Annonse

Alan Wake

Lyst mot mørkt i neglebitende eventyr.

Alan Wake

Lyst mot mørkt i neglebitende eventyr.
3:57
8:00
Utvikler
Remedy Entertainment
Utgiver
Xbox Game Studios
Slippdato
14. mai 2010
Plattformer
Xbox 360, Windows
Annonse
8:00
3:57
Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.

I det nyeste spillet til Remedy er det ingen som slipper unna. Stanley Kubrick, Stephen King, H.P. Lovecraft – «Alan Wake» er en innlysende hyllest til grøss og spenning, men prøver samtidig å være engasjerende nok til ikke å parodiere materialet.

Som Alan selv siterer, er mørket her ikke lenger kun en tilstand uten lys, men en sadistisk ondskap i seg selv. Dette får vi får erfare når vi blir med Alan på litt kreativ terapi til utkanten av sivilisasjon og fornuft.

Les også: Vårt intervju med de finske utviklerne i Remedy.

«A DAMNED GOOD CUP OF COFFEE»

I hjertet av «Alan Wake» finner vi en paranormal og spennende fortelling der du vil bli kastet frem og tilbake mellom virkeligheter; aldri helt på grep om hva som er realitet og drøm.

Selve historien er på ingen måte noe å fnyse av, men virker nesten sekundær på måten stemning og atmosfære bygger opp og drar deg inn.

Alan må bokstavelig talt konfrontere sine egne demoner, noe som provoserer fram noen psykologiske og eksistensielle temaer ikke helt ukjent i sjangeren.

Mye av grunnen til hvorfor det fungerer så godt er måten det hele blir fortalt på. Du som spiller får nemlig tilgang til Alans tankegang gjennom hans interne monologer og rasjonaliseringer av det som skjer rundt han.

Som med «Max Payne», også det et Remedy-utviklet spill, kommer du med andre ord inn i hodet på rollefiguren. Det setter en veldig spesiell stemning rundt opplevelsen, samtidig som du får muligheten til å leve deg litt mer inn i eventyret på veiene av Alan.

En av de mer spennende teknikkene brukt til formidling av historien går gjennom et mystisk manus du sakte men sikkert setter sammen ettersom du spiller.  

Dette mediet gjenskaper tidligere hendelsene du har vært gjennom i tekstform, og lar Remedy utdype fortellingen gjennom alternative synspunkter uten å ta fokuset vekk fra hovedpersonen selv.

Utviklerne leker definitivt med spilleren her; ofte ved å bygge atmosfære og spenning gjennom forvarsler av scenarioer du enda ikke har opplevd.

De har kanskje ikke utnyttet det potensialet fult ut, men selv om klimakset i mange tilfeller kan virke underspilt kan du ikke annet enn å verdsette måten det blir formidlet på i kontekst med fortellingen.

«THE BIRDS – THEY WENT ALL HITCHCOCK ON ME»

Det er vanskelig å gå i dybden på hele fortellingen uten å spolere for mye – bare vær klar over at livet som forfatter tar på rent mentalt, uavhengig av hvor suksessrik man er.

For Alan har denne tilstanden fått utspring i både hjerneteppe, depresjon og mangel på kreativitet. Hans omsorgsfulle kone sympatiserer selvsagt, og før de vet ordet av det er de på vei til småbyen Bright Falls for å la moder natur og litt fortjent alenetid inspirere.

Det hadde vært befriende å fortelle at Bright Falls på noen måte representerte spillverdenens ekvivalent til Twin Peaks, men den spennende småbyen klarer aldri helt å utvikle sitt eget særpreg.

Den blir dermed en etterligning og lite annet.

Til tross for dette bruker spillet svært liten tid på å bygge opp karakterer og roller. Den eneste figuren du faktisk får en emosjonell kobling til er manageren til Alan, Barry, som med en god dose humor klarer å holde resten av spillet fra å ta seg selv alt for alvorlig.

Det er imidlertid ikke før nattemørket brer seg over Bright Falls at atmosfæren virkelig tykner til og det hele blir interessant. Alan må nå skille virkelighet fra drøm – og med slike mareritt holder det ikke bare med revolver.

Mørket skyr naturlig nok lyset, og det er akkurat dette som blir ditt største våpen i kampen mot det ukjente.

Lommelykter, nødbluss, sjokkgranater – ja, egentlig alt som fungerer som potensiell lyskilde kan utnyttes. Actionsekvensene blir på tross av dette rutine etter kort tid, og har du lært å håndtere de fåtallige farene du møter er det bare å følge oppskriften.

Det er dermed ingenting som krever noen form for radikalt ny spillestil. I likhet med systemet i «Dead Space» er det kun snakk om å tilvende seg et nytt angrepsmønster, som i tilfellet til «Alan Wake» baserer seg på rekkefølge.

«FREEZE, HEMINGWAY!»

Heldigvis er lys og mørket et såpass dominerende tema i fortellingen at du lett ignorerer mangelen på innovasjon til fordel for narrativ sammenheng.

Det hele føles som «Resident Evil 4» krysset med «Silent Hill», men med kamper som flyter litt bedre. De ender opp som en slags dans i natten der du først hopper unna angriperne, blender og utmatter dem med lommelykten – for så å avslutte det hele med et par solide revolverskudd.

Remedy bruker ellers settingen i spillet veldig godt, der mesteparten av historien tar plass utenfor selve bysamfunnet ved majestetiske skoger, sagbruk og landlige hyttekompleks.

Du får på en annen side sjelden sjansen til å nyte disse områdene under noe annet enn mørke og livsfarlige betingelser. Blir du ikke jaget av illsinte menneskeskikkelser med motorsag og øks, må du hanskes med besatte objekter eller flokker med fugler.

Digre trær som rives opp fra rota, togvogner og båter som slynges rundt, løpske skurtreskere – alt er tilsynelatende ute etter deg så fort mørket kryper på.

Du skal heller ikke se bort i fra at nervene fort kan slå til når spillet først bestemmer seg for å skildre hvordan denne voldsomme ondskapen materialiserer seg.

Lyseffektene er kanskje overflødige til tider, men gjør som regel en flott jobb med å skape spennende kontraster. Du lærer fort å kjærtegne selv de minste lyskilder når disse både holder deg trygg fra mørket og regenererer helse.

De fantastiske orkestrerte musikksporene slår også dessverre alt for sjeldent inn, men skaper til gjengjeld en effektiv umiddelbarhet i de tilfellene det søkte plottet ikke greier å dra deg med.

Som et maraton av klisjéer er det vanskelig å ikke kjenne igjen hvor «Alan Wake» kommer fra, og hvorfor det er såpass enkelt å forsvare. Her har du en klassisk grøsserfortelling som er vel verdt tiden for opplevelsen alene.

Det å høre Alan selv sitere Stephen King gjør det i tillegg klart at spillet ønsker å redegjøre hvor materialet kommer fra, noe som redder tittelen fra å bli alt for pretensiøs.

Men selv med utallige innlysende inspirasjonskilder bringer Alan allikevel nok til bordet til å gjøre det et unikt og spennende eventyr i seg selv.

Det er utrolig kult å se hvor hardt Remedy har gått inn nettopp for å fortelle en såpass fokusert historie. Alan selv står alltid i forgrunnen som en ledende fortellerstemme – og klarer med det å skape en minneverdig opplevelse full av spenning og grøss.

PS: «Alan Wake» lanseres eksklusivt til Xbox 360 den 14. mai.Remedy har allerede forskuttert flere nedlastbare utvidelser i tiden etter slipp, der den første episoden blir gratis for de som kjøper spillet nytt.

Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Mer om:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Negativt
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Lyst mot mørkt i neglebitende eventyr.
Alan Wake
Thomas Christoffersen

I det nyeste spillet til Remedy er det ingen som slipper unna. Stanley Kubrick, Stephen King, H.P. Lovecraft – «Alan Wake» er en innlysende hyllest til grøss og spenning, men prøver samtidig å være engasjerende nok til ikke å parodiere materialet.

Som Alan selv siterer, er mørket her ikke lenger kun en tilstand uten lys, men en sadistisk ondskap i seg selv. Dette får vi får erfare når vi blir med Alan på litt kreativ terapi til utkanten av sivilisasjon og fornuft.

Les også: Vårt intervju med de finske utviklerne i Remedy.

«A DAMNED GOOD CUP OF COFFEE»

I hjertet av «Alan Wake» finner vi en paranormal og spennende fortelling der du vil bli kastet frem og tilbake mellom virkeligheter; aldri helt på grep om hva som er realitet og drøm.

Selve historien er på ingen måte noe å fnyse av, men virker nesten sekundær på måten stemning og atmosfære bygger opp og drar deg inn.

Alan må bokstavelig talt konfrontere sine egne demoner, noe som provoserer fram noen psykologiske og eksistensielle temaer ikke helt ukjent i sjangeren.

Mye av grunnen til hvorfor det fungerer så godt er måten det hele blir fortalt på. Du som spiller får nemlig tilgang til Alans tankegang gjennom hans interne monologer og rasjonaliseringer av det som skjer rundt han.

Som med «Max Payne», også det et Remedy-utviklet spill, kommer du med andre ord inn i hodet på rollefiguren. Det setter en veldig spesiell stemning rundt opplevelsen, samtidig som du får muligheten til å leve deg litt mer inn i eventyret på veiene av Alan.

En av de mer spennende teknikkene brukt til formidling av historien går gjennom et mystisk manus du sakte men sikkert setter sammen ettersom du spiller.  

Dette mediet gjenskaper tidligere hendelsene du har vært gjennom i tekstform, og lar Remedy utdype fortellingen gjennom alternative synspunkter uten å ta fokuset vekk fra hovedpersonen selv.

Utviklerne leker definitivt med spilleren her; ofte ved å bygge atmosfære og spenning gjennom forvarsler av scenarioer du enda ikke har opplevd.

De har kanskje ikke utnyttet det potensialet fult ut, men selv om klimakset i mange tilfeller kan virke underspilt kan du ikke annet enn å verdsette måten det blir formidlet på i kontekst med fortellingen.

«THE BIRDS – THEY WENT ALL HITCHCOCK ON ME»

Det er vanskelig å gå i dybden på hele fortellingen uten å spolere for mye – bare vær klar over at livet som forfatter tar på rent mentalt, uavhengig av hvor suksessrik man er.

For Alan har denne tilstanden fått utspring i både hjerneteppe, depresjon og mangel på kreativitet. Hans omsorgsfulle kone sympatiserer selvsagt, og før de vet ordet av det er de på vei til småbyen Bright Falls for å la moder natur og litt fortjent alenetid inspirere.

Det hadde vært befriende å fortelle at Bright Falls på noen måte representerte spillverdenens ekvivalent til Twin Peaks, men den spennende småbyen klarer aldri helt å utvikle sitt eget særpreg.

Den blir dermed en etterligning og lite annet.

Til tross for dette bruker spillet svært liten tid på å bygge opp karakterer og roller. Den eneste figuren du faktisk får en emosjonell kobling til er manageren til Alan, Barry, som med en god dose humor klarer å holde resten av spillet fra å ta seg selv alt for alvorlig.

Det er imidlertid ikke før nattemørket brer seg over Bright Falls at atmosfæren virkelig tykner til og det hele blir interessant. Alan må nå skille virkelighet fra drøm – og med slike mareritt holder det ikke bare med revolver.

Mørket skyr naturlig nok lyset, og det er akkurat dette som blir ditt største våpen i kampen mot det ukjente.

Lommelykter, nødbluss, sjokkgranater – ja, egentlig alt som fungerer som potensiell lyskilde kan utnyttes. Actionsekvensene blir på tross av dette rutine etter kort tid, og har du lært å håndtere de fåtallige farene du møter er det bare å følge oppskriften.

Det er dermed ingenting som krever noen form for radikalt ny spillestil. I likhet med systemet i «Dead Space» er det kun snakk om å tilvende seg et nytt angrepsmønster, som i tilfellet til «Alan Wake» baserer seg på rekkefølge.

«FREEZE, HEMINGWAY!»

Heldigvis er lys og mørket et såpass dominerende tema i fortellingen at du lett ignorerer mangelen på innovasjon til fordel for narrativ sammenheng.

Det hele føles som «Resident Evil 4» krysset med «Silent Hill», men med kamper som flyter litt bedre. De ender opp som en slags dans i natten der du først hopper unna angriperne, blender og utmatter dem med lommelykten – for så å avslutte det hele med et par solide revolverskudd.

Remedy bruker ellers settingen i spillet veldig godt, der mesteparten av historien tar plass utenfor selve bysamfunnet ved majestetiske skoger, sagbruk og landlige hyttekompleks.

Du får på en annen side sjelden sjansen til å nyte disse områdene under noe annet enn mørke og livsfarlige betingelser. Blir du ikke jaget av illsinte menneskeskikkelser med motorsag og øks, må du hanskes med besatte objekter eller flokker med fugler.

Digre trær som rives opp fra rota, togvogner og båter som slynges rundt, løpske skurtreskere – alt er tilsynelatende ute etter deg så fort mørket kryper på.

Du skal heller ikke se bort i fra at nervene fort kan slå til når spillet først bestemmer seg for å skildre hvordan denne voldsomme ondskapen materialiserer seg.

Lyseffektene er kanskje overflødige til tider, men gjør som regel en flott jobb med å skape spennende kontraster. Du lærer fort å kjærtegne selv de minste lyskilder når disse både holder deg trygg fra mørket og regenererer helse.

De fantastiske orkestrerte musikksporene slår også dessverre alt for sjeldent inn, men skaper til gjengjeld en effektiv umiddelbarhet i de tilfellene det søkte plottet ikke greier å dra deg med.

Som et maraton av klisjéer er det vanskelig å ikke kjenne igjen hvor «Alan Wake» kommer fra, og hvorfor det er såpass enkelt å forsvare. Her har du en klassisk grøsserfortelling som er vel verdt tiden for opplevelsen alene.

Det å høre Alan selv sitere Stephen King gjør det i tillegg klart at spillet ønsker å redegjøre hvor materialet kommer fra, noe som redder tittelen fra å bli alt for pretensiøs.

Men selv med utallige innlysende inspirasjonskilder bringer Alan allikevel nok til bordet til å gjøre det et unikt og spennende eventyr i seg selv.

Det er utrolig kult å se hvor hardt Remedy har gått inn nettopp for å fortelle en såpass fokusert historie. Alan selv står alltid i forgrunnen som en ledende fortellerstemme – og klarer med det å skape en minneverdig opplevelse full av spenning og grøss.

PS: «Alan Wake» lanseres eksklusivt til Xbox 360 den 14. mai.Remedy har allerede forskuttert flere nedlastbare utvidelser i tiden etter slipp, der den første episoden blir gratis for de som kjøper spillet nytt.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Alan Wake

Positivt
Negativt
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode