Annonse

«A Plague Tale: Requiem»

Apokalyptisk oppfølger.

«A Plague Tale: Requiem»

Apokalyptisk oppfølger.
12:53
17:46
Utvikler
Asobo
Utgiver
Focus Home Interactive
Slippdato
18. oktober 2022
Plattformer
Xbox S/X, PS5, PC, Switch
Annonse
17:46
12:53
TL;DR

(PressFire.no): Synet av den pulserende rottesvermen som beveger seg i strie strømmer i «A Plague Tale Requiem» sluttet aldri å imponere gjennom hele tiden min med spillet.

Den er en rollefigur i seg selv, og spillets beste øyeblikk involverer å finne veier rundt, gjennom, over eller under den.  

Den unge kvinnen Amicia og lillebroren Hugo reiser land og strand gjennom en fantasiversjon av Frankrike satt til 1300-tallet for å finne en kur mot en sykdom som truer med å ta livet av den lille pjokken. Mellom søskenparet og denne kuren, står en armé av soldater og millioner (milliarder?) av de nevnte rottene.

Og når det gjelder de voksne de møter på veien: Hvordan kan Amicia og Hugo vite hvem de egentlig kan stole på?

Om mus og menn

Svermen er fryktinngytende, men som alle gode spillfiender har den en svakhet du kan utnytte: Lysskyhet. Ved hjelp av fakler, bål og andre lyskilder kan du navigere deg rundt de infesterte bygatene og landeveiene, og hvis noen menneskelige fiender er i nærheten kan du alltids servere dem opp som levende åte ved å slukke fakkelen deres eller kaste feromon-bomber på dem for å sende rottene i deres retning.

Det er godt gjort av utviklerne å skvise nok ut av denne lys-og-mørke-mekanikken til at det faktisk aldri ble gammelt gjennom hele spilletiden. Du får hele tiden nye verktøy og nye ferdigheter som gjør deg bedre rustet mot gnagerne, og det er tilfredsstillende å se dem gjøre folk til hakkemat.

Noe som ikke fungerer like bra er når Amicia blir tvunget inn i kamp med soldater eller vakter og må stole på et primitivt arsenal av våpen som for eksempel slyngen hennes. Jeg ble aldri helt fortrolig med kampsystemet, der spesielt siktingen føltes seig og lite håndterlig.

Dessuten var det frustrerende at fiendene kan se deg på svært lange avstander, noe som ofte utelukket sniking som et alternativ. Det var derfor en lettelse hver gang det var rotter i området, slik at jeg heller kunne bruke dem til å plukke vekk soldatene en etter en.

Det hjalp heller ikke at jeg mot slutten av spilletiden ble utsatt for lange hordemodus-sekvenser som varer altfor, altfor lenge. Jeg ønsket bare at de skulle være over så jeg kunne se hva som skjedde videre i handlingen.

Fra postkort til postapokalypse

Hver nye by Amicia og Hugo besøker på sin ferd er idylliske sør-Europeiske perler som uten unntak noen timer senere blir rasert av bokstavelige flodbølger av rotter, eksplosjoner, brann, og massedød.

Mon tro om ikke det dystre nyhetsbildet i vår egen virkelighet har påvirket litt av både tematikk og det visuelle i dette spillet?

«A Plague Tale Requiem» bruker siste nytt innen grafikkteknologi for å vise oss alle disse tingene, og det er unektelig imponerende hvor spillet tilsynelatende kan bytte mellom nydelige postkort-landskap og ødeleggelser på en apokalyptisk skala.

Hestekreftene som kreves for å fremstille dette er tydeligvis litt i meste laget, noe som resulterer i skikkelig ujevn ytelse på PlayStation 5, plattformen jeg testet på. Spillet kjører i 30 bilder i sekundet som basisnivå, men så fort du møter på flammer, eksplosjoner eller rotter dropper dette kraftig og går inn i powerpoint-territorie.

Jeg tror ikke mange ville klaget på at Asobo ofret litt av den imponerende detaljrikdommen til fordel for litt mer stabil ytelse, og vi får håpe at de klarer å rette på dette i en oppdatering.

En tydelig inspirasjon

Jeg tror ikke du trenger spille dette spillet lenge før du innser at gjengen i Asobo har latt seg inspirere av Naughty Dog sine spill. Det kombinerer den globetråttende eventyrånden til «Uncharted» med den alvorstunge dommedagsstemningen til «The Last of Us».  

Dessverre er dialogen i «A Plague Tale Requiem» stiv og unaturlig, noe som også gjelder ansiktsanimasjonene – og dette er to av Naughty Dog sine sterkeste kort.

Når spillet ellers serverer såpass imponerende visuelle effekter og grafikk, bryter det illusjonen litt når ansiktene til rollefigurene ikke helt klarer å få frem de følelsene som jeg tror utviklerne ønsket.

Presentasjonen er dermed 80 % på plass, men når de siste 20 % dreier seg om de aspektene som gir deg en følelsesmessig kobling til hovedpersonene saboterer det mye for innlevelsen.

Noe som godt illustrerer dette er hvordan den engelskspråklige stemmeskuespilleren til Amicia åpenbart spiller rollen med hele sitt hjerte, men når det tekniske ikke henger helt lander flere av de store følelsesladde øyeblikkene med mageplask.

Fantastisk lydspor

Olivier Deriviere sitt briljante lydspor jobber i skjæringspunktet mellom lydeffekter og musikalsk akkompagnement, og er noe av det mest effektive jeg har hørt på lenge. Den er, i likhet med rottesvermen, en rollefigur i seg selv som alltid lusker i bakgrunnen.

Det er ikke nødvendigvis noe jeg vil sette på et album av for å nyte på egenhånd, men legg merke til hvordan komponisten bruker strykere, perkusjon, og sangere for å høyne stemningen i de mest intense øyeblikkene.

Rottesvermen får sitt eget lille ledemotiv i form av en skjærende strykerakkord som dukker opp her og der, og sammen lyden av kloringen og krafsingen til tusenvis av rotter er dette lyddesign på et nivå vi sjelden får oppleve.

Lyden i spillet er verdt inngangsbilletten ene og alene, om enn bare som en oppvisning i hvordan det skal gjøres.

Leverer på sine ambisjoner - for det meste

Med «A Plauge Tale Requiem» har Asobo i stor grad levert på sine ambisjoner både fra et teknisk og narrativt ståsted.

Nivådesignet har ikke lidd av den større skalaen sammenlignet med forgjengeren, tvert imot: Det er engasjerende å finne stadig nye måter unngå rottesvermen på - gjennom bygater, ruiner, mørke huler og mystiske templer.

Dessverre kunne manuset trengt en ny gjennomgang for å gjøre dialogen litt mer frittflytende og naturlig, og ansiktene til våre helter er såpass livløse at de til tider ikke ser ut til å bevege leppene engang. Om det er budsjettårsaker eller andre ting som har påvirket her, vet jeg ikke.

Den tekniske ytelsen er også ustabil nok til at jeg ville sett og ventet på en eventuell oppdatering før jeg sjekket ut Playstation 5-versjonen. Hvis du har en monster-PC, derimot, er du nok godt forberedt på rotteapokalypsen.

Asobo begynner å bli stødige historiefortellere, og jeg ser frem til hva som blir det neste prosjektet deres. Jeg mistenker at «A Plague Tale Requiem» også kommer til å bli et populært testobjekt for alle som skal teste ut det nye grafikkortet sitt de kommende årene.

Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.
Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Mer om:
No items found.
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Nydelige landskap og omgivelser, enestående lydspor, imponerende rottesverm
Negativt
Ujevn ytelse, svak dialog, stive animasjoner
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Apokalyptisk oppfølger.
«A Plague Tale: Requiem»
Jostein Hakestad

(PressFire.no): Synet av den pulserende rottesvermen som beveger seg i strie strømmer i «A Plague Tale Requiem» sluttet aldri å imponere gjennom hele tiden min med spillet.

Den er en rollefigur i seg selv, og spillets beste øyeblikk involverer å finne veier rundt, gjennom, over eller under den.  

Den unge kvinnen Amicia og lillebroren Hugo reiser land og strand gjennom en fantasiversjon av Frankrike satt til 1300-tallet for å finne en kur mot en sykdom som truer med å ta livet av den lille pjokken. Mellom søskenparet og denne kuren, står en armé av soldater og millioner (milliarder?) av de nevnte rottene.

Og når det gjelder de voksne de møter på veien: Hvordan kan Amicia og Hugo vite hvem de egentlig kan stole på?

Om mus og menn

Svermen er fryktinngytende, men som alle gode spillfiender har den en svakhet du kan utnytte: Lysskyhet. Ved hjelp av fakler, bål og andre lyskilder kan du navigere deg rundt de infesterte bygatene og landeveiene, og hvis noen menneskelige fiender er i nærheten kan du alltids servere dem opp som levende åte ved å slukke fakkelen deres eller kaste feromon-bomber på dem for å sende rottene i deres retning.

Det er godt gjort av utviklerne å skvise nok ut av denne lys-og-mørke-mekanikken til at det faktisk aldri ble gammelt gjennom hele spilletiden. Du får hele tiden nye verktøy og nye ferdigheter som gjør deg bedre rustet mot gnagerne, og det er tilfredsstillende å se dem gjøre folk til hakkemat.

Noe som ikke fungerer like bra er når Amicia blir tvunget inn i kamp med soldater eller vakter og må stole på et primitivt arsenal av våpen som for eksempel slyngen hennes. Jeg ble aldri helt fortrolig med kampsystemet, der spesielt siktingen føltes seig og lite håndterlig.

Dessuten var det frustrerende at fiendene kan se deg på svært lange avstander, noe som ofte utelukket sniking som et alternativ. Det var derfor en lettelse hver gang det var rotter i området, slik at jeg heller kunne bruke dem til å plukke vekk soldatene en etter en.

Det hjalp heller ikke at jeg mot slutten av spilletiden ble utsatt for lange hordemodus-sekvenser som varer altfor, altfor lenge. Jeg ønsket bare at de skulle være over så jeg kunne se hva som skjedde videre i handlingen.

Fra postkort til postapokalypse

Hver nye by Amicia og Hugo besøker på sin ferd er idylliske sør-Europeiske perler som uten unntak noen timer senere blir rasert av bokstavelige flodbølger av rotter, eksplosjoner, brann, og massedød.

Mon tro om ikke det dystre nyhetsbildet i vår egen virkelighet har påvirket litt av både tematikk og det visuelle i dette spillet?

«A Plague Tale Requiem» bruker siste nytt innen grafikkteknologi for å vise oss alle disse tingene, og det er unektelig imponerende hvor spillet tilsynelatende kan bytte mellom nydelige postkort-landskap og ødeleggelser på en apokalyptisk skala.

Hestekreftene som kreves for å fremstille dette er tydeligvis litt i meste laget, noe som resulterer i skikkelig ujevn ytelse på PlayStation 5, plattformen jeg testet på. Spillet kjører i 30 bilder i sekundet som basisnivå, men så fort du møter på flammer, eksplosjoner eller rotter dropper dette kraftig og går inn i powerpoint-territorie.

Jeg tror ikke mange ville klaget på at Asobo ofret litt av den imponerende detaljrikdommen til fordel for litt mer stabil ytelse, og vi får håpe at de klarer å rette på dette i en oppdatering.

En tydelig inspirasjon

Jeg tror ikke du trenger spille dette spillet lenge før du innser at gjengen i Asobo har latt seg inspirere av Naughty Dog sine spill. Det kombinerer den globetråttende eventyrånden til «Uncharted» med den alvorstunge dommedagsstemningen til «The Last of Us».  

Dessverre er dialogen i «A Plague Tale Requiem» stiv og unaturlig, noe som også gjelder ansiktsanimasjonene – og dette er to av Naughty Dog sine sterkeste kort.

Når spillet ellers serverer såpass imponerende visuelle effekter og grafikk, bryter det illusjonen litt når ansiktene til rollefigurene ikke helt klarer å få frem de følelsene som jeg tror utviklerne ønsket.

Presentasjonen er dermed 80 % på plass, men når de siste 20 % dreier seg om de aspektene som gir deg en følelsesmessig kobling til hovedpersonene saboterer det mye for innlevelsen.

Noe som godt illustrerer dette er hvordan den engelskspråklige stemmeskuespilleren til Amicia åpenbart spiller rollen med hele sitt hjerte, men når det tekniske ikke henger helt lander flere av de store følelsesladde øyeblikkene med mageplask.

Fantastisk lydspor

Olivier Deriviere sitt briljante lydspor jobber i skjæringspunktet mellom lydeffekter og musikalsk akkompagnement, og er noe av det mest effektive jeg har hørt på lenge. Den er, i likhet med rottesvermen, en rollefigur i seg selv som alltid lusker i bakgrunnen.

Det er ikke nødvendigvis noe jeg vil sette på et album av for å nyte på egenhånd, men legg merke til hvordan komponisten bruker strykere, perkusjon, og sangere for å høyne stemningen i de mest intense øyeblikkene.

Rottesvermen får sitt eget lille ledemotiv i form av en skjærende strykerakkord som dukker opp her og der, og sammen lyden av kloringen og krafsingen til tusenvis av rotter er dette lyddesign på et nivå vi sjelden får oppleve.

Lyden i spillet er verdt inngangsbilletten ene og alene, om enn bare som en oppvisning i hvordan det skal gjøres.

Leverer på sine ambisjoner - for det meste

Med «A Plauge Tale Requiem» har Asobo i stor grad levert på sine ambisjoner både fra et teknisk og narrativt ståsted.

Nivådesignet har ikke lidd av den større skalaen sammenlignet med forgjengeren, tvert imot: Det er engasjerende å finne stadig nye måter unngå rottesvermen på - gjennom bygater, ruiner, mørke huler og mystiske templer.

Dessverre kunne manuset trengt en ny gjennomgang for å gjøre dialogen litt mer frittflytende og naturlig, og ansiktene til våre helter er såpass livløse at de til tider ikke ser ut til å bevege leppene engang. Om det er budsjettårsaker eller andre ting som har påvirket her, vet jeg ikke.

Den tekniske ytelsen er også ustabil nok til at jeg ville sett og ventet på en eventuell oppdatering før jeg sjekket ut Playstation 5-versjonen. Hvis du har en monster-PC, derimot, er du nok godt forberedt på rotteapokalypsen.

Asobo begynner å bli stødige historiefortellere, og jeg ser frem til hva som blir det neste prosjektet deres. Jeg mistenker at «A Plague Tale Requiem» også kommer til å bli et populært testobjekt for alle som skal teste ut det nye grafikkortet sitt de kommende årene.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

«A Plague Tale: Requiem»

Positivt
Nydelige landskap og omgivelser, enestående lydspor, imponerende rottesverm
Negativt
Ujevn ytelse, svak dialog, stive animasjoner
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode