(PressFire.no): Det er november. Selvfølgelig betyr det en ny runde med «Call of Duty», men heisann – dette året går spillserien tilbake til røttene. Andre verdenskrig igjen, baby! Full circle!
Det er gått ni år siden sist, da Treyarch lagde «World at War», så det er jo ikke så lenge siden, men det er kanskje greit å ta en pause fra romskyting og futuriske våpen igjen.
Testo-story
Vi følger Ronald «Red» Daniels, den protagonistiske bondegutten som ønsker å leve opp til storebroren (en bi-historie som fortelles gjennom flashbacks), og som sammen med en haug andre i First Infantry Division – spydspissen til de amerikanske styrkene – skal ta tilbake Europa fra nazistene.
Spillet følger det som skjer fra D-Dagen til Paris blir frigjort, med en rekke små og store slag på veien.
Det hele er fornøyelig nok, aldri kjedelig og med mye action, men noen dokumentar er det ikke akkurat. Dropp tøyset om at dette er historisk riktig og at dere har brukt så mange rådgivere, Activision. Det blir rett og slett litt for mye noen ganger.
Daniels er nemlig ustoppelig. Gjennom den drøye seks timer lange historien skyter jeg ned førti fly, har heseblesende biljakter mer enn én gang, knuser et tog, overlever de mest utrolige ting og dreper tusenvis av nazister.
Om krigen vinnes, virker det nesten som det utelukkende er på grunn av Daniels og gjengen!
Selvmedisinering
Dette er standard «Call of Duty» i ny/gammel drakt.
Det er rett og slett ikke mye nytt her, rent spillmekanisk sett, annet enn at spillet nå har gått tilbake til at du må heale deg selv. Det er flust av medpacks å finne, og du kan rope til en av lagkameratene for å få mer, og dermed føles det litt som jeg gjør det samme som før.
Tidligere kunne du gjemme deg bak en mur i noen sekunder og få full helse automagisk, nå gjemmer jeg meg bak en mur og trykker på en knapp for å få mer liv. Greit nok.
Det begynner å skinne litt gjennom at formelen Activision lener seg på er litt gammel nå, egentlig. Jeg skyter nazister, trykker på fremover til jeg passerer en usynlig grense som aktiverer neste del av spillet, og sånn går no dagan.
Flere plasser følte jeg at jeg bare døde uten grunn. På det verste døde jeg ti-femten ganger på rad rett etter en checkpoint, uten noen indikasjon på hva det var som drepte meg. Bare «boom, du er insta-død».
Hiv inn noen quick-time events hvor du må trykke på riktige knapper og en rekke sakte-film-sekvenser, og det hele blir veldig «Call of Duty».
Men hey! Nå er det i andre verdenskrig igjen!
Fantastisk undercover-oppdrag
Historiedelens høydepunkter er når du går vekk fra de klisjéfylte skytesekvensene til Daniels og gjengen og får styre andre deler av krigsmaskineriet.
De mest minneverdige bitene inkluderer å styre en tanks i noen minutter, å styre et fly i noen minutter og å snike deg litt rundt. Det bryter opp all ståheien, og gir et pust i bakken idet du kanskje er i ferd med å gå lei av å plaffe ned en milliard nazister for hånd.
Toppen i spillet nås idet du inntar rollen som en fransk motsandskjemper som skal infiltrere tyskernes hovedkvarter i Paris.
Her må du memorere de falske papirene du får, og prøve å ikke gjøre nazistene mistenksomme idet du vandrer rundt for å finne en oberst som er på din side. En del sideoppdrag og hemmeligheter er det også!
Det er spennende, morsomt og annerledes – mer sånn!
Nope
Men mer sånn får du ikke. Spillet fremstår som en merkelig miks som vitner om at utviklene ikke helt greier å skjønne hva det er som er skikkelig bra. Det blir bare med nesten.
Spillet er best når det ikke handler om å løpe og skyte, og det er rett og slett ikke bra nok i en serie kjent for å løpe og skyte.
Utviklerne prøver så godt det kan å bake inn litt følelser og noen flere dimensjoner til fiender og helter, men det rakner i sømmene når du nok en gang stiller deg bak et fastmonert maskingevær med uendelig skudd (pass opp så det ikke overopphetes!) og et par dusin tyskere som kaster seg på munningen én etter én.
Spillets start, selveste D-dagen, er over på få minutter takket være Daniels og gjengen sin ekstreme nedmeing av tyskere. «No one could’ve prepared us for that», sier plutselig en figur med dyster tone, øyensynlig idet utvikerne kommer på at de kanskje skal prøve å ha med litt om hvor jævlig det egentlig var for de tusenvis av ekte menneskene som faktisk døde der.
Likevel virker det ikke som det går nevneverdig inn på gjengen vår.
Resten av persongalleriet er en gjeng så karikerte at det nesten blir parodisk. Selvfølgelig har du en råsint psycho-sersjant som brøler til undersottene. Selvfølgelig har du en litt snillere løytnant. Selvfølgelig en bebrillet «nerd». Selvfølgelig en tøffing fra Bronx. Selvfølgelig en funny-guy.
Sånn går det, og alle spytter ut one-linere og vitser til enhver tid.
Resultatet blir en snål blanding av «Band of Brother» og «Battlefield Bad Company», ispedd litt «vi har lest på Wikipedia om diverse store slag under krigen» og «legg på litt strykermusikk her, så blir det følelser vettu».
Det er ikke dritbra, og sammen med den etter hvert så velkjente (men trygge og solide) spillbarheten, vil jeg ikke si at jeg kommer til å huske tilbake til historiedelen med et smil om kjeften. Om jeg i det hele tatt kommer til å huske på den.
Multimoro
Men fortvil ei, for selvfølgelig har spillet en fleskete og deilig flerspillerdel, og her er turen tilbake til andre verdenskrig helt konge.
I seriens signaturmoduser, som Team Deathmatch og Domination, er det tilbake til røttene. Du trenger ikke tenke på løping på veggene og jetpack-hopping mer, og det blir så utrolig mye gøyere på grunn av det.
Jeg tar meg selv i å bruke mini-kartet mye mer, og selv med det utrolige tempoet en flerspillerkamp går i, går det ikke for fort for meg nå.
Nytt av året er at du ikke lenger har mulighet til å lage en egen klasse som du velger, men heller har predefinerte varianter (delt inn i flyvåpen, tanksdivisjon osv), alle med sine egne perks og opplåsbare våpen.
Jeg liker at det er litt mer med det denne gangen. Noen ganger føler jeg for å løpe inn med brennende hagleammo, andre ganger tar jeg det mer piano fra distanse. Du kan egentlig mikse rundt med de forskjellige klassene nok til at jeg føler «create a class»-greiene fortsatt gjelder.
Det er selvfølgelig også uendelig mye å låse opp idet du spiller. Det plinger og klinger i bonuspoeng og level-ups for alt du gjør, og «spilleautomat»-senteret i hjernen gløder etter et par gode runder.
Det er gøy! Og du kan holde på slik i ukesvis uten at det stopper, skal jeg dømme alt jeg ikke har låst opp enda.
Krig og snork
Klasseforskjeller til tross, den store nyvinning her er War-modusen, hvor du slenges inn sammen med fem andre for å gjøre en felles oppgave. Det kan være at et lag skal prøve å bygge en bro over til motstanderne, mens det andre prøver å stoppe nettopp dette.
En kamp går over flere faser, hvor du har en satt tid for å komme deg videre. Det er ikke ulikt slik «Battlefront» gjør det, men settingen er selvfølgelig annerledes.
Det er en litt seigere og mer kommunikasjonsavhengig modus jeg liker å hoppe inn i mellom de mer kaotiske deathmatch-variantene, og følelsen av å greie å lede tanksen inn i fiendeområdet sekundet før de greier å slå den tilbake er helt kung.
Apropos seighet: Av en eller annen grunn har utviklerne valgt å la deg tusle rundt i hovedkvarter-området mellom flerspillerkampene, som et slags interaktivt menysystem.
Det er så mange undermenyer og ting å velge, låse opp og kjøpe fra før at jeg blir svimmel, så hvorfor gjøre det enda treigere? Hva skjedde med brukervennligheten her? Gi meg en enkel meny – jeg gidder ikke gå bort til en fyr for å få achievements og oppdrag.
Greia her er at det er 39 andre som oppholder seg der sammen med deg (når serverne funker), og du kan gjøre ting sammen med disse. For eksempel kan du utfordre folk til en 1-mot-1, mens de andre kikker på.
Det er en god idé, men etter å ha sullet rundt i ti minutter har jeg mer lyst til å bare spille vanlige kamper og drite i hele hovedkvarteret.
Også zombier, da
Til slutt har du også den typiske zombiemodusen – det tredje spillet i spillet, om du vil. Det er jo blitt tradisjon, dette og. En tradisjon i tradisjonens høyborg.
Her er det virkelig ikke gjort mye nytt, og det er kanskje like greit. Nye kart og litt annerledes fiender er nesten selvsagt, men der du står og fyller opp en zombie med (litt for mange) kuler føles det vitterlig som om jeg har gjort dette før.
Du og teamet ditt skyter dere til poeng dere veksler inn i bedre utstyr og brøyter dere videre frem på de forskjellige banene, og hjertepumpa går i høygir idet hordene blir for kraftige.
Det er artig, helt klart, men andre liker nok denne modusen bedre enn meg, og for de som allerede er frelst vil nok dette bare være en digg forlengelse. Jeg tar heller den mer tradisjonelle flerspilleren, jeg.
Det sagt, også her er presentasjonen helt fabelaktig. Jeg kan ikke få klappet Sledgehammer på skuldrene nok når det kommer til detaljene og den audiovisuelle fremstillingen til spillet. Jeg spiller på PS4 Pro, og spillet ser rett og slett nydelig ut.
Så en halvslapp historiedel og en solid og morsom flerspiller, innsmurt i flott grafikk og produksjonsverdier som er av bransjehevende nivå - er ikke det nesten blitt standarden for «Call of Duty» nå?
For meg ble det litt for mye popcorn-action i enkeltspilleren, som aldri greier å tråkke utenfor klisje-sumpen, og som på det beste viser at serien helt fint burde greie å ha mer nytekning, og på det verste føles ut som ren jobbing for å komme seg videre.
Det holder et greit terningkast tre-nivå – men flerspilleren tror jeg derimot sannelig jeg kommer til å dra frem regelmessig til neste spill kommer. Slitsomme servere og hovedkvarter-tøys til side, så er det akkurat sånn som jeg vil ha det.
Så får vi håpe Activision og understudioene leker enda litt mer med historiedelen til neste gang.
