(PressFire.no): Ju hu, snev av deja vu! Så er vi altså her igjen: med det tiende spillet i «Assassin’s Creed»-serien på ti år (eller rundt det tjuende, hvis vi regner med alle mobile og håndholdte avleggere).
Undertegnede har anmeldt så godt som alle sammen i årenes løp, og må ærlig innrømme at det føltes som en liten lettelse at serien tok seg en velkommen pustepause i fjor. Etter «Assassin’s Creed: Syndicate» var jeg sannelig ikke sikker på om hele spillserien hadde mistet gnisten, eller hvorvidt jeg bare var utbrent av den. Trolig en bra blanding av begge deler.
Man kunne ha håpet at «Origins» ville representere en frisk og ny retning for «Assassin’s Creed», som virkelig våget å ta noen sjanser. Isteden safer Ubisoft skikkelig, og nøyer seg med å finjustere formelen, samt forbedre spillmekanikken.
Mest elskverdige siden Ezio
Den største overraskelsen er hvor tradisjonstro spillet er, helt ned til de sporadiske tekniske skavankene. Den gode nyheten er at «Origins» gir oss muligheten til å utforske en av de mest detaljerte, vidstrakte og veldesignede spillverdenene Ubisoft noensinne har skapt, sammen med seriens mest sympatiske hovedperson siden vi vinket farvel til rabagasten Ezio Auditore.
Som tittelen antyder er «Origins» en opprinnelseshistorie om hvordan Assassin-broderskapet ble stiftet, som tar oss med tilbake til oldtidens Egypt under Det ptolemeiske kongedømmet, rundt femti år før snekkeren med skjegget angivelig ble født.
Hovedpersonen Bayek er den siste Medjay, en slags blanding av patruljerende politibetjent, privat sosialarbeider og menneskerettsforkjemper, som konstant stiller opp for å hjelpe lokalbefolkningen i hjembyen Sawa.
Han er samtidig ute etter å hevne en familietragedie indirekte forårsaket av medlemmene i det hemmelige brorskapet The Order of the Ancients, forløperen til de toskete Tempelridderne.
Dette hevntoktet tar Bayek gjennom Egypt sammen med kona Aya, mens de vikles inn i borgerkrigen mellom Kleopatra og hennes inkompetente lillebror Ptolemaios XIII. Og ja, vi får etter hvert også sjansen til å spille som Aya, men dessverre ikke under noen av det frilynte ekteparets lidenskapelige sexscener.
Trang fødsel
Dette må sies: etter de første timene av «Origins» var jeg slett ikke overbevist, og fikk bange anelser av et nivå jeg ikke har følt siden «Mass Effect: Andromeda».
Åpningssekvensen er så rotete at jeg begynte å mistenke at en sentral filmsekvens hadde forsvunnet på grunn av en teknisk feil, og jeg vurderte seriøst å starte hele spillet på nytt (men nei, den scenen dukker opp mye senere).
Heldigvis tar «Origins» seg markant opp i takt med at kartet åpner seg, og de klossete introduksjonene er unnagjort. I likhet med flere av de tidligere «Assassin’s Creed»-spillene åpenbarer kvalitetene seg for alvor etter at man har tilbragt noen lange dager i denne verdenen, og har fått sjansen til å se hvor mye den faktisk rommer. Noe som langt på vei forklarer hvorfor denne anmeldelsen kommer såpass sent. Sannelig mye å gjøre her!
Ubisoft har gjenskapt oldtidens Egypt på en imponerende måte, og har tatt i bruk egyptologer og historiske eksperter for å bygge opp denne verdenen på en autentisk måte. La gå at enkelte miljøer likevel ser ut til å være mest inspirert av gamle Hollywood-filmer.
Detaljene om tilværelsen i oldtidens Egypt kommer faktisk best frem i sideoppdragene, der man hjelper hverdagsfolk med små og store problemer. Litt for mange av dem er varianter av de gamle «dra dit, hjelp noen og stikk noe spisst inn i slemme vakter»-greiene, men flere sideoppdrag er oppfinnsomme, eksentriske og opplysende. Man kan dessuten fordrive tiden med et utvalg av sideaktiviteter, som inkluderer gladiatorkamper, hesteløp i «Ben-Hur»-stil, spore opp steder der man kan meditere i fred, temme dyr, samt kløne med å sette sammen stjernetegn.
«Origins» introduserer dessuten daglige oppdrag som deles ut i lokale basarer. De er ofte kjapt unnagjort, og kan gi loot-kasser med kraftige våpen. Absolutt verdt tiden!
Ellediller og krokofanter
«Assassin’s Creed»-spillenes suksess står og faller på miljøene de utspiller seg i, og sånn sett er «Origins» en vinner. Den største gleden er å utforske omgivelsene; besøke Serapeum-tempelet, spasere rundt blant de lærde i biblioteket i Alexandria, klatre opp på Sfinksen og inn i Kheops-pyramiden – eller seile på Nilen, og dykke etter skatter. Se opp for krokodiller og sinte flodhester!
Du kan dessuten finne en del skjulte huler, hemmeligheter og områder hvis du spankulerer rundt utenfor allfarveier. Til neste år vil «Origins» også oppfylle sitt potensial som historisk-virtuell turistattraksjon med en (gratis) nedlastbar «Discovery Tour»-modus, der du kan delta i guidede turer og oppdage informasjon om oldtidens Egypt i ro og mak, uten å konstant fighte med brysomme vakter.
Apropos slåssing: kampsystemet har fått en grundig overhaling siden sist. Nå kan man ikke lengre hugge seg igjennom flere dusin vakter som om de var laget av meierismør, men må vie mer omtanke til å velge våpen, taktikker og ikke være redd for å flykte som en ynkrygg når motstanden blir for stor.
Dette kampsystemet er tett linket opp med rollespillelementene, som fordrer at man åpner opp grenene i ferdighetstreet, stiger i gradene og oppgraderer våpnene – som nå kommer i et større utvalg, og er delt inn i tre forskjellige kategorier.
Våpen merket med blått og lilla kan selges eller brytes ned for ressurser, mens de legendariske gule våpnene bør beholdes og oppgraderes. Så det er jo hyggelig å se at Ubisoft har latt seg inspirere litt av andre spill enn kun dem de lager selv.
Vanskelighetsgraden når sjeldent «Dark Souls»-høyder så lenge man holder seg til oppdrag og områder som korresponderer med eget ferdighetsnivå, men det er et litt større spenn av motstandere som fordrer mer taktikk - og noen av dem er litt seigere enn vi er vant til i denne serien (fuck off, Phylake scum!).
Bygningene i Egypt er såpass lave at Bayek aldri er i behov av gripekroken Fry-søsknene benyttet i «Syndicate», og bevegelsesmønsteret hans føles en smule smidigere enn i tidligere spill i serien – mye fordi Bayek kan klatre på omtrent alle overflater.
Mer rollespill
«Origins» satser enda hardere på rollespillelementene som ble introdusert i forgjengeren, og de forskjellige delene av kartet er nå delt inn i områder basert på ferdighetsnivå. Våger du deg inn i en bydel der fiendene er flere nivåer høyere, så blir du effektivt drept i løpet av minutter.
Ikke fritt for at dette systemet tvinger deg til å gjøre en del grinding, og utføre en rekke sideoppdrag for å opparbeide nok erfaringspoeng før man kan reise videre. Det er en fundamental mangel på logikk i at enkelte fiender tåler et dusin piler skutt rett i skolten, bare fordi de har et høyt siffer hengene over hodet.
Den typen mekanikk har en tendens til å kneble innlevelsen litt, og forsterke følelsen av man bare befinner seg i en verden skapt av nuller og ettall. En bedre løsning ville ha vært å gjør disse fiendene flinkere til å parere slag, bruke skjold og manøvrere seg unna piler – men før det eventuelt skjer må nok hele kampsystemet overhales igjen.
Her og der finner vi andre forbedringer av spillmekanikken. Minikartet er nå fjernet til fordel for et «Skyrim»-aktig kompass, som funger så sømløst at du aldri vil se den distraherende rundingen i synsfeltet igjen. Eagle Vision-evnene er fjernet til fordel for Bayeks hjelpsomme kjæleørn Senu, som kan sendes ut for å spane områder ovenfra, markere mål og merke fiender.
Dette fungerer i prinsipp som dronene i «Watch Dogs» og uglen i «Far Cry Primal», men føles også som en forbedring av formelen. Langt mindre vellykket er de bagatellmessige partiene av spillet som utspiller seg i nåtid, mens Layla Hassan virrer rundt i Bayeks gravkammer i et forsøk på å imponere Abstergo-sjefene.
Disse sekvensene har noen poengløse referanser til den skuffende «Assassin’s Creed»-filmen med Fassy Fassbender, og er trolig det mest halvhjertede forsøket på å knytte de historiske hendelsene til nåtid som vi har opplevd i hele serien. Et godt argument for at disse Abstergo-sekvensene gjerne kan strykes helt i fremtidige spill.
Det er ingen flerspiller- eller samarbeidsmodus denne gangen, og nettbiten begrenser seg til å hevne andre spillere som har dødd (som oftest fordi de har utfordret fiender langt over sitt eget nivå, eller har blitt angrepet av flodhester), samt å sjekke ut bilder brukerne har tatt med den nye fotofunksjonen.
Velkomment fokus på enspiller
For min del er det bare positivt at «Origins» satser ressursene sine på å skape en fullendt enspilleropplevelse, og i disse dager bør vi være ekstra takknemlige for et storspill som ikke er onlinebasert. Selv om Ubisoft naturligvis prøver å skvise kroner ut av oss på andre måter. Med jevne mellomrom blir vi påminnet om at «Hei, hvorfor tar du ikke en tur innom Ubisoft-butikken for å kjøpe ting? Her har du ekstra Helix-valuta, sånn at du kan få smaken på å bruke penger».
Undertegnede brukte bonus-kredittene til å kjøpe en magisk enhjørning, som sprer neonfarger fra hovene når Bayek rir rundt. Ingen av fotgjengerne ser ut til å reagere på det, så kanskje magiske enhjørninger var helt dagligdags i oldtidens Egypt?
Det er uansett totalt unødvendig å kjøpe noe som helst her, for det aller meste åpnes i løpet av spillets gang – resten er bare kosmetisk fjas og snarveier. Det eneste jeg reagerer litt på er at kartene som markerer skjulte områder nå bare kan kjøpes i Ubisoft-sjappa, og ikke av forhandlere i selve spillet. Ikke noe man på liv og død må ha, men fortsatt et skuffende kynisk forsøk på å presse folk til å bruke litt mer penger på noe som definitivt burde ha vært gratis. Men hey, Ubisoft be Ubisoftin’.
Ubisoft-åpent som egen sjanger
Min største innvending er likevel dette: de forskjellige Ubisoft-sandkassene er i ferd med å smelte sammen til en homogen masse, som kun er separert av tidsepokene og miljøene de utspiller seg i. Enten det er et «Far Cry»-, «Watch Dogs»- eller «Assassin’s Creed»-spill ender man opp med å gjøre variasjoner av det samme, og siden disse seriene har opparbeidet seg et bibliotek med totalt et tjuetall titler er det ikke til å unngå at dette til tider føles som en repetisjonsøvelse.
Disse verdenene har smeltet så tett sammen at «Origins» nå antyder at de utspiller seg i samme univers. Ubisoft prøver stadig å gi spillene friske innfallsvinkler og nye elementer, men til tross for en håndfull spenstige grep føles «Assassin’s Creed: Origins» fortsatt som mer av det samme gamle.
Egypt er en sann fryd å utforske, selv om aller meste vi gjør i disse eksotiske omgivelsene har vi allerede gjort gjentatte ganger før andre steder. «Origins» tar flere skritt fremover enn de siste spillene i serien, men det er fortsatt en mangel på overraskelser som tærer litt på entusiasmen.
Jeg vakler veldig mellom en sterk firer og en svak femmer på terningen her, men «Origins» byr på en skikkelig spennende spillverden og forbedrer formelen på såpass mange felt at vektskålen varsomt vipper over på femmersiden.
«Assassin's Creed: Origins» er ute til PS4 (testet), Xbox One og pc.
