(PressFire.no): Da PlayStation 5 ble lansert i 2020 kom alle konsollene med spillet «Astro’s Playroom» installert fra dag én – spillet hvor du skulle styre lille Astro rundt i en nostalgitripp, og samtidig lære litt om den nye kontrolleren Dualsense.
Spillet var en gedigen hyllest til historikken til PlayStation, med egne baner viet sanking av memorabilia fra PS1, PS2, PS3 og PS4 – og referanser til en diger liste klassikere som hadde dukket opp på PlayStation-maskinene.
Les anmeldelsen: «Astro’s Playroom».
Etter jeg hadde spilt det ferdig var det et enkelt ønske: Jeg trengte mer.
Appetitten var i full sving – dette var en knallsterk teaser på et plattformspill som ikke la noe i mellom. Som visste akkurat hva det skulle gjøre, og gjorde det med enorme mengder sjarm, perfekt styring og mye glimt i øyet.
Og nå er «Astro Bot» her, og det er akkurat det jeg håpet på.
Mer.
Mer og atter mer.
Og så enda mer oppå der!
Som i «Playroom» er det et stort fokus på PlayStation-greier her, som har blitt Astros kjennemerke.
En slem alien stopper vår helt som reiser i verdensrommet i sitt enorme PlayStation 5-romskip og stikker av med CPU-en som driver hele «skipet».
Samtidig blir både grafikkchip, minne, viftesystem og SSD slått ut, og det er opp til Astro å samle sammen alt dette.
Det øyeblikkelige inntrykket er at dette er fryktelig likt «Astro’s Playroom». Men i motsetning til det spillet er det ikke bare fire baner å boltre seg på, men heller en rekke galakser som inneholder mange baner hver – ofte med hver sin gimmick og tematikk.
Kontrollene er identiske med det forrige spillet, og det føles veldig likt også.
En helt del gjenbruk fra «Playroom» er å finne også, som kanskje er den største innvendingen jeg har mot «Astro Bot». Ikke bare er en stor del av fiendene de samme, men også musikken er med over fra forrige spill.
Heldigvis disker spillet opp med langt mer, og idéene strekker seg mye lengre denne gangen. Astro har nemlig muligheten til å få med seg en liten hjelper i mange av banene, som gir deg spesielle egenskaper.
Det kan være en apekatt som lar deg klatre i vegger eller gripe rundt deg, en hund som skyter deg framover eller en elefant som enten blåser deg opp eller suger opp slagg fra bakken og lager plattformer av det.
Det er bare noen av egenskapene du får, og alle sammen føles helt suverene å spille med (kanskje med unntak av undervannsbanene, som ikke er helt optimale).
En klar favoritt er musa, som gjør at du kan krympe til miniputt og se banen fra et helt nytt perspektiv, klatre inn i små krinker og kroker eller ødelegge ting ved å bli større inni dem.
Det er tydelig at Team Asobi har tatt mye lærdom fra gamlegutta i Nintendo her – som de siste årene har spritet opp «Super Mario»-serien ved å bare innføre utrolige gameplay-grep
Jeg skulle ønske spillet kanskje var noen hakk vanskeligere til tider. Flere baner føles nesten som fyllmasse der den eneste utfordringen er at jeg bare hopper, holder inn hoppeknappen og så gjentar ti ganger.
Veldig få fiendetyper gjør særlig motstand, selv om du kommer til å dø masse fordi du tuller til noe enkelt.
Det er jo litt rart når spillet så til de grader frir til de som elsker gamle plattformspill – og selv om enkelte av senere baner gir litt mer å tygge på, så ikke forvent «Champion's Road»-motstand her.
Disse invendingene overskygges uansett voldsomt av hvor gøy det er å spille «Astro Bot», dog. Det er liksom ikke måte på hvor mye kjærlighet utviklerne har lagt inn her for å få alt til å fungere så bra.
Og spillets mange boss-kamper er så eksplosive, innovative og rett frem dritgøy at det nesten ikke er til å tro. Jeg tok meg selv i å glede meg til å se hvor bananas den neste bossen kom til å være.
En spesiell shout-out må gjøres til hvordan spillet ser ut og animasjonene. Her er det så mange små ting som skjer overalt – alt er roboter, alle reagerer på Astro, og det er så mange små animasjoner som hever spillet mange nivå opp.
Mer enn én gang tenkte jeg med et smil om kjeften at utviklerne ikke hadde trengt å lage en animasjon for mange av tingene i spillet – ingen hadde merket det om de ikke var der – men de gikk den ekstra lengden for å gjøre det.
Og spillet føles så mye bedre, så mye mer gjennomført, på grunn av det.
«Astro Bot» kniver helt i toppen for tittelen «koseligste spill noensinne» for meg.
Og selvfølgelig: Det er enorme mengder med throwbacks til spill som ble kjente på PlayStation-maskinene.
Hele greia er at du må hjelpe andre bots som er strødd rundt på de mange banene, og at disse så samles på en sentral planet hvor PS5-en din står.
Der vil disse botsene hjelpe deg med å låse opp nye galakser, og dermed også framdrift i spillet – 300 slike er strødd rundt på banene.
Og veldig mange av disse er fra gamle og nye spill – her møter du både Kratos og Drake, duden fra «Ape Escape», Jill og Chris fra «Resident Evil», Crash Bandicoot og så voldsomt mange flere.
På den sentrale planeten står de og pusler litt med sine egne ting, og du låser gjennom spillet opp gjenstander fra spillene deres som gir enda et nostalgisk lag til det hele.
Det er veldig kos å forsøke å finne alle sammen for meg som kjenner historien og spillene så godt, men det får meg jo litt til å tenke at en ung spiller som ikke aner hvem alle disse er misser ut på en ganske stor del av appellet til «Astro Bot».
Heldigvis er jo alle søte som fy, og spillingen mer enn bra nok til at det kanskje ikke betyr så fryktelig mye!
Det er et par ting til som får meg litt tankefull. For «Astro Bot» blir altså en diger reklame for en haug andre spillserier på PlayStation, og selv om det står fjellstøtt på egne bein så virker det litt …defensivt å lene seg så mye på nostalgi?
Helt ærlig kommer nok ikke mange til å bry seg om det – for det er jo utrolig fett at det er en hel bane basert på «God of War», med en fantastisk remix av musikken og en illsint Kratos som brøler til skjermen om du mister et liv.
Jeg koste meg glugg i hjel da Lara Croft ble jaget rundt av en T-rex, og jeg humret godt i skjegget da jeg ble rolled up into a ball av Prinsen – og fikk spille de mange banene dedikert til andre spillserier, med egne gameplay-knep.
For «Astro Bot» er rett og slett et helt fantastisk bra spill.
Og det er egentig ikke så mye mer som trengs å sies – det er bare å hive seg rundt og få spilt det dersom du liker plattformspill.
Det er et plattformspillkonsentrat som vi sjeldent ser utenfor Nintendos «Super Mario»-serie, og selv om jeg vil si at det fortsatt er noen knepp opp til rørleggerens aller beste spill, så er Team Asobi på vei til noe stort her.
På kort tid har de gått fra å lage en liten koselig greie til å produsere det jeg helt oppriktig mener er en av de beste PlayStation-seriene.
Det er så mye sjarm, så mye passion og kos, og så mye kompetanse i å formidle moro her. Og det virker som om Sony er enige i det – de snappet opp studioet for kort tid siden.
Den lille roboten står kanskje på skuldrene til kjempene som definerte PlayStation før – og gjør det bokstavelig talt her – men Astro har for meg blitt PlayStations nye maskot.
Det tok 30 år, men Sony har fått sin Mario.
https://www.youtube.com/watch?v=unYFdcEjV9k
