Med det barnevennlige og hyggelige imaget til Nintendo, har ikke akkurat utviklere flokket til Wii-konsollen med ambisjoner om å levere fryktfulle opplevelser laget for å skremme vannet av spilleren.
Det er et image som ikke helt går hånd i hånd med «Mario» og «Zelda».
Koblet sammen med maskinens relativt lave tekniske prestasjoner i forhold til de to andre kjempene på markedet, har resultert blitt at skrekksjangeren egentlig aldri har slått rot her.
Men det var bare et spørsmål om tid før utviklere måtte prøve seg. Sproing har grepet sjansen, og har i samarbeid med Deep Silver levert det lenge ettertraktede «Cursed Mountain».
SPØKEFULLE FJELLTOPPER
Historien i «Cursed Mountain» utspiller seg ved fjellet Chomolonzo i Tibet, hvor vi følger Eric Simmons på jakt etter sin bror Frank etter en mislykket klatreekspedisjon.
Men allerede etter kort tid viser det seg at redningsaksjonen blir langt mer komplisert enn antatt. For ved foten av fjellet lurer ikke bare dårlig vær, men også forbannede gjenferd sulten på menneskeblod.
Premisset i spillet setter tonen for det som kan virke som en interessant klatretur.
Det er lagt masse arbeid inn i gjengivelsen av både omgivelsene og kulturen i henhold til tibetansk og buddhistisk tro, og det virker ikke som om utviklerne var i mangel på materiale.
Uheldigvis klarer ikke maskinvaren helt å henge med ambisjonene, og teksturer og effekter får presentasjonen til å virke utvasket, spesielt når spillet tar i bruk overdrevne tåkeeffekter og sort/hvitt-filtre.
Når fortellingen da i tillegg er surrete formidlet via overfladiske dialoger og kjedelige journaler, er det svært lite man tilsynelatende kan sette seg inn i.
Spillet tar seg opp mot slutten av reisen, hvor både historie og atmosfære kommer sammen i en intens og stemmingsfull innspurt, selv om det er alt for langt til mållinjen til å kunne rose «Cursed Mountain» for en konsekvent og god stemning.
Reisen er uansett lang, og på veien må du ikke bare sloss med spøkelser og gjenferd satt på å stoppe deg, men du må også teste deg selv og din tålegrense mot den mest iherdige motstanderen av dem alle: Kontrollene.
KNOTETE KONTROLLER
Kontrollene står bak det mest dominerende problemet i spillet, som takket være det usedvanlige treige tempoet blir et særdeles prominent frustrasjonsmoment i det som skal være en stemningsfull opplevelse.
Spillet bruker både Nunchucken og Wiimoten, hvor Nunchucken brukes til å låse på fiender og bevege kameraet, mens Wiimoten står for sikting og angrep.
Samtidig har du en rekke bevegelser du kan gjøre med begge kontrollene, som lar deg blant annet utløse symboler og utføre avsluttende ritual på svake fiender.
Problemet ligger naturlig nok i at bevegelsessensoren ikke registrerer bevegelsene dine med mindre du holder kontrollene smertefullt presis i forhold til instruksjonene - og selv da feiler den til stadighet.
Det ender med at du gjerne veiver med kontrollene så musesyken skvetter, bare for å forsikre deg om at bevegelsene faktisk har en effekt.
Så lenge du ikke har tidspress på deg er ikke dette et problem, men med én gang fiender involveres får du straks problemer. Spillet har også noen irriterende ballansesekvenser, der du må ballansere på både tynne stolper og marginer i håp om å nå den andre siden.
«Cursed Mountain» er ikke et veldig vanskelig spill i utgangspunktet. Skulle du dø skyldes dette i de fleste tilfeller knot med kontrollene - enten fordi du ikke klarer å drepe en fiende, eller fordi du ikke får manøvrert deg unna.
Våpnene du har til disposisjon består av en liten samling skytevåpen, alle magiske modifikasjoner av isøksen din - som du for øvrig også kan bruke til nærkampangrep, skulle du ønske en tur tilbake til hovedmenyen.
Kamp er ellers utrolig monotont og kjedelig, som takket være en mangelfull variasjon av fiender, og en forferdelig kollisjonsdeteksjon på objekter, resulterer i forglemmelige sammenstøt som er mer kjedelige og frustrerende enn skumle og stemmingsfulle.
Illusjonen blir dermed knust av irriterende situasjoner, hvor du eksempelvis kolliderer med en teltsnor på flukt fra et spøkelse, og blir stående fast mens du febrilsk prøver å rotere kameraet i riktig posisjon.
SKREMMENDE LITE SKUMMELT
«Cursed Mountain» klarer ikke helt å levere på atmosfæren den lover.
Når spillet da i tillegg faller tilbake på frustrerende og kjedelige mekanikker, har det veldig lite gående for seg - annet enn det å være et av de få skrekkspillene tilgjengelig på konsollen.
Spillmessig skal det svært lite til for å tilfredsstille en ekte horrorfan. Så lenge atmosfæren og frykten er på plass, prioriteres dette ofte langt foran avanserte spillmekanikker og features.
Et av de mest intense spillene i sjangeren omhandler tross alt tenåringsjenter løpende rundt med kun et gammelt kamera til disposisjon.
Grøsslige episoder i «Cursed Mountain» er få, og blir som regel annonsert lenge på forhånd av forstyrrende filmsekvenser og advarsler om lagring av spillets progresjon.
Gjenferdene selv ser mer eller mindre helt like ut takket være den grøtete grafikken, og ankommer alltid scenen i det samme svaiende tempoet - alle med en stygg grimase om fjeset.
Det er litt synd, for selve settingen i «Cursed Mountain» er original og spennende, og kunne virkelig ha nådd høyden den siktet på hadde det ikke vært for kollapset av de samtlige andre elementer i spillet.
Så lenge spillet holder tempo og har momentum er det faktisk helt greit å traske oppover de store fjellene i Himalaya. Dessverre gripes ikke disse episodene ofte nok, og du vil sannsynligvis mye heller finne deg vandrende rundt i kjedelige landsbyer, på jakt etter symboler å vifte kontrollene etter.
Det lukter alt for mye av dårlig designvalg, både i forhold til spillerens interaksjon med spillet, og spillets presentasjon alene. Det selger seg selv som en kronglete og kjedelig opplevelse, som på toppen av det hele underlegger seg gamle tekniske limitasjoner som en gang kjennetegnet sjangeren.
Er du på jakt etter god skrekk bør du definitivt utforske alternative titler - kanskje aller helst på noen alternative spillplattformer - for i dette tilfellet blir en anbefaling minst like forbannet som fjellet selv.
