(PressFire.no): Å fullføre «Armored Core VI» var euforisk.
På de 30 timene det tok hadde jeg blitt utfordret til det ytterste og funnet ferdigheter jeg ikke visste jeg hadde. Spillet hadde revet meg ned, for så bygge meg opp som en erfaren mech-pilot: Noen som kunne håndtere alt dette spillet kan kaste på meg av utfordringer. Når rulleteksten scrollet over skjermen satt jeg bare i stillhet og reflekterte.
For en opplevelse!
«Armored Core VI» er et uforglemmelig actionspill med mesterlig regissert tempo, engasjerende historie, eksplosive oppdrag pepret med brutale bosskamper, og en forfriskende tillit til deg som spiller:
Spillet er vanskelig, ja, men det har troen på deg. Du klarer dette. Du får alle verktøyene du trenger, bruk dem!
Rubicon kaller
Som leiesoldaten og mech-piloten med kallenavnet 621 gjør du oppdrag på vegne av diverse corporations som alle ønsker kontroll over den herjede planeten Rubicon 3. De er ute etter naturressursen coral, en ettertraktet kilde til energi som også dessverre har enorm destruktiv kraft.
At historien er av god kvalitet er kanskje det mest overraskende aspektet med dette spillet.
Historiefortellingen er mer direkte og eksplisitt enn jeg er vant med fra From Software, og jeg likte det aspektet godt.
Det er et enkelt narrativ som formidles gjennom oppdrags-briefings og noen slående filmsekvenser her og der, men det er det nødvendige limet som tilfører dramatisk tyngde til alt som utspiller seg.
Økotematikk er ikke noe nytt i sci-fi, men det fungerer godt som et bakteppe her, spesielt i en tid hvor vi sliter med å ta vare på vår egen planet. Jeg liker å ha en grunn til å kjempe, og «Armored Core VI» ga meg det. Enkelte av valgene du tar i historien påvirker også direkte hva som skjer mot slutten.
Livet som leiesoldat
Spillet er bygget opp av enkeltstående oppdrag fordelt på flere kapitler. Du velger disse fra en meny, det er ingen form for hub-verden eller noe sånt. Oppdragene varierer i lengde fra ett minutt, til en halvtime eller mer. Bosskampene kan i tillegg ta timevis å komme gjennom før du knekker koden på dem.
På disse oppdragene får du alt fra leiesoldat-strøjobber, til innsamling av informasjon, til oppdrag der du må ta ut spesifikke navngitte mål.
Mot slutten av hvert større kapittel kommer det som regel også en større utfordring som vil kreve alt du har lært hittil for å overvinne.
Mellom oppdragene kan du i tillegg prøve deg på arenabaserte dueller mot stadig vanskeligere AI-motstandere. Jeg klarte selvfølgelig alle. S-rank, baby!
Åpne opp panseret
Om du ikke er ute på oppdrag er du sannsynligvis i garasjen, der du kan konfigurere mechen din og tilpasse den til neste oppdrag. Jeg brukte mange timer på dette for å utforske hvordan de ulike delene påvirket alt fra manøvrering, til vekt og skadepotensial.
Alle delene påvirker ytelsen til maskinen din på konkrete, merkbare måter.
Velger du for eksempel bein med bakvendte ledd får du enorm spenst i hoppene dine, og velger du belter i stedet for bein kan du gjøre mech-en til en beltevogn med den tyngste pansringen i spillet. Du kan også selge og kjøpe de samme komponentene til samme pris, så spillet legger veldig opp til eksperimentering.
Uansett hvordan du ellers konfigurerer den, har maskinen din alltid fire våpenfester, to på hendene og to på skuldrene. Disse festepunktene åpner for en svimlende mengde kombinasjoner av våpen og gjør det mulig å lage dødelige nærkampmaskiner med lasersverd, eller maskiner som er mer egnet for kamp på langdistanse – og alt imellom.
Friheten som spillet gir deg gjennom mech-konfigurasjonene kan virke overveldende, men du vil nok finne en kombinasjon som passer din spillestil i veldig mange tilfeller.
Bare vær oppmerksom på at «Armored Core VI» finner en nesten pervers glede i å tvinge deg til å tenke nytt med jevne mellomrom, så vær forberedt på å gjøre tilpasninger for å overvinne flere av spillets engasjerende og alltid interessante bosskamper.
Jeg hadde ofte stort hell med to gigantiske missilbatterier på skuldrene, og to hagler på armene. Kombinert med stor hastighet fra rakettboosterne mine kunne jeg med letthet komme meg nært innpå for å dele ut skade, og raskt vekk igjen for å unngå angrep. Det er så digg å se batteriene åpne seg opp og slippe ut 20 missiler som alle er låst på målet sitt, mens du booster avgårde i flere hundre kilometer i timen.
I et spill med så mange konfigurasjonsmuligheter savner jeg likevel flere tilgjengelighetsvalg - Naughty Dog, Capcom og andre har vist at det går å kombinere utfordrende gameplay med en god mengde innstillinger som gjør spillet tilgjengelig for flere spillere, og From Software er blant de dårligste på dette etter min mening.
Neglbitende action
Kampene som utspiller seg i «Armored Core VI» er noen av de mest neglbitende, de mest engasjerende og de mest sommerfugl-i-magen-skapende jeg har opplevd i noe spill. Det er som en voldsballett i enorm hastighet der den minste feil betyr at du blir redusert til en skraphaug. Og når du mestrer den finnes det knapt en bedre følelse i gaming.
Maskinene i «Armored Core VI» er utstyrt med boostere som lar deg fly rundt på en måte som minner mer om Platinum Games-kultklassikeren «Vanquish» enn det gjør andre tregere mech-spill som «Mech Warrior».
Det å rakettbooste sidelengs mens du plasserer to hagleskudd rett i fjeset til en fiendtlig mech som så eksploderer i sakte film, er så tilfredsstillende at jeg tror aldri jeg kommer til å gå lei det. Det er et helt vanvittig rush.
Uansett om jeg valgte en tyngre utrustning eller en mer lettbeint variant var det også slående hvor presise kontrollene var, og hvordan maskinen reagerte så ømfintlig på alle bevegelsene jeg gjorde med stikkene. Maskinene i dette spillet er en fryd å styre.
Mye av tilfredsstillelsen i kontrollene kommer også fra de små detaljene i animasjonene: Å se alle de små mikrobevegelsene og manøvreringsrakettene fyre av mens du flyr rundt er bare vakkert.
En high av de sjeldne
Til enhver tid måtte jeg være bevisst på truslene rundt meg og taktikkene som fungerte best på hver av dem. Jeg entret en tilstand av intenst fokus hvor jeg glemte tiden helt, på en måte jeg ikke har opplevd på lenge. Som resultat kunne jeg sitte oppe til langt på natt for å ta én enkelt boss.
I en av spillets mange bosskamper tok det meg mer enn fire timer med forsøk fær jeg endelig klarte å felle den, og på den tiden hadde jeg eksperimentert med opptil flere totalt forskjellige mech-konfigurasjoner som inkluderte alt fra tynne og spenstige lettvektere til tungt utrustede tank-konfigurasjoner.
Og så, plutselig, hadde jeg lært å kontre alt bossen kunne kaste på meg. Jeg var dens overmann. For et dopaminrush det er å endelig felle bossene i dette spillet! Jeg har spilt andre From Software-spill, men ingen av dem har gitt meg den flelsen som Armored Core VI ga meg, flere ganger.
Selv i de tilfellene hvor jeg måtte ta en pause ut av frustrasjon, brukte jeg pausen på å tenke over hva jeg ville prøve i spillet når jeg kom tilbake til det.
Jeg var hekta.
Praktfullt og styggpent
Alle de eksplosive kampene finner som nevnt sted på, og rundt planeten Rubicon 3, som virkelig er en styggpen perle av en planet. Jeg elsker ruinene, de sandblåste ørknene og de snøkledde tundraene – og det er plenty med andre visuelle overraskelser i vente også.
Spillets omgivelser kommuniserer effektivt at dette er et sted som hadde sin storhetstid for lenge siden, men som nå er ødelagt av corporations, krig og hensynsløs imperialisme.
Mot slutten slår From Software også på stortromma med noen av de mest visuelt slående scenene som utvikleren noensinne har servert oss. Det er vakkert på den måten science fiction bokomslag fra 70-tallet er vakre: Fantastiske, utstrakte vistaer som vekker drømmeren i meg.
Det vekselvis pulserende og melankolske synth-lydsporet er også minneverdig, nesten som noe Brad Fiedel kunne laget til «Terminator»-filmene, og hjelper godt til å kommunisere dramaet og spenningen både i kampene og i filmsekvensene.
Umiddelbar klassiker
«Armored Core VI» er en umiddelbar actionklassiker. Historien om mech-piloten 621 er ikke nybrottsverk innen science fiction, men den er mer enn engasjerende nok til å fungere som limet mellom noen av de mest intense oppdragene jeg har opplevd i et spill.
Den enestående følelsen av å mestre en mech og våpnene du har festet til den, selges inn med rå animasjoner der maskinen lener seg til siden og manøvreringsraketter fyres av ved den minste bevegelse du gjør.
Nesten hvert eneste nye oppdrag byr på unike og interessante utfordringer, og arena-duellene gir enda mer variasjon.
Å slite i timesvis med en boss der du nesten begynner å tvile på at du noensinne kommer til å klare dette, for så å oppleve at du takler den med letthet når du bare fikk tenkt litt og fokusert skikkelig, er noe av det mest tilfredsstillende jeg har opplevd i et spill.
Alle de små detaljene og uendelige valgmulighetene når du skrur sammen mechen din gjør også at jeg er spent på å se alle «builds» som vil komme fra spillere i tiden som kommer.
From Software demonstrerer at mech-sjangeren ikke trenger å eksistere som en snever nisje, og leverer et hardtslående mesterverk som jeg vil måle fremtidige actionspill opp mot.
