Annonse

Call of Duty Vanguard

Gammeldags på godt og vondt.

Call of Duty Vanguard

Gammeldags på godt og vondt.
20:48
16:05
Utvikler
Sledgehammer
Utgiver
Activision
Slippdato
5. november 2021
Plattformer
Xbox, PlayStation, PC
Annonse
16:05
20:48

(PressFire.no): Hva er egentlig «Call of Duty» nå? Jeg føler nesten det er blitt hundre millioner forskjellige spill som alle spilles samtidig og som får nytt innhold i alt for lang tid.

Det er lite som er mer beskrivende for hva serien har blitt de siste årene enn hovedskjermen som møter deg i det du starter spillet.

Her får du ikke bare det siste spillets historie- og flerspillerdel, men også spillets egen zombie-variant, Battle Royale-spinoffen «Warzone» pluss snarveier til både «Black Ops Cold War» og «Modern Warfare».

Fire spill i én sleng.

«Jo mer, jo bedre», virker som å være mantraet hos Activision.

Med «Vanguard» får vi selvfølgelig nytt innhold i historiedelen, flerspilleren og den nye zombie-modusen. Phew, det er bare å knake knokene og sette i gang.

La oss ta historiedelen først.

Spoilers: Den imponerer ikke.

Som alltid er disse spillene flotte å se på.

Bakteppet er andre verdenskrigs siste dager, der en gruppe kommandosoldater inntar Frankfurt for å finne viktig informasjon om nazistene.

Disse soldatene, seks i tallet, er satt sammen av forskjellige sterke personligheter med sine egne ekspertiser – og det skaper gnissing fra starten av.

Flere av de er inspirert av ekte mennesker, men situasjonene de er i speiler ikke personene de er inspirert av. Det spiller uansett ikke så mye rolle, for «Vanguard» tar flere steg bakover når det kommer til hva du faktisk gjør kontra det som blir fortalt.

Spillet er en særdeles oppstykket affære, fortalt i stor grad via ganske små flashbacks som lar deg se hvor de forskjellige personene kom fra i krigen.

Med andre ord så vil du spille som en del av disse kommandoene selv, og denne oppstykkingen vitner om at utviklingen av spillet har vært vanskelig – i koronarestriksjonene har det nok blitt fokusert på å snekre sammen flere små scenarier enn én stor greie, vil jeg tro.

Dette bærer selve innholdet preg av også. I motsetning til fjorårets «Black Ops: Cold War» er det her ingen spennende nyvinninger å finne. I stor grad er det bare å løpe rett frem og plaffe ned nazister til rulleteksten kommer, uten at man blir utsatt for grandiose hendelser eller spennende områder.

Det eneste «nye» finner vi i en historiebit satt til Stillehavet, hvor du skal fly og skyte ned japanske kampfly i lufta over Stillehavet. Men i stedet for å være gøy er det heller bare en kamp med styringen for å forsøke å knerte noen få fly før hele seansen er over.

Richter er en såkalt bastard.

Mellom flashbackene fortelles det en historie der våre helter blir fanget av nazistene, og tatt med til avhør.

Utvikler Sledgehammer skal faktisk noe kudos for å ikke tråkke rundt grøten når det kommer til rasisme under krigen – et tema det er naturlig kommer opp når en svart mann tas til fange av tyskerne.

Noe slikt krever selvfølgelig både dialog som passer og troverdige scener, og til å begynne med virker det som om utviklerne har fått det til.

Når nazist Jannick Richter (spilt av Dominic Monaghan) plager spesialsoldat Arthur Kingsley (som har mørk hudfarge) med historier om bøkene til den «rasebevisste» Madison Grant, greier utviklerne å få det til å ikke virke påtatt.

Om noe så føles det …naturlig (vær så snill å misforstå meg rett her) at nazistene også er noen rasistiske idioter. Noe annet hadde i grunn vært urealistisk.

Vi har liksom ikke sett mye av dette i spill i stor grad før – men det er ingen grunn til at det ikke skal kunne tas opp også i dette mediet, og at en så stor aktør gjør det ser jeg på er sunnhetstegn.

Det stormes og skytes.

Dessverre ramler det hele sammen og går nesten litt over i det parodiske når du i et av spillets senere punkter møter 93nd Company, en rasesegregert tropp fra USA som under krigen var stasjonert til krigen mot Japan.

De segregerte troppene under andre verdenskrig bestod kun av fargede soldater som ble trent opp utenfor resten av hæren, kastet inn i krigen uten adekvat trening og så fikk beskjed om at rasen deres var for dårlig til å kunne krige. Mange år senere viser det seg at den amerikanske hæren tilbakeholdt informasjon og undertrykte det som ble gjort av flere av disse troppene – som sannsynligvis gjorde langt mer enn de er kreditert for.

Det er en fascinerende, uendelig urettferdig og håpløs del av den amerikanske krigskampen, og i forlengelse en del av borgerrettighetskampen i landet.

Endelig skal vi få møte disse krigsheltene i «Call of Duty», og utviklerne behandler det nærmest som en vits.

Soldatene ender opp som karikaturer som øyeblikkelig begynner å snakke om rasesegregering, forskjellbehandling og rase, rase, rase.

Det virker som om den eneste grunnen til at de er med er for at Activision skal kunne klappe seg selv på skuldrene om at de har med noe om rasisme, men i stedet for å vise hvor heltemodige disse menneskene var, blir det bare teit.

Dialogen føles påtatt og unaturlig for mennesker som er i aktiv kamp, og persongalleriet fremstår som unødvendig ensidig.

Når det så går over i vitsing om bomullsplukking og trusler til den hvite piloten om at de svarte nå har våpen, føler jeg bunnen er nådd – før spillet vagger med pekefingeren og forteller meg at han jeg spiller nå har lært at samarbeid er viktigere enn rase.

Så droppes hele greia og vi hører aldri mer om det igjen. Her burde ting vært annerledes, og jeg begynner å lure på om «Call of Duty», krigsfetisjerende som serien er, kanskje ikke er den som skal lære oss noe som helst.

Karikeringen fortsetter i spillets versjoner av andre ekte krigshelter som heller ikke henger på greip.

Om ikke annet så er utvikler Sledgehammer tro til sitt navn. Polina Petrovvar er en russisk snikskytter du spiller som er basert på Lyudmila Pavlichenko. Pavlichenko var i virkeligheten en bad-ass av de sjeldne – med sine 309 bekreftede drap på tyskerne var hun en av de beste snikskytterne noensinne.

I «Vanguard» er hun derimot karikert til tusen, der hun løper gjennom Stalingrads gater og slakter hundrevis av tyskere på kort tid, gjerne i hånd-til-hånd-kamper.

Hennes snikskytterferdigheter brukes noen få plasser, men ut over dette er hun like mye Captain America som alle de andre du styrer.

I «Black Ops Cold War» hadde vi også en bande med spesialsoldater, men i motsetning til Treyarchs spill får vi ikke tid til å fordøye noe som helst. Alt skjer i en million kilometer i timen, uten at utviklerne evner å se viktigheten i å roe ned innimellom.

Det henger heller ikke på greip at cut-scenene i spillet spiller så mye på at medlemmene stoler sånn på hverandre heller, der de i spillets filmsnutter går langt i å forklare at de er en sammenknyttet gjeng.

De har nettopp møtt hverandre for første gang, liksom. Dialogen bommer ofte, samtidig som den oppstykkede måten spillet virker å være lagd på får ting til å bli rett frem feil til tider.

På et tidspunkt, i en filmsnutt, er Kingsley i en lastebil på vei for å angripe et fort sammen med en liten tropp. Oddsene var mot dem, som han sier: «Eight men against a nazi fort, we must have been crazy».

Filmsnutten stopper, vår mann hopper av lastebilen og jeg skuer rett på en hel armé som skal angripe fortet rundt meg. Jeg kunne telle 56 personer. FEMTISEKS! Hva skjedde her?

Øynene trillet inn i skallen da jeg får høre at et oppdrag ikke kan gjøres med skuddløsning fordi de ikke må bli sett, rett etter at man har kommet seg forbi førti vakter med maskingevær, granater og hagler.

Og hva skjer i det cut-scenen er over? Vi dundrer ut med maskingevær, granater og hagler til fienden vi skulle være forsiktige med å ikke skyte. Hundre nazister ligger døde tilbake, og bare dårlig skriveri i den neste filmseansen gjør at vi kan stoppes.

Spillet forsøker å krydre med noen snikedeler og et par «spesialegenskaper» (som i stor grad kokes ned til å trykke inn en knapp nå og da for å komme videre), men dette er forglemmelige greier, selv til «Call of Duty» å være.

Når selve spillingen samtidig føles gammeldags og hver eneste bane bare handler om å komme seg forbi den neste usynlige grensa som stanser fiendene fra å bare dukke opp i uendelig antall, er det ikke mye å snurre rundt i glede av her.

På et tidspunkt var jeg i ferd med å hive kontrolleren gjennom TV-en fordi jeg døde tjue ganger på rad uten å vite hva som faktisk tok meg, selv med noen av de dårligste fiendene jeg har sett i skytespill som kom løpende ned på geværmunningen min – dette er «Call of Duty» på sitt verste til tider.

I de siste årene jeg har anmeldt serien har jeg påpekt at spillene ofte føles best når de ikke er så «Call of Duty»-aktige.

Med snikeoppdragene i «CoD: WWII» og det herlige infiltrasjonsoppdraget i «Black Ops Cold War» friskt i minnet er det leit å ikke få noen som helst variasjon her. «Vanguard» greier kunststykket å gjøre krig kjedelig, og jeg kommer neppe til å huske på mange av områdene eller seansene her i lang tid, vil jeg tro.

Så kan man kanskje si at disse spillene bare skal være popcorn-action med litt pang pang smæsj poff i noen timer før man går til neste spill – noe som jo er litt trist når dette er noe av det ypperste vi har av teknisk brillianse innen audiovisuelle produksjoner.

Jaja.

Ofte har skuffende historiedeler i «Call of Duty» blitt backet opp av mer frodige flerspillermuligheter.

I fjorårets spill fikk vi servert forholdsvis bra saker, bare veldig lite av det. Kan årets spill bygge videre på det som var gjort, og samtidig levere noe mer kjøttfylt?

Hyggelig nok så kan jeg bekrefte det – flerspilleren er faktisk utrolig gøy.

Der «Cold War» forsøkte å legge seg en plass mellom de alt for kjappe «Future Warfare»-spillene og den treige sørpa «Modern Warfare»-spillene ble, føler jeg «Vanguard» har truffet enda mer blink.

Hastighet, «time to kill» og arsenalet virker videre raffinert her, der tempoet er blitt tilpasset, kartene jevnt over er bedre designet og passe små.

Spillet har ikke lenger «score-streaks» som samlet seg opp over tid – et tåpelig konsept som gjorde at alle fikk omtrent de samme bonusene samtidig – men har falt tilbake på vanlige «kill-streaks» som belønner det å ta mange av dage før du selv dør. Bra!

Kanskje best av alt er muligheten til å bestemme «hastigheten» på kampene, der du kan velge hvor mange spillere som skal være på hvert lag før du søker etter kamp.

Her er det en helt standard rekke med moduser (mine favoritter er som vanlig Team Deathmatch og Free-for-all), med «Patrol» som en «nyvinning» som egentlig bare er «Hardpoint» med bevegelige områder du skal holde over tid for å få poeng.

Kartet «Das Haus» er en ny favoritt, som tar galskapen og hastigheten til uante høyder inne i et bittelite område basert på West Wing-delen av Det Hvite Hus.

Også perksene du låser opp for å bli sterkere virker å være balanserte nok (selv om jeg hater konseptet til den aller siste som lar deg beholde kill-streaks selv om du dør).

Så der historiedelen lider av at man har gått tilbake til fordums fordumming føler jeg at flerspilleren faktisk står mye sterkere ved å se bakover til tidligere spill. Dette er noe av det gøyeste jeg har spilt i «Call of Duty»-flerspilleren på mange år.

Call of Duty: Vanguard's Zombies map updated to remove disrespectful  imagery of the Quran | PCGamesN
«Breeeins»

Til slutt har vi zombie-modusen som også virker å ha blitt bedre behandlet til lansering enn i forrige spill. Der det virkelig skortet på innhold i «Cold War» har vi her mye mer å bite zombietennene i.

Her har vi et stort område som fungerer som en hub, hvor du kan hoppe inn i portaler som tar deg til plassene hvor de vandøde skal knertes.

Det gir litt mer kompleksitet til hele «bølge»-systemet som har vært før, og som spriter opp spillingen litt. Du kan oppgradere våpen, kjøpe nytt utstyr og få spesielle perks her også – samtidig som man også påvirker loadouten man har i de andre flerspillermodusene.

Etter hvert vil dette hovedområdet utvide seg og også bli invadert av fiender, før man til slutt får muligheten til å slåss mot bosser. Det er ikke en gigantisk modus, skal sies, men likevel hadde jeg det ganske gøy både å spille med andre og alene her.

Mye bedre enn sist, i det minste.

(cheering)

Det er litt vanskelig å skulle anmelde disse delene av spillet sånn rett etter lansering, for vi vet jo at de paddes ut med noe mer innhold i året som kommer.

Sånn som det framstår i dag er det derimot et godt antall baner og utviklerne har forsøkt å både rette opp feil (SMG-ene er langt fra så overdrevent sterke denne gangen) og finne tilbake til tidligere storhetstider.

Der historiedelen har tatt mange skritt tilbake, tar flerspilleren minst like mange skritt i riktig retning, og det redder mye. Det føles kanskje litt trygt og lite «spennende» dette, noe som neppe sjokkerer mange – og som mange kanskje til og med synes er helt greit.

Jeg lurer på når vi skal få et «Call of Duty» som greier å levere en komplett pakke.

Denne artikkelen er skrevet av vår satire-konsulent Segata Satiro, og følgelig bare bambus.
Se alle podcaster på Podcast-sidene.
Les alle våre «Den gangen da...»-tekster på undersiden her, eller se andre retrosaker her.
Les mer om spillrelaterte ting som skjer i Norge på vår underside her.
Les mer om e-sport og konkurransespilling på vår underside her.
Les flere meninger på vår samleside her.
Mer om:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3
Oppsummering
Positivt
Som vanlig flott å både se og høre på. Flerspilleren er den beste på mange år, med mye innhold og justeringer som gjør det gøyere å spille, om enn velkjente greier. Zombie-modusen er langt bedre enn før.
Negativt
Utrolig kjedelig, oppstykket og kort historiedel som kokes ned til å løpe gjennom usynlige hindringer og plaffe dårlige fiender. Flerspilleren er hurtig, men mye tøys mellom hver runde bremser opp spillingen.
Skjermbilder (klikk for større)
No items found.
Gammeldags på godt og vondt.
Call of Duty Vanguard
Erik Fossum

(PressFire.no): Hva er egentlig «Call of Duty» nå? Jeg føler nesten det er blitt hundre millioner forskjellige spill som alle spilles samtidig og som får nytt innhold i alt for lang tid.

Det er lite som er mer beskrivende for hva serien har blitt de siste årene enn hovedskjermen som møter deg i det du starter spillet.

Her får du ikke bare det siste spillets historie- og flerspillerdel, men også spillets egen zombie-variant, Battle Royale-spinoffen «Warzone» pluss snarveier til både «Black Ops Cold War» og «Modern Warfare».

Fire spill i én sleng.

«Jo mer, jo bedre», virker som å være mantraet hos Activision.

Med «Vanguard» får vi selvfølgelig nytt innhold i historiedelen, flerspilleren og den nye zombie-modusen. Phew, det er bare å knake knokene og sette i gang.

La oss ta historiedelen først.

Spoilers: Den imponerer ikke.

Som alltid er disse spillene flotte å se på.

Bakteppet er andre verdenskrigs siste dager, der en gruppe kommandosoldater inntar Frankfurt for å finne viktig informasjon om nazistene.

Disse soldatene, seks i tallet, er satt sammen av forskjellige sterke personligheter med sine egne ekspertiser – og det skaper gnissing fra starten av.

Flere av de er inspirert av ekte mennesker, men situasjonene de er i speiler ikke personene de er inspirert av. Det spiller uansett ikke så mye rolle, for «Vanguard» tar flere steg bakover når det kommer til hva du faktisk gjør kontra det som blir fortalt.

Spillet er en særdeles oppstykket affære, fortalt i stor grad via ganske små flashbacks som lar deg se hvor de forskjellige personene kom fra i krigen.

Med andre ord så vil du spille som en del av disse kommandoene selv, og denne oppstykkingen vitner om at utviklingen av spillet har vært vanskelig – i koronarestriksjonene har det nok blitt fokusert på å snekre sammen flere små scenarier enn én stor greie, vil jeg tro.

Dette bærer selve innholdet preg av også. I motsetning til fjorårets «Black Ops: Cold War» er det her ingen spennende nyvinninger å finne. I stor grad er det bare å løpe rett frem og plaffe ned nazister til rulleteksten kommer, uten at man blir utsatt for grandiose hendelser eller spennende områder.

Det eneste «nye» finner vi i en historiebit satt til Stillehavet, hvor du skal fly og skyte ned japanske kampfly i lufta over Stillehavet. Men i stedet for å være gøy er det heller bare en kamp med styringen for å forsøke å knerte noen få fly før hele seansen er over.

Richter er en såkalt bastard.

Mellom flashbackene fortelles det en historie der våre helter blir fanget av nazistene, og tatt med til avhør.

Utvikler Sledgehammer skal faktisk noe kudos for å ikke tråkke rundt grøten når det kommer til rasisme under krigen – et tema det er naturlig kommer opp når en svart mann tas til fange av tyskerne.

Noe slikt krever selvfølgelig både dialog som passer og troverdige scener, og til å begynne med virker det som om utviklerne har fått det til.

Når nazist Jannick Richter (spilt av Dominic Monaghan) plager spesialsoldat Arthur Kingsley (som har mørk hudfarge) med historier om bøkene til den «rasebevisste» Madison Grant, greier utviklerne å få det til å ikke virke påtatt.

Om noe så føles det …naturlig (vær så snill å misforstå meg rett her) at nazistene også er noen rasistiske idioter. Noe annet hadde i grunn vært urealistisk.

Vi har liksom ikke sett mye av dette i spill i stor grad før – men det er ingen grunn til at det ikke skal kunne tas opp også i dette mediet, og at en så stor aktør gjør det ser jeg på er sunnhetstegn.

Det stormes og skytes.

Dessverre ramler det hele sammen og går nesten litt over i det parodiske når du i et av spillets senere punkter møter 93nd Company, en rasesegregert tropp fra USA som under krigen var stasjonert til krigen mot Japan.

De segregerte troppene under andre verdenskrig bestod kun av fargede soldater som ble trent opp utenfor resten av hæren, kastet inn i krigen uten adekvat trening og så fikk beskjed om at rasen deres var for dårlig til å kunne krige. Mange år senere viser det seg at den amerikanske hæren tilbakeholdt informasjon og undertrykte det som ble gjort av flere av disse troppene – som sannsynligvis gjorde langt mer enn de er kreditert for.

Det er en fascinerende, uendelig urettferdig og håpløs del av den amerikanske krigskampen, og i forlengelse en del av borgerrettighetskampen i landet.

Endelig skal vi få møte disse krigsheltene i «Call of Duty», og utviklerne behandler det nærmest som en vits.

Soldatene ender opp som karikaturer som øyeblikkelig begynner å snakke om rasesegregering, forskjellbehandling og rase, rase, rase.

Det virker som om den eneste grunnen til at de er med er for at Activision skal kunne klappe seg selv på skuldrene om at de har med noe om rasisme, men i stedet for å vise hvor heltemodige disse menneskene var, blir det bare teit.

Dialogen føles påtatt og unaturlig for mennesker som er i aktiv kamp, og persongalleriet fremstår som unødvendig ensidig.

Når det så går over i vitsing om bomullsplukking og trusler til den hvite piloten om at de svarte nå har våpen, føler jeg bunnen er nådd – før spillet vagger med pekefingeren og forteller meg at han jeg spiller nå har lært at samarbeid er viktigere enn rase.

Så droppes hele greia og vi hører aldri mer om det igjen. Her burde ting vært annerledes, og jeg begynner å lure på om «Call of Duty», krigsfetisjerende som serien er, kanskje ikke er den som skal lære oss noe som helst.

Karikeringen fortsetter i spillets versjoner av andre ekte krigshelter som heller ikke henger på greip.

Om ikke annet så er utvikler Sledgehammer tro til sitt navn. Polina Petrovvar er en russisk snikskytter du spiller som er basert på Lyudmila Pavlichenko. Pavlichenko var i virkeligheten en bad-ass av de sjeldne – med sine 309 bekreftede drap på tyskerne var hun en av de beste snikskytterne noensinne.

I «Vanguard» er hun derimot karikert til tusen, der hun løper gjennom Stalingrads gater og slakter hundrevis av tyskere på kort tid, gjerne i hånd-til-hånd-kamper.

Hennes snikskytterferdigheter brukes noen få plasser, men ut over dette er hun like mye Captain America som alle de andre du styrer.

I «Black Ops Cold War» hadde vi også en bande med spesialsoldater, men i motsetning til Treyarchs spill får vi ikke tid til å fordøye noe som helst. Alt skjer i en million kilometer i timen, uten at utviklerne evner å se viktigheten i å roe ned innimellom.

Det henger heller ikke på greip at cut-scenene i spillet spiller så mye på at medlemmene stoler sånn på hverandre heller, der de i spillets filmsnutter går langt i å forklare at de er en sammenknyttet gjeng.

De har nettopp møtt hverandre for første gang, liksom. Dialogen bommer ofte, samtidig som den oppstykkede måten spillet virker å være lagd på får ting til å bli rett frem feil til tider.

På et tidspunkt, i en filmsnutt, er Kingsley i en lastebil på vei for å angripe et fort sammen med en liten tropp. Oddsene var mot dem, som han sier: «Eight men against a nazi fort, we must have been crazy».

Filmsnutten stopper, vår mann hopper av lastebilen og jeg skuer rett på en hel armé som skal angripe fortet rundt meg. Jeg kunne telle 56 personer. FEMTISEKS! Hva skjedde her?

Øynene trillet inn i skallen da jeg får høre at et oppdrag ikke kan gjøres med skuddløsning fordi de ikke må bli sett, rett etter at man har kommet seg forbi førti vakter med maskingevær, granater og hagler.

Og hva skjer i det cut-scenen er over? Vi dundrer ut med maskingevær, granater og hagler til fienden vi skulle være forsiktige med å ikke skyte. Hundre nazister ligger døde tilbake, og bare dårlig skriveri i den neste filmseansen gjør at vi kan stoppes.

Spillet forsøker å krydre med noen snikedeler og et par «spesialegenskaper» (som i stor grad kokes ned til å trykke inn en knapp nå og da for å komme videre), men dette er forglemmelige greier, selv til «Call of Duty» å være.

Når selve spillingen samtidig føles gammeldags og hver eneste bane bare handler om å komme seg forbi den neste usynlige grensa som stanser fiendene fra å bare dukke opp i uendelig antall, er det ikke mye å snurre rundt i glede av her.

På et tidspunkt var jeg i ferd med å hive kontrolleren gjennom TV-en fordi jeg døde tjue ganger på rad uten å vite hva som faktisk tok meg, selv med noen av de dårligste fiendene jeg har sett i skytespill som kom løpende ned på geværmunningen min – dette er «Call of Duty» på sitt verste til tider.

I de siste årene jeg har anmeldt serien har jeg påpekt at spillene ofte føles best når de ikke er så «Call of Duty»-aktige.

Med snikeoppdragene i «CoD: WWII» og det herlige infiltrasjonsoppdraget i «Black Ops Cold War» friskt i minnet er det leit å ikke få noen som helst variasjon her. «Vanguard» greier kunststykket å gjøre krig kjedelig, og jeg kommer neppe til å huske på mange av områdene eller seansene her i lang tid, vil jeg tro.

Så kan man kanskje si at disse spillene bare skal være popcorn-action med litt pang pang smæsj poff i noen timer før man går til neste spill – noe som jo er litt trist når dette er noe av det ypperste vi har av teknisk brillianse innen audiovisuelle produksjoner.

Jaja.

Ofte har skuffende historiedeler i «Call of Duty» blitt backet opp av mer frodige flerspillermuligheter.

I fjorårets spill fikk vi servert forholdsvis bra saker, bare veldig lite av det. Kan årets spill bygge videre på det som var gjort, og samtidig levere noe mer kjøttfylt?

Hyggelig nok så kan jeg bekrefte det – flerspilleren er faktisk utrolig gøy.

Der «Cold War» forsøkte å legge seg en plass mellom de alt for kjappe «Future Warfare»-spillene og den treige sørpa «Modern Warfare»-spillene ble, føler jeg «Vanguard» har truffet enda mer blink.

Hastighet, «time to kill» og arsenalet virker videre raffinert her, der tempoet er blitt tilpasset, kartene jevnt over er bedre designet og passe små.

Spillet har ikke lenger «score-streaks» som samlet seg opp over tid – et tåpelig konsept som gjorde at alle fikk omtrent de samme bonusene samtidig – men har falt tilbake på vanlige «kill-streaks» som belønner det å ta mange av dage før du selv dør. Bra!

Kanskje best av alt er muligheten til å bestemme «hastigheten» på kampene, der du kan velge hvor mange spillere som skal være på hvert lag før du søker etter kamp.

Her er det en helt standard rekke med moduser (mine favoritter er som vanlig Team Deathmatch og Free-for-all), med «Patrol» som en «nyvinning» som egentlig bare er «Hardpoint» med bevegelige områder du skal holde over tid for å få poeng.

Kartet «Das Haus» er en ny favoritt, som tar galskapen og hastigheten til uante høyder inne i et bittelite område basert på West Wing-delen av Det Hvite Hus.

Også perksene du låser opp for å bli sterkere virker å være balanserte nok (selv om jeg hater konseptet til den aller siste som lar deg beholde kill-streaks selv om du dør).

Så der historiedelen lider av at man har gått tilbake til fordums fordumming føler jeg at flerspilleren faktisk står mye sterkere ved å se bakover til tidligere spill. Dette er noe av det gøyeste jeg har spilt i «Call of Duty»-flerspilleren på mange år.

Call of Duty: Vanguard&#39;s Zombies map updated to remove disrespectful  imagery of the Quran | PCGamesN
«Breeeins»

Til slutt har vi zombie-modusen som også virker å ha blitt bedre behandlet til lansering enn i forrige spill. Der det virkelig skortet på innhold i «Cold War» har vi her mye mer å bite zombietennene i.

Her har vi et stort område som fungerer som en hub, hvor du kan hoppe inn i portaler som tar deg til plassene hvor de vandøde skal knertes.

Det gir litt mer kompleksitet til hele «bølge»-systemet som har vært før, og som spriter opp spillingen litt. Du kan oppgradere våpen, kjøpe nytt utstyr og få spesielle perks her også – samtidig som man også påvirker loadouten man har i de andre flerspillermodusene.

Etter hvert vil dette hovedområdet utvide seg og også bli invadert av fiender, før man til slutt får muligheten til å slåss mot bosser. Det er ikke en gigantisk modus, skal sies, men likevel hadde jeg det ganske gøy både å spille med andre og alene her.

Mye bedre enn sist, i det minste.

(cheering)

Det er litt vanskelig å skulle anmelde disse delene av spillet sånn rett etter lansering, for vi vet jo at de paddes ut med noe mer innhold i året som kommer.

Sånn som det framstår i dag er det derimot et godt antall baner og utviklerne har forsøkt å både rette opp feil (SMG-ene er langt fra så overdrevent sterke denne gangen) og finne tilbake til tidligere storhetstider.

Der historiedelen har tatt mange skritt tilbake, tar flerspilleren minst like mange skritt i riktig retning, og det redder mye. Det føles kanskje litt trygt og lite «spennende» dette, noe som neppe sjokkerer mange – og som mange kanskje til og med synes er helt greit.

Jeg lurer på når vi skal få et «Call of Duty» som greier å levere en komplett pakke.

Annonse
Publisert 
Andre artikler om emnet
No items found.
Andre artikler

Call of Duty Vanguard

Positivt
Som vanlig flott å både se og høre på. Flerspilleren er den beste på mange år, med mye innhold og justeringer som gjør det gøyere å spille, om enn velkjente greier. Zombie-modusen er langt bedre enn før.
Negativt
Utrolig kjedelig, oppstykket og kort historiedel som kokes ned til å løpe gjennom usynlige hindringer og plaffe dårlige fiender. Flerspilleren er hurtig, men mye tøys mellom hver runde bremser opp spillingen.
Annonse
Ansvarlig redaktør: Jarle Hrafn Grindhaug
Redaksjonssjef: Erik Fossum
Salg/Sales: sales@pressfire.no
dark mode