(PressFire.no): Katapultspill på smartfon er enkle men umiddelbare tilfredsstillelser. Du kjeder deg på en buss i fem minutter? Fuglene og grisene i «Angry Birds» dukker opp på få sekunder.
Fordøyelsessystemet under et toalettbesøk er, om ikke uransakelig, så i hvert fall meget sakte i sin ransakelse? De onde små soldatene i «Catapult King» plopper i hvert fall kjapt ut i elva når broa de står på knuses.
Og nå, «Wreckateer», nok et katapultspill hvor du skal slenge prosjektiler mot bygninger så de ramler og knørke troll som ler av deg fordi du ikke klarer å knørke dem. Forskjellen er at du ikke spiller det på ringetuten, men derimot på tv-skjermen via Kinect.
Start med å rydde stua
Glem umiddelbart. Glem enkelt. Først må stuebordet ryddes vekk, så må sofaen skyves. Hvem er folkene som eier megastua Kinect er beregna på? De bor i hvert fall ikke i blokk.
Dette er sånt jeg vanligvis aksepterer i bevegelsestitler, men sånt strev for en spillsjanger som vanligvis holder oppmerksomheten min i ti minutter?
«Wreckateers» er fargerikt og flott presentert. Både musikk og stemmeskuespill (du har to kumpaner som guider deg gjennom stadig nye spillmekanikker) leder tankene til «Monkey Island»-spillene. Trivelig, men irrelevant.
Det virkelige spørsmålet er hvordan det blir å gå fra fingerpekende presisjon på en iPhone-skjerm til Kinects lunefulle sensor.
Overraskende lavmælte saker
Først griper jeg kula med begge hender, så tar jeg et steg bakover for å stramme strikken som skal slynge den avgårde. Tråkker til høyre eller venstre for å sikte, og så slipper jeg.
Responsen er fin, selv med denne evige forsinkelsen som plager Kinect. Dette er et av de sjeldne bevegelsesspillene hvor kontrollene føles naturlige, ikke påklistret. Og jeg slipper å hoppe, noe naboene i underetasjen garantert setter pris på.
Når kula flyr gjennom lufta, kommer den virkelige utfordringen: Å styre.
Nevene brukes til å justere mot venstre eller høyre, vinke den opp eller ned. Etter hvert som spillet skrider frem dukker det opp stadig nye kuler som kan aktiveres med Y-bevegelsen fra YMCA-dansen. Med bomber og styrbare flyvekuler og sprettkuler handler spillet plutselig mer om strategien enn om siktinga. God greie.
Å ta en sjans på at en lynkule treffer rett og belønnes med at tre tårn på rad raser, blir kjapt festlig.
Dessverre er ødeleggelsene langt fra så spektakulære som de burde vært, dette er overraskende lavmælte saker til knusespill å være. Da må tilfredsstillelsen heller hentes fra poengmåleren som raser oppover skjermen og den uunngåelige jakten på gullmedaljer på hver bane. Eller, uunngåelig?
Altså: «Wreckateer» er godt skrudd sammen, med en god porsjon sjarm. Det fortjener å bli spilt. Om det er nok til at jeg gidder å skyve på sofaen min i stedet for å fiske frem «Angry Birds» er en annen sak.
PS: «Wreckateer» er utgitt til Xbox 360 og krever Kinect-sensor. Det koster 800 Microsoft-poeng (som tilsvarer 65 kroner).
