«Blacklight: Tango Down» er ren, destillert action som legger seg tett opp mot «Counter-Strike» og utallige lignende actiontitler. Det utvikleren Zombie Studios imidlertid har skjønt er at spillet deres kanskje best passer til konkurransesituasjoner og som supplement til resten av spillbiblioteket ditt.
Ambisjonsnivået og prislappen er senket betraktelig som følger av dette, noe som i det minste holder spillet reelt på markedet med litt godvilje fra potensielle spillere. Resultatet er et overraskende kompetent produkt, som allikevel har for lite nytenkende og spennende innhold til at det klarer å appellere på lik linje med mye annet i sjangeren.
Spillet tilbyr et adrenalinkick over internett, men spørsmålet er om dette holder i det lange løp – spesielt med tanke på hvordan de fleste spill laget i disse dager har en eller annen påklistret flerspillerdel under seg.
Hensynsløst og generisk
Selv med en budsjettpris er det vanskelig å skape noen skikkelige forventninger til «Blacklight: Tango Down». Utviklerne sier klart ifra at de ikke er ute etter å stille med noe annet enn det absolutt nødvendige i form av systemer, noe som virker som en litt dumdristig holdning når sjangeren i utgangspunktet flyter over av middelmådige spill.
På en annen side er det kanskje ikke alt for mye som skiller tittelen fra de store gutta som «Call of Duty» og «Medal of Honor» – annet enn et mindreverdig markedsføringsapparat og en ydmyk gjeng med utviklere som kjenner sine egne begrensninger.
Zombie Studios har desidert truffet blink når det gjelder grunnprinsippene. «Blacklight» holder et blodtørstig tempo, hvor manglende reflekser i pekefingeren og alt annet enn konstant trening er utslagsgivende på forholdet mellom «kills» og «deaths».
Adrenalinet ditt tvinges fram så fort kulene begynner å fly og du får sjeldent tid til å hvile eller stå stille.
Den maskinelle følelsen som oppstår etter noen runder er litt av sjarmen med konseptet og grunnen til hvorfor disse spillene er så effektive i konkurransesituasjoner. Samtidig er det også akkurat denne følelsen og måten rundene utspiller seg på som får «Blacklight» til å føles relativt sjelløst og anonymt.
Variasjon og spillerom er dermed ikke spillets sterkeste sider. Noen ganger føler jeg meg nærmest programmert på måten jeg løper fra A til B for å løse en konflikt; enten for å dø og gjøre det hele om igjen, eller for å løpe videre til den neste identiske konfrontasjonen. En høy toleranse for snikskyttere er en fordel, da det egentlig ikke er noe som fraråder passivt spill fra bakerste benk.
Du har også muligheten til å spille gjennom en kjedelig og ensformig kampanje på egen hånd eller sammen med en venn, selv om inklusjonen av denne modusen er mer misvisende enn noe annet i mine øyne. «Blacklight» er en ren flerspilleropplevelse, og bør egentlig ikke vurderes som noe annet enn akkurat det.
Funksjonelt, men pregløst
Ironisk nok er den generiske settingen og de kjedelige visuelle omgivelsene det eneste stedet spillet klarer å skrape sammen litt karakteristisk preg. Temaet baserer seg på en slags alternativ og fremtidig virkelighet, hvor visir og annet høyteknologisk utstyr smelter sammen den digitale og analoge virkeligheten.
Resultatet er et stilig brukergrensesnitt preget av grafikk som ikoner, tekst og digitale effekter. En nevneverdig effekt kommer eksempelvis fra de tradisjonelle sjokkgranatene som i stedet for å blende deg med skarpt lys, abstraherer perspektivet ditt med korrupt grafikk og blåskjermer.
Et litt mer interessant system som trer fram i lys av dette (og ikke helt tilfeldig er det viktigste verktøyet i arsenalet ditt), er muligheten du har til å se gjennom fast materiale som vegger. Effekten er kanskje mest merkbar på tempoet og flyten, selv om systemet fungerer ypperlig som komplement til nivåene når det gjelder å knytte sammen spillerne og provosere fram action og skuddvekslinger. I beste fall kan dette også ende opp med å skape noen spennende og uforutsigbare katt og mus- scenarioer.
Som en slags gullbelagt rosin i pølsa skryter Zombie Studios på toppen av det hele av spillets umenneskelige antall av våpenvariasjoner tilgjengelig for spilleren. Uheldigvis et meningsløst tillegg, da dette i realiteten handler mer om å skreddersy et snevert utvalg av skyts med nyanser og kosmetikk enn å tilby noen form for taktisk variasjon.
Opplåsbart innhold, figurnivåer, achievements, tilpassningsmuligheter – enkelte steder kan det virke som om utviklerne har vært mer interessert i å promotere populære trender og konvensjoner enn den menneskelige faktoren som faktisk driver spillopplevelsene.
Den største trusselen «Blacklight: Tango Down» står ovenfor er imidlertid sin egen nisje, siden de fleste spill laget i disse dager har en flerspillerdel av nøyaktig samme kaliber – det vil si en morsom distraksjon i perioder, men strippet for varig appell.
Den erfaringen jeg har hatt med spillet til nå er at lobbyene i de aller fleste tilfeller har vært i seriøs mangel på spillere – selv på PC-plattformen hvor spillet har vært ute i fire måneder. Finner du først folk må du belage deg på korte runder med fåtallige deltagere, og når systemet i tillegg sliter med å sette deg opp mot motstandere av samme nivå, kan det være et vanskelig spill å elske.
PS: «Blacklight Tango Down» lanseres i dag til PlayStation 3 via PlayStation Store. Spillet ble først sluppet til Xbox 360 den 7. juli, uka etter til PC. Vi har testet spillet på sistnevnte plattform.
PPS: PS3-versjonen har fått noe eksklusivt innhold, gjennom kartet kalt Crossover samt «Join in Progress»-funksjonaliteten som gjør at du kan bli med i onlinekampene direkte – uten å måtte vente.
