Endelig. Nå, etter over et halvt liv med TV-spilling, føler jeg at jeg har bygget opp en nokså god forståelse over RPG-sjangerens bautaer. Problemet med en slik oversikt er at man blir pinlig klar over de spillene man har til gode å spille. Som, for min del, var «Chrono Trigger».
«Chrono Trigger» ble opprinnelig lansert til SNES i 1995, men hverken da eller i 1999, da spillet ble konvertert til PlayStation, ble det gitt ut i Europa. Det er først nå, med remaken til Nintendo DS, at vi får spille denne rollespillklassikeren uten å måtte tenke på trivialiteter som emulering, dollarkurs og importkostnader.
TILBAKE TIL FREMTIDEN
Akkompagnert av et soundtrack omtrent uten sidestykke i spillhistorien, sender «Chrono Trigger» deg inn i et herlig, særegent Square-univers.
Du spiller i en verden som i utgangspunktet er ganske liten, men som du får se i mange ulike fasetter, alt etter hvilken tidsepoke du befinner deg i.
Ordet «Chrono» (av gr. khronos «tid») i tittelen er ikke tilfeldig. På usedvanlig intelligent vis har Square skapt en historie som krever at du reiser tilbake i tid for å endre fremtiden, og på et akkurat passe anstrengende nivå må holde de små grå i aktivitet for å kunne se konsekvensene av det du driver med.
Litt som sudoku, bare ekstremt mye morsommere.
Som seg hør og bør av et gammelt Square-RPG, flagger «Chrono Trigger» et kampsystem som er fint balansert mellom det brutale og det raffinerte.
Du kan komme et lite stykke med å button-bashe attack-knappen til blodbyller vokser ut på fingertuppene, men det anbefales å følge med på responsen fienden gir på bakgrunn av angrepene dine.
Stadig vekk møter du på motstandere som tar i mot dine ynkelige fysiske angrep som om de var slengkyss, og da sier det seg selv at du får mer ut av å lete etter svake punkter enn å fortsette med selvmordsvirksomhet.
Dette er RPG-kampsystem for dummies, men det finnes nok av eksempler gjennom spillhistorien på at ting som høres lett ut, kan bli katastrofalt dårlig likevel. Men frykt ikke - «Chrono Trigger» er et kroneksempel på hvordan dette skal gjøres.
DET HJELPER Å SNAKKE OM DET
Det føles også bra at det å snakke med karakterer faktisk fører til noe. Jeg er lei av rollespill der kommunikasjon leder til intetsigende monologer og en gratis potion i ny og ne. Til tross for sin alder, ligger det mye arbeid i dialogen i «Chrono Trigger».
Karakterene tipser deg om fienders svake punkter eller de kan hinte om ting som gjerne skulle vært gjort annerledes i fortiden. Du kan gjøre en person en tjeneste og se konsekvensene av gjerningen flere hundre år senere.
Du slipper så klart ikke unna monologer og potions, men du får også så mye mer.
Og for de frelste sjeler som har spilt «Chrono Trigger» før, er det ingen grunn til å styre unna av den grunn. DS-remaken skilter med blant annet to ulike spillmodus - «Classic» og «DS».
Førstnevnte gir deg det originale skjermbildet, der alt av menyer og lignende er på samme skjerm.
DS-modusen, min personlige preferanse, legger menyer, kart etc. til nedre skjerm, mens selve spillet foregår på den øvre skjermen.
Ryddig og behagelig, og god bruk av DS-ens funksjonalitet i en slik remake-sammenheng. Ellers er det lagt til noen nye elementer til handlingen, samt nye gjenstander. Etter sigende er det ikke noe revolusjonerende nytt, men likefullt kjærkomne bidrag til et allerede fullkomment spill.
Det føles litt vondt ikke å ha spilt «Chrono Trigger» før nå, men det er åpenbart at den som venter på noe godt ikke venter forgjeves. Spillet er rett og slett utrolig bra. Musikken er nydelig, det visuelle er imponerende og gameplayet er av en annen verden.
Alt føles utrolig gjennomtenkt og jeg får en følelse av at hvert eneste lille pixel har et formål. «Chrono Trigger» er et fantastisk stykke håndverk og et skinnende eksempel på hvordan rollespill kan, og bør, lages.
NB! Anmeldelsen er basert på å ha spilt USA-versjonen av spillet. Vi har ikke fått testet Europaversjonen, så forskjeller kan forekomme. I Norge slippes «Chrono Trigger DS» 6. februar.
