Jeg er sikker på at når denne spillgenerasjonen er over, vil myten om gamere som feite sofagriser være en saga blott.
Nei, vi kommer til å være slanke og muskuløse supermennesker med operastemme og djevelsk god dreis på musikkspilling (takk «SingStar», «Rock Band» og «Guitar Hero»).
Som om ikke det var nok skal vi altså med «Dance Central» til og med kunne vaske gulvet med alle danseløver over det ganske land.
I seg selv er ikke dansing noen ny greie i spillverdenen. Men der dansematteversjonen «Dance Dance Revolution» bare spilles med beina alene, og Wii-fenomenet «Just Dance» bare registrerer perifer håndveiving, benytter «Dance Central» Kinect-teknologien for å lese all kroppsbevegelse – inkludert knær, hofter og hode.
Les flere anmeldelser av Kinect-spill og vår dom over Xbox 360-sensoren:
«Kinect Adventures».
«Kinect Sports».
«Kinect Joy Ride».
«Kinect Adventures».
Billigere danseskole skal du lete lenge etter!
Lik den nye pro-modusen i Harmonix’ definitive musikkspill «Rock Band 3», der det faktisk lar seg gjøre å mestre virkelig gitarklimpring, er intensjonen intet mindre i samme utviklers Kinect-dansespill.
Harmonix prøver her faktisk å lære oss å danse, og det er noe som slår deg ikke særlig mange Lady Gaga- og Rihanna-toner ute i spillet.
Først må imidlertid en intimsone eller fem brytes ned, spesielt om du har en kompisgjeng rundt deg eller en samboer med giraffhals skulende fra kjøkkenbordet.
For å si det sånn: Bruker du være flau pingvin på nattklubb, får du ingen hjelp fra «Dance Central». Her er det bare «OH YEEEEEAH, SHAKE IT LIKE YOU MEAN IT!» fra første spilleminutt, levert av en sjenansefri Hollywood-kommentator.
Er du derimot glad i å danse, eller – som undertegnede – en semihabil skapdanser med sans for nye ting: Velkommen skal du være til Harmonix’ danseskole!
Spillet starter opp uten noen form for fanfare, og kaster deg med hud og hår, samt svettebånd og leggvarmere, inn i dansevarmen. Alle spillets 33 låter er låst opp fra begynnelsen av, men du må mestre samtlige for å få tilgang til ytterligere åtte medley-utfordringer.
Sangene som serveres er en salig blanding av 80-, 90- og 2000-tallspop, og er ikke akkurat musikken jeg ville dansa til selv hadde jeg hatt valget.
Til gjengjeld er musikkinnslagene passe avbalanserte for å servere en minst like rik blanding forskjellige dansestiler, med både lyrisk hip-hop, salsa og robotdans på programmet. Han derre «Evolution of Dance»-fyren på Youtube kommer ikke lenger til å ha noe å stille opp mot når jeg er ferdig med «Dance Central»!
Som koreografert «Tetris»
Det begynner lett. Du geleides gjennom en treningsmodus der du lærer deg de gitte sangenes dansetrinn.
Disse er ofte særegne for hver dans, og i tilfeller der det eksisterer en kjent musikkvideo, som Snoop Dog og Pharells tungeklikkende «Drop It Like It’s Hot», er trinnene lett gjenkjennelige fra musikkvideoens bakgrunnsdansere.
En karikert danser på skjermen demonstrerer koreografien for deg, og det er din oppgave å imitere og speile vedkommende. Trinnene dukker også opp på høyre del av skjermen som såkalte flash cards – ikonkort der bein og armer er uthevet med piler for hvor lemmene er ment å bevege seg.
Du kan hele tiden se hvilke ikonkort som følger etter det aktuelle dansetrinnet, og derfor får spillet et distinkt «Tetris»-preg over seg.
Dansetrinnene er produsert av ekte koreografer, og visstnok gitt ekte navn slik de brukes i dansemiljøet. Så når noen tester deg med «vet-du-egentlig-hva-du-driver-med?» på dansegulvet, kan du kjekt svare: «Jepp, jeg gjør en hotwire, bodom-tish!».
De med litt mer danseferdigheter innabords vil definitivt også få utbytte av «Dance Central». Mer enn noe føles det som du lærer deg en interessant koreografi, hvor dansetrinnene før eller siden fester seg til kroppen som muskelminne.
Du skal ikke se bort fra at de mer eksotiske dansetrinnene faktisk finner veien til et lite edruelig nachspiel. Interessant (og potensielt pinlig) vil det da være om du faktisk finner andre «Dance Central»-frender i lokalet – som gjør den eksakt samme dansen som deg selv.
Uventet høy vanskelighetsgrad
Harmonix’ dansespill krever mildt sagt litt tilvenning. Jeg tenker visst med en annen hjernehalvdel enn spillutviklerne, fordi det virker totalt ulogisk for underbevisstheten min å speile dansefiguren på skjermen.
Det at spillets dansere er vendt mot meg gjør det rett og slett vanskeligere å lære dansetrinnene enn om figuren jeg skulle imitere hadde stått med ryggen mot meg, slik som på Aerobic-kurs.
Dette er kanskje bare et personlig problem?
De første låtene går uansett unna i et hurtig tempo – nærmest på line-dance-vis – og hæla står ikke akkurat i taket. Ettersom spillet skrider frem, øker imidlertid utfordringsnivået betraktelig.
Det er ekstremt vanskelig å hente deg inn om du skulle bomme på et trinn eller to. Og fordi et trinn gjerne kan ha fire-fem bevegelser over flere sekunder og du kanskje bare makter en eller to av disse, vet du ikke før trinnet tar slutt om du faktisk har mislyktes med det. Overgangene mellom de spenstigere trinnene er brutalt vanskelig å matche, selv på letteste vanskelighetsgrad.
Jeg var rett og slett ikke forberedt på hvor vanskelig «Dance Central» skulle være. Eller kan det heller hende Kinect-teknologien spillet tar i bruk ikke er presis nok?
Etter noen timers trening virker det likevel som om jeg begynner å mestre enkelte koreografier rimelig godt. Jeg gjør alt hva spillet ber meg om (gjerne med støttende tilrop fra nevnte, giraffhalsede samboer), men Kinect-kameraet er ikke enig. Posete klær synes å forvirre spillet, så jeg bytter fra saggebukse og åpen hettejakke til noe tettsittende treningsbukse og singlet.
Det hjelper lite. Spillet foreslår at jeg står for nærme skjermen, og jeg ender opp med å ommøblere hele den lille stua mi for å få kameraet til å registrere alle kroppsbevegelsene mine. Så starter spillet å klage på lysforholdene i rommet, og jeg begynner å lukte lunta.
Mellom det begrensede låtutvalget og enkelte tekniske problemområder, klarer jeg ikke helt fortape meg i dansen i «Dance Central» slik jeg gjorde på ungdomsdisko i min barndoms vår. Allikevel føler jeg spillet på sitt beste nærmest har bunnløst potensial, og kjenner vi Harmonix rett venter det nok uante mengder nedlastbare dansesanger i nærmeste, uoverskuelige fremtid. De første pakkene ligger allerede ute på Xbox LIVE Marketplace, og den trenden vil nok fortsette.
Så lenge du har stor nok stue og flombelysning, skal du ikke se bort i fra at «Dance Central» tar over tronen fra «Sing Star» som det ultimate festspillet. Det at spillet tar hysteriske bildeserier av deg midtveis i hver sang øker underholdningsnivået mer enn du skulle tro, selv om det virker aldri så mye gimmickaktig.
Bildene viser meg at jeg ikke ser mye til kar ut under selve danseøkten – jeg må nok jobbe en del med ansiktsuttrykkene og lutryggen min. Men lærer jeg dans, rytme, koreograferte bevegelser? Har jeg det gøy? Definitivt.
PS: «Dance Central» lanseres 10. november, og krever at du eier Kinect-sensoren til Xbox 360.
