Cascadou

(PressFire.no): Du trodde at «Balatro» tok konseptet «absurde kort-comboer» til bristepunktet?

Tro igjen.

Inspirasjonen er åpenbar, men det nye norske kortspillet «Cascadou» har i grunn lite til felles med «Balatro» – uten at «avhengighetsskapende»-delen har lidd av den grunn.

Her skal du riktig nok også sette sammen pokerhender, men soloutvikler Mattis Folkestad («Embracelet», «Milkmaid of the Milky Way») legger her til muligheten til å lage de både opp og ned og fram og tilbake.

På et rutenett skal det, med begrenset antall trekk, snekres sammen kombinasjoner med pokerhender som deretter cashes inn i poeng avhengig av hvordan de ligger på bordet.

Det blir rett og slett et lite gåtespill der du må plassere kortene riktig, og det er overraskende stimulerende å legge slagplaner for å maksimere poengsummen din – selv på baner der målet ikke er så høyt.

Alt ligger i å velge det riktige «start-kortet» for komboen, som avgjør hvor kaskaden starter og hvilke kort som blir med – og når lunta er tent, spruter kombinasjonene og tallene opp på skjermen i herlig fyrverkeristil.

Dette er festlig nok i seg selv, men bare kortverdiene ganger håndverdien er ikke nok til å få skrudd sammen så veldig store tall.

Her kommer klistremerkene inn.

En «run» består av en rekke baner (der du ofte kan velge retning selv), oppstykket med en tur i butikken, der disse kan kjøpes og festes på kortene i kortstokken din.

Klistremerkene kan gi mer poeng, gjøre sånn at kortene (og dermed komboene) trigges mange ganger, eller gi helt nye egenskaper som endrer helt hvordan et «run» går.

Noen gir deg en hagleeffekt som trigger kortene rundt om du trykker på dem, andre senker butikkprisene, og noen stokker sammen verdier eller gjør at komboen gjentas mange ganger.

Et klistremerke gir fjertelyd og ingenting annet. Vel, tilsynelatende i hvert fall...

I tillegg kan kortene også forandres til andre elementer. Gullkortene trigges mange ganger. Sølvkortene dobler verdien. Tungstenkortet forsvinner aldri. Trekortet er alltid først. Og så videre.

Det er en overraskende dybde her som ikke nødvendigvis er så åpenbar i det du starter å spille.

Det gjør at spillet får enda mer spillbarhet over tid – og som bygger inn i en slags late-game der du forsøker å runde spillet flere ganger på rad, nå med milliarder av poeng som mål.

Plutselig går timene fryktelig fort.

Plutselig ser det sånn her ut:

Spillet trykker på alle de punktene oppe i hjernen som gir godfølelse, i det tallene når uante høyder.

Legg så på egne utfordringsløp og alskens moduser – inkludert daglige utfordringer – og dette blir bra saker. Selv inne i hvert «run» er det stor variasjon, med utfordinger og muligheten til å velge nye løyper.

Spillet føles samtidig utrolig proft gjennomført ut, og til alt overmål er lydsporet noe som lett har tålt de mange timene jeg har svidd av allerede.

Det skal nevnes at den mer komplekse stilen til spillet i forhold til lignende spill – for eksempel, siden jeg allerede sammenligner så mye, «Balatro» – også gjør at balanseringen av spillet også har lidd bittelitt føler jeg.

De forskjellige «run»-ene starter alle ganske vanskelig, der tilfeldigheter med klistremerker, korttrekk og baner gjør at de fisler ut etter bare en bane eller to. Ofte flere ganger på rad.

Det irriterer litt, spesielt når du vet at det meste går på skinner bare du får tak i en «Colossus»-oppgradering og et par gullkort – og det neppe lønner seg å prøve på andre taktikker om de klistremerkene dukker opp.

Det er også et spill hvor jeg helst spiller én runde her og der. For følelsen etter å ha fullført et helt sjukehus løp med tall og tull og trallala sprutende rundt, for så å gå tilbake til «bare» vanlige kort er ganske kjip.

Men etter en stund får man lyst på én runde til.

Og én til.

Og enda en.

Og enda en...

Det er bare å klaske hendene sammen. Utrolig mange har forsøkt å hoppe etter «Balatro».

«Cascadou» har greid det.