre egnet til scanning.
Jeg fant imidlertid oppgraderingsmuligheter for boostere, våpen og drivstofforbruk i menyene.
Unnvikende om VR
- For et års tid siden tweeted dere et bilde av et utviklerkit til PlayStation VR. Er det noe dere har eksperimentert med i spillet?
- Jeg var ikke der da, så jeg vet ikke mye om det. Lucas unnviker spørsmålet litt, spesielt når jeg påpeker at alle instrumentene på dashbordet i cockpiten til romskipet mitt ser ut til å fungere helt utmerket, og burde få deg til å kikke litt rundt i VR.
- Hm, de funka ikke sist jeg spilte spillet, sier Lucas.
- Men jeg har ikke sett noe til VR-brillene i studioet, nå i hvert fall.
Oppgraderinger
Jeg lander på en isfylt verden som er så kald at romdrakten igjen holder på å kørke. Den kan også oppgraderes på mange måter – inkludert jetpacker, tålerans og temperaturkontroll.
- Du kan finne planeter du rett og slett ikke tåler å være på, sier Lucas.
I menysystemene tråler jeg gjennom en haug av parametere til nesten hver eneste lille ting. Hello Games har lagd et helt periodesystem for spillet, som inneholder alt fra karbon til «egne oppfinnelser», og alle disse kan brukes sammen for å lage nye elementer og oppgraderinger.
Også et våpen vil ha veldig mange variabler du kan fikse på, og måten de oppgraderes på er at de kommer med hvert sitt rutenett. Dette er konfigurerbart, og du kan legge til spesialfunksjoner du enten bytter til deg eller kjøper.
Likevel er ikke alle rutene brukbare. Et dårlig våpen vil bare ha noen få åpnet, noe som begrenser hvor mange oppgraderinger du kan ha, mens andre vil ha mange ruter klumpet sammen.
Oppgraderinger du legger til vil bli enda kraftigere om de «henger fast» i andre brukte ruter, så du må også tenke smart på hvordan samspillet mellom disse er.
Fire oppgraderinger i et 2x2-mønster er for eksempel bedre enn fire oppgraderinger plasser etter hverandre (1x4), for da henger alle oppgraderingene sammen med to andre.
Planet of the Dickbutts
Jeg snek meg til å spille over en time mer enn planlagt, og besøkte både en planet nesten helt dekket i vann, en i totalt mørke på grunn av en evigvarende sot-storm (kunne ikke se mer enn en meter foran meg), en ørkenlignende planet og mer jungellignende planeter.
Lucas forsikrer oss om at det også vil være variasjoner på planetene, slik at de ikke bare er låst til én «biome». Planetene roterer også i forskjellig hastighet, og lyset er basert på dette, pluss plasseringen av solsystemets stjerne og de andre planetene.
Jeg opplevde for eksempel en solformørkelse da en annen planet passerte foran sola. Kult!
På alle gikk det vidt forskjellige beist rundt på, noen hissigere enn andre, og alle kunne «oppdages» og navngis. Jeg fant noen Wookie-lignende teddybamse-søtnoser, og nå heter de faktisk Wookies.
Murray spøkte tidligere på dagen om at styggordfilteret ikke var på plass enda, og at dette var den eneste sjansen vi hadde til å være fri som fuglen når det kom til navn, men jeg tviler på at Dickbutt Prime kommer til å være en plass folk vil besøke når hele spillet slippes.
Men for å være helt ærlig føles ikke disse dyrene så veldig spesielle. Jada, de er noen ganger kule å se på, men du kan ikke gjøre stort annet enn å kikke på dem, og skyter du de blir bare galaksens politi, de nevnte Sentielsene, grinete. Ikke får du noe for å ta de av dage heller.
Jovisst er de kule å se på, men noen form for mening burde de jo ha?
Spillet skriker også etter en fotomodus, eventuelt at du kan få tak i et kamera. Sjeldent har jeg sett et spill som har så mange fotogene lokasjoner.
Lucas klør seg på kjaken da jeg foreslår det, men jeg er ikke hundre prosent fornøyd med svaret om at Share-knappen burde gjøre susen. Legg det til, mann!
Hadd no tænkt mæ foill tank, ja
Også skjedde det som måtte skje når man kjøper kjøretøy og glemmer å sjekke hvor mye bensin som er på tanken, jeg dundrer avgårde til neste planet, og går tom for drivstoff. Oops.
Når det skjer blir du låst til vanlig impulse-fart. Ikke noe som egner seg til interplanetarisk reise, selv om Lucas sier at det ikke er noe i veien for å ture avgårde de neste to-tre månedene for å komme seg mellom planetene.
Noe sier meg at Sony ikke har leid lokalene vi sitter i så lenge.
Heldigvis er jeg midt i en handelsrute mellom to systemer, og store frakteskip kjører frem og tilbake.
Valget er dermed mitt: Skal jeg prøve å skyte noen av de store, eksterne lagringstankene på skipene deres for å knabbe til meg noen ressurser jeg kan konvertere til drivstoff, eller skal jeg bruke masse tid på å skyte ned tilfeldige meteorer i nærheten?
Sistnevnte er kjedelig, og jeg er keen på å teste romskytingen. Suckers, her kommer Kaptein Snabelsatan, rompirat numbero uno!
Men vent litt ...jeg flyr jo rundt i et vitenskapelig romfartøy nå. Laserplafferne mine er lite effektive, og frakteskipene har tyngre skyts enn jeg hadde håpet på. Noen mindre fartøyer blander seg også inn.
Livet står ikke til å redde. Jeg blåses i fillebiter. Noen ganger er det kanskje greit å spørre før man skyter. Jaja.
En liten demo i et bråkete lokale er ikke optimalt for et slikt altoppslukende spill som dette er. Det lille jeg fikk de klamme fingrene mine i på halvannen time ga mersmak, og selv om ikke alt er helt ferdig enda, har jeg bange anelser om at det blir stygge siffer når timene skal telles opp noen uker etter lansering.
Som forøvrig er en dato som fortsatt er veldig unvikende. «Snart» er det magiske ordet, og vi vet at det snakker om juni en gang. Foreløpig er det bare PS4-versjonen Hello Games vil snakke om.