Uhøytidelige og humorkrydra skytespill tar ikke opp mye hylleplass i butikkene – det er sjelden vare. Med «Bulletstorm» håper polske People Can Fly og Epic Games å tilføre førstepersons skytespill både fnising og adrenalin.
Verktøyene består av en god dose overmacho humor hvor underlivet fort kan være blant ingrediensene, men også et kampsystem som inspirerer til kreativitet.
Resultatet er et overraskende vellykket actioneventyr som ikke har tid til å bli kjedelig.
Kill with skill
I «Bulletstorm» spiller du Greyson Hunt, som plutselig befinner seg på en fremmed og ikke helt «samarbeidsvillig» planet. Målet er ganske enkelt å komme seg bort fra planeten, som naturligvis er langt enklere sagt enn gjort.
Det er på denne planeten at du, sammen med ekskompisen Ichi, må skyte deg gjennom befolkningen for å finne veien ut.
Så langt, så godt. Det høres kanskje ikke spesielt spennende ut i seg selv, men når kampsystemet konstant holder holder deg tent, blir motivasjonen plutselig spritet opp.
I «Bulletstorm» skal du nemlig ikke bare ta fiendene av dage, du skal også drepe dem med stil! Spillet har en liste med såkalte Skillshots, hvor målet er at du skal utføre kreative drap. Klarer du å gjennomføre et skillshot, blir dette huket av på lista.
Hunt er utstyrt med et godt trent høyrebein og en elektrisk pisk, noe som er nok til å «sjonglere» fiender i en improvisert voldsballett.
Du kan sende Hunt inn i en sklitakling der fienden flyr opp i lufta – og dra ham tilbake med den elektriske pisken. Dette kan skje i sakte kino, noe som gir deg tid til å plassere noe strategiske bly.
Den elektriske pisken brukes også til å dra til seg fiender fra avstand, som fort kan bli møtt av kuler … eller en støvel, om du vil sende ham ut i en ny og kreativ runddans.
Når dette kombineres med oppfinnsomme våpen, kan det bli riktig så moro. Det tar ikke lang tid før du blir hektet på å finne nye og kreative måter å eliminere fiender på, gjerne i flokk.
I tillegg blir du premiert for all kreativiteten, noe som gir deg muligheten til å kjøpe ammunisjon eller bygge på våpenarsenalet ditt. Motivasjonen lenge leve.
Action-tivoliet har kommet!
Det høres kanskje ut som «Bulletstorm» oppleves som en slags ultravoldelig sandkasse, men i praksis er det et godt stykke fra sannheten. I bunnen er det svært historiedrevet, og områdene du kan bevege deg gjennom er ganske begrensede. Likevel er omgivelsene så godt laget, at det aldri føles som å spille med tvangstrøye.
Også historien er så godt flettet inn i det som skjer på skjermen, at opplevelsen blir som en slags berg-og-dalbane. Den vinner ingen priser for originalitet og er like overraskende som en episode av «Hotell Cæsar», men det er måten den blir fortalt på som overbeviser. Historien kler spillet, rett og slett.
Det er også viktig å få med at dette med kreativ banning og friske one-liners ikke fungerer som i for eksempel «Duke Nukem»-spillene. Dialogen er kontinuerlig, så du får aldri samme one-liner om igjen og om igjen. Derfor får du ikke «come get some» eller «hell yeah» for hundre og førtitusende gang.
På den måten holdes også interessen for historien oppe gjennom hele spillet og bidrar til at det konstant føles friskt. Bonuseffekten blir at all banningen heller ikke føles så påtatt som man kan få inntrykk av. Det er fremdeles dødsharry, men med viten og vilje – hele tiden lurer et glimt i øyet.
Dialogen er i tillegg overraskende uanstrengt og bidrar i aller største grad til å fargelegge rollefigurene – som er en av tingene som gjør at dette spillet fungerer så godt. Ultramacho Hunt er ingen plastikkhelt, han er ikke engang en ordentlig antihelt. Å si at han har riper i lakken, vil være som å si at Jambafrosken er lett irriterende.
Dette gir ham også en slags dybde og identitet. Dessuten har han feite koteletter, noe som gir ham en slags Ibsensk aura, om det skal være godt for noe.
Kledd i fine farger - inkludert rødt
De svært fargerike omgivelsene er også et herlig avbrekk i en sjanger som ofte bader i millioner av gråtoner. Utvikleren er aldri redd for å putte deg i storslåtte situasjoner som er så overlesset i over-the-top-saus at Michael Bays ego sannsynligvis krølles til en liten bitteliten ball. Dette er et av de spillene som nok en gang slår fast at størrelsen teller!
Det er flott å se Unreal-motoren bli kledd i litt farger. Landskapene på den fremmede planeten er storslåtte og svært detaljerte. I tillegg brukes lyset for å sette stemningen i den unormalt varme fargepaletten i spillet. Det har en slags tegneserieaktig kvalitet.
Spillet ser unektelig imponerende ut på både Xbox 360 og PlayStation 3, men på PC ser det virkelig fantastisk ut.
«Bulletstorm» har ikke en vanlig samarbeidsmodus for den vanlige historien i spillet, men har en modus for flere spillere som ligner på Horde-modusen i «Gears of War 2». Flere spillere samarbeider mot horder av fiender gjennom 20 nivåer. Det er om å gjøre å få mest mulig poeng, og spillerne må samarbeide for de store poengsummene.
En annen modus gir deg mulighetene til å gjenoppleve områdene i historiemodusen, men der målet kun er å oppnå høyeste poengsum. Poengsummen sammenlignes deretter med andre spillere.
Det er ikke ofte at skytemekanikken i et skytespill klarer å pirre den kreative nerven i oss. «Bulletstorm» klarer å gjøre nøyaktig det utvikleren har prøvd på – å lage et skytespill som snur opp ned på motivasjonen. Det handler ikke om å plaffe ned hjernedøde motstandere, men hvordan du plaffer dem ned.
Etter at du er ferdig med spillet er det lett å tenke på mulighetene. Hva om dette spillet også hadde friheten og rollespillelementene fra «Borderlands», eller plattformelementene fra «Mirror’s Edge»?
Sannheten er likevel at når du sklir rundt med en fot opp i ræva på alle fiendene får du ikke tid til å tenke over eventuelle savn – du er for opptatt med å kose deg (og hundrevis av fiender) i hjel.
«Bulletstorm» slippes til PC, Xbox 360 og PlayStation 3 24. februar. Vi har testet Xbox 360-versjonen.
