(PressFire.no): Jula er over, og ribba har gitt de fleste noen kilo for mye. For oss spillinteresserte betydde juletiden i år en helt ny Nintendo-konsoll å meske oss med.
Du finner våre førsteinntrykk av oppfølgeren til braksuksessen Wii her, men nå som det har gått nesten en måned er det på tide å se på hva vi synes om konsollen – uten lanseringsbriller på.
I hovedsak skal vi se på hvordan konsollens mange ekstra-applikasjoner fungerer.
Mange apps
Den gamle Wii-en ga oss en liten forsmak ved å ha et knippe ekstra «apps», som værmeldinger, nyheter og en nettleser – på Wii U er disse mer integrerte, og mange fokuserer på internett og interaksjon med andre spillere.
Det meste kan også hentes opp uten at det du spiller slås av (ved å klaske på den store «Home»-knappen), noe som er bra.
La oss se på det som funker best til å begynne med, før vi gyver løs på ting som irriterer og ødelegger.
Miiverse leverer
«Miiverse» er rett og slett en slags Nintendo-skapt variant av Twitter, ispedd litt Facebook. Du kan velge å poste ting på spillspesifikke «feeds», sende meldinger til kjente, dele tegninger, følge brukere og lage deg en egen profil.
Spillet du vil diskutere finner du i en svær liste over samtlige spill (jeg ser for meg et problem når det er hundrevis av spill ute), eller du kan få opp aktiviteten til vennene dine via en egen knapp. Litt som hovedvinduet på Facebook.
Noen spill har også innlagte muligheter for at brukerne kan legge igjen beskjeder inne i selve spillet.
Dør du mange ganger på samme flekk i «Mario» får du spørsmål om du vil syte om det online (beskjeden din dukker da opp hos andre om de dør på samme plass), for eksempel.
Det skal sies at Nintendo er veldig oppmerksomme på hva folk skriver, eller tegner, der.
For eksempel fikk jeg beskjed om å tegne en hilsen til Bowser i «New Super Mario Bros. U», som et spark i sida til Koopakongen for at jeg greide et av slottene hans.
Litt uvitende om at denne beskjeden også havnet på verdensveven kladdet jeg like greit ned en stygg dude som viste langfingeren i Koopa-kongens generelle retning mens han ropte «SUCKAH!». Veldig voksent.
Bare minutter etter var posten fjernet, med et forklaring fra Nintendo ventende i innboksen med en høflig bønn om at jeg leste reglene for Miiverse en gang til.
Jeg fikk også muligheten til å klage på avgjørelsen direkte til moderatorene, noe jeg gjorde på pur trass.
Det tok bare et lite minutt før jeg fikk svar om at tegningen min var sjekket på ny og at den fortsatt ikke gjorde seg så veldig godt i et Mario-spill for barn.
Beskjeder som postes mellom brukerne privat undergår ingen moderering, mens de som legges ut i spill-kategoriene blir sjekket fortløpende (eller flagget av andre brukere) – beskjeder som dukker opp på hovedmenyene til konsollen blir forhåndsmoderert av Nintendo.
Det hele fungerer som et velmoderert forum på internett. Ikke dumt.
Et merkelig fenomen oppstår på grunn av den strikte og uvanlig kjappe modereringen: Høflighet, diskusjoner uten drittsekker og generelt mange hjelpsomme personer å møte.
Det er nesten bisart å se et sosialt nettverk nesten helt blottet for skittslenging.
Du får garantert et glimt av en frekk kommentar eller en stygt tegnet penis før Nintendo rekker å få det vekk en gang i blant, men for å ta et eksempel: En kar fra Storbritannia hadde skriblet ned at han ikke fikk til å laste ned «FIFA 13»-demoen.
Snill som jeg er så tenkte jeg at jeg skulle hjelpe til, men innen jeg hadde skrevet ned svaret mitt var det allerede strømmet til flere andre som kom med tips om hva som kunne være galt. Skriver du inn en bønn om hjelp og legger ved et skjermbilde (du knipser det automatisk når du trykker på «Home»-knappen) tar det ikke lang tid før du får svar.
Bortimot det eneste jeg har å utsette er at det kan føles litt uoversiktlig.
Notifikasjoner og muligheten til å legge til spill som favoritter hjelper litt i listerotet, men i de fleste tilfeller er det en megaliste over kommentarer, ala Twitter, som er å finne. Ikke veldig brukervennlig om du ikke bruker «følg»-knappen flittig.
Den kanskje største oppgraderingen Nintendo har gjort på nett er den helt nye «eShop»-en, altså nettbutikken deres.
Her har de nok tatt god lærdom av den noe kronglete starten på 3DSens utgave av samme sjappe, som for en del måneder tilbake fikk en oppdatering som rydda veldig opp i både brukervennlighet og utseende.
eShop på Wii U er ganske enkelt den ryddigste nettbutikken jeg har brukt på konsoll. Du finner kategorier for det meste, egne knapper for butikkspill, trailere og skjermbilder. Indie-spill fra små utviklere er også en gledelig overraskelse, og det har allerede vært flere salg på titler.
At du navigerer butikken med en trykkskjerm gjør at det hele går veldig kjapt, men vi kunne tenkt oss demoer for flere spill. Så langt er det bare et par-tre demoer å finne.
Det er også smarte små toucher å finne, som at den automatisk hopper til alt tilgjengelig innhold for spillet du holder på å spille dersom du går inn på eShop fra «Home»-knappen.
Bortimot samtlige butikkspill er også å finne her, noe jeg håper blir en tradisjon også videre i Wii U-ens liv, men prisen på disse ligger sånn cirka på det samme som i butikk.
Det er litt stivt å betale 549 kroner («Assassin’s Creed III») for et spill på nett i disse dager, selv om de som har den svarte Wii U-maskina får tilbake cirka ti prosent av kjøpesummen i virtuell mynt du kan bruke på fremtidige spill.
Den største overraskelsen er kanskje hvor greit det er å bruke skjermkontrolleren, eller Gamepadden, som Nintendo kaller den, som en TV-fjernkontroll.
Via en egen knapp får du opp et enkelt fjernkontrolloppsett på trykkskjermen, som kan styre både TV og dekoder (konsollen spør om hvilke modeller du har, den første gangen du starter opp maskina). Dette fungerer selv om Wii U-en ikke er slått på, altså trenger du ikke knote med å finne riktig kanal med den vanlige fjernkontrollen.
Om TV-en din allerede er stilt inn slik at du ikke trenger å bruke mer enn volum- og kanalknapper, kan du faktisk bare slenge den i en skuff.
Generelt fungerer ting bra på Wii U, når du først får de i gang (mer om det straks).
Den innebygde nettleseren er god og kjapp, og søker automatisk på riktig spill om du starter den under spilling (med søk-knappen).
Samtidig er den utmerket til YouTube, for den lar deg surfe videre på andre ting på kontrollerskjermen selv om du ser en video på TVen.
Og at du endelig ikke lenger trenger å bruke tullete 16-siffrede koder for å legge til folk i vennelisten er en bra ting.
Alle gamle Wii-spill kjøres også helt uten problemer gjennom en egen Wii-knapp på hovedmenyen – der konsollen rett og slett går inn i en Wii-modus. Wii U-en oppskalerer både diskspill til Wii og Virtual Console-spillene til 1080p dersom du bruker HDMI.
Om du har en Wii fra før kan du også føre over alt du har av savegames og spill installert med et SD-kort (og kjøpshistorikk på Wii-onlinebutikken). En overraskende forseggjort overføringsskjerm får du med på kjøpet også.
Det er to elefanter som tramper på de første ukene med Wii U:
Den første er at det går så himla treeeeigt.
Så treigt at det nesten er en akilleshæl for hele konsollen.
20 til 30 sekunder for å komme seg tilbake til hovedmenyen etter du avslutter et spill er for dårlig. 20 sekunder for å åpne Miiverse gjør det kjipere å skulle bruke det aktivt. 25 sekunder for å åpne noe så enkelt som systeminnstillingene, altså en liste med innstillinger, er bare merkelig.
Å åpne applikasjoner som Netflix eller Youtube tar godt over et halvt minutt, men å komme seg inn på nettsidene til de samme tjenestene tar bare sekunder. Om du mottar en videooppringing under spilling må du lukke spillet, åpne «video chat»-appen (45 sekunder!), bable ferdig, lukke appen (25 sekunder!) også starte spillet på nytt.
Og hvorfor tar det 30 sekunder å åpne notifikasjonslisten min, som bare inneholder TO punkter så langt, Nintendo? Og 25 sekunder for å komme tilbake til hovedmenyen etterpå, såklart!
Merkelig nok går det under et sekund å komme tilbake til spillet eller hovemenyene fra Miiverse eller nettleseren, så disse to ser ut til å få en slags særbehandling i operativsystemet.
Wii U har en hel gigabyte med minne satt av bare til å holde ting gående i bakgrunnen, langt mer enn de stakkars 32 megabytene til Xbox 360 eller de 50 på PlayStation 3. Men på disse plattformene går alt veldig kjapt!
Det blir verre, for også nedlastningen av spill er en utholdenhetsprøve. På min 70Mbit-linje tok det 10-15 minutter å laste ned «New Super Mario Bros. U» på et par gigabyte, noe som ikke er så ille, men var riktignok FØR lansering, mens «Nintendo Land» (tre-fire gigabyte) tok en time.
Men så må du installere spillene, noe som tar opp til halvtimen i tillegg. Håpløst!
Selv oppdateringer og patcher til spillene bruker en evighet på å lastes ned. Nintendo har kommet dette noe i forkjøpet ved at du kan velge å faktisk spille spillet samtidig som patchen lastes ned (for så å installere den neste gang du starter spillet), men du får ikke brukt online-funksjonaliteten i spill før dette er gjort.
Så da jeg skulle klemme til med noen kjappe runder «FIFA 13» på nett forleden ble jeg møtt med fem minutter nedlastning og to minutter installering før jeg kunne spille. På Xbox 360 er dette unnagjort på maks et halvt minutt til sammen.
Og da har jeg ikke engang nevnt den første oppdateringen av maskinen, som må gjøres med en gang du pakker den ut. Her snakker vi en times tid på det beste, og om du er uheldig: opp mot tre-fire!
Hva er det som foregår som gjør at det går så innmari sakte? Står samtlige servere til hele verden i Japan på 33.3-modem?
Den andre elefanten er batteritiden på skjermkontrolleren.
Durer du på med maks lysstyrke og risting påslått kan du forvente å se den lille oransjerøde batterilampa mase mot deg etter knappe tre timer. På det meste, med alt skrudd ned og strømsparefunksjonen skrudd på, har jeg fått fire og en halv time ut av den.
Jeg liker å spille lenge, jeg. Og jeg har satt opp ladestasjonen til kontrolleren på TV-benken min, ikke ved sofaen – altså må jeg røske med meg hele laderen (oh yes, den kommer med egen lader) om jeg vil spille mer.
Pro-kontrolleren, som er en helt vanlig kontroller uten skjerm (og ligner veldig på Xbox-kontrolleren), har til sammenligning småpene ÅTTI timer med batteri. Jeg har enda ikke ladet den kontrolleren siden slutten av november.
En annen hysterisk greie med Wii U er at Nintendo ikke lar deg kjøpe eller se informasjon om spill med 18 års aldersgrense på eShop før klokka elleve på kvelden.
Du leste riktig. For å tilfredsstille tysk lovgivning (for Nintendo holder til der), låses slikt innhold bare opp i tidsrommet 23:00 til 02:59.
Knappe fire timer å kjøpe spill som «Zombi U» eller «Black Ops II» på, altså – om du ikke kjøper de i butikken, da.
Jeg synes også utviklere bør ta seg mer tid til å støtte de mange forskjellige kontrollene Wii U kan kjøre. Selv Nintendo går på generaltabben ved å la deg kunne spille «New Super Mario Bros. U» alene med skjermkontrolleren, men om du skal spille flere sammen må ALLE bruke de gamle Wii-kontrollerne.
Altså kan ikke én sitte med skjermkontrolleren og spille med de andre. Ikke støtter spillet Pro-kontrolleren, heller.
EA har vært flinkest med «FIFA» her, og støtter absolutt rubbel og bit (Gamepad, Wii-kontroller, Wii Classic Controller og Wii U Pro-kontroller), mens «Trine 2»-utviklerne Frozenbyte krever frustrerende nok at du fisker frem både en Wii-kontroller OG en Wii Classic-kontroller per ekstra person for å kunne spille flere sammen (opp til tre).
Det er for tidlig å skulle slå fast med en dom over en konsoll etter en måned. Spillutvalget er alltid litt slankt ved en lansering, men vi ser allerede at det er en tendens til at konsollen får litt kjapplagde versjoner av spill som allerede er kommet på Xbox og Playstation.
Dette er sannsynligvis noe som går seg til etter hvert.
Så langt er PressFire-redaksjonen litt delt i synet på Wii U. Halvparten fordømmer lastetiden, dumme eShop-begrensninger og bakgrunnsmusikken det ikke er mulig å slå av i menyene, mens den andre halvparten er positivt overrasket over funksjonaliteten.
Vi ser stort potensiale i bruken av gamepadden kanskje især til multiplayer-spill, der spesielt «Nintendo Land» i romjula har vist hvor gøy ting kan være med opp til fem spillere.
Og det faktum at det virker som om Nintendo endelig har greid noe bra online rent funksjonalitetsmessig (vi krever at de fikser hastighetsproblematikken snarest) er et stort pluss.
Nå trenger konsollen bare en stødig rekke med gode titler utover 2013, og gjerne også et par skikkelige schlägers fra Nintendo selv.
For på spillmessa E3, om bare et lite halvår, står mest sannsynlig både Microsoft og Sony på døra med oppfølgerne til Xbox 360 og Playstation 3. Da blir det spennende å se om Nintendo har greit å posisjonere seg godt nok i markedet med mange unike spill.