«Dante’s Inferno» er spillet som er løst basert på Dante Alighieris første bok i «Den guddommelige komedie» fra tidlig 1300-tallet.
Den første boken er en beskrivelse av ni sirkler av helvete, hvor hver sirkel representerer én synd.
I spillet har Dante hovedrollen som en angrende synder – mye grunnet at hans elskede Beatrices sjel har havnet i en kinkig situasjon med mørkets makter, og dermed drar Dante til helvete for å gjøre opp for seg.
Det blir din oppgave å kjempe Dante til bunns i bedervelse for å redde Beatrice fra den evige fortapelse.
IKKE FOR SALIGE SJELER
Det tar ikke lang tid før inspirasjonskilden til spillet melder sin tilstedeværelse.
Vi visste fra før at dette er et spill som er inspirert av God of War-serien, men det er først nå det viser seg i hvilken grad.
Og det både ser og føles som God of War - med ny tematikk. Til og med kontrollsystemet er nesten identisk.
Men der God of War er kjent for å være både voldelig og inneholde sex, er motivene her enda tydeligere – det syndige innholdet fra det litterære verket brukes som det ultimate men tvilsomme alibiet for å vise pupper og vold.
Og det blir fort pinlig når hver situasjon som involverer en kvinne er et påskudd for å vise en brystvorte eller to, selvfølgelig i de kjødelige lysters navn.
Temaet er kanskje vulgært i seg selv, men i fare for å høres moraliserende ut må det da være mulig å gjøre et poeng uten at agendaen for kontrovers er så utrolig gjennomsiktig?
For meg er det tydelige tegn på et umodent medium, og kommer garantert til å fungere som ammunisjon for den konservative høyrevingen i USA.
Samtidig, når synden Begjær skal fremstilles, så er hun fremstilt halvseksuelt, men på en grotesk måte. Noe som får meg til å lure på om utvikleren har bommet på budskapet. Hadde det ikke vært mer interessant om hun først ble fremstilt som ganske forførende, for senere å vise seg fra sin andre side?
Men det kan jo hende noen synes at det er sexy med små barn med kniver til armer, som kryper ut av brystvortene til en gigantisk dame – jeg skal ikke dømme noen. Kort oppsummert er det liten tvil om at «Dante’s Inferno» er spekulativt.
FRELSEN ER I KAMPSYSTEMET
Men samtidig ligger det solid spillmekanikk i bunnen.
Kampsystemet er svært responsivt og brukes på en måte som belønner den som bruker finessene og setter seg inn det.
De forskjellige fiendene krever ulik tilnærming, hvor kampstrategi kan spare mye frustrasjon og tid.
Men samtidig som spillet er en av tidenes mest åpenlyse God of War-kloner, så har kampsystemet flere kampkombinasjoner enn originalen.
Nye funksjoner og kombinasjoner er delt inn i to grupper, hvor den ene er ond og den andre god. Begge disse har syv nivåer fylt med nye funksjoner, kombinasjoner og ferdigheter.
Utover spillet får du en rekke muligheter til å tjene poeng som du selv velger å fordele på onde eller gode krefter. I tillegg får du poeng som brukes for å kjøpe de nye funksjonene. Poengene for å gå opp i onde eller gode nivåer får du ofte når du dreper fiender, hvor du får velge om du vil straffe eller frelse.
Du støter også på tilfeldige personer som soner sin straff i helvete som du får dømme. Hvis du velger å frelse dem så må du fullføre et minispill, som avgjør hvor mange frelse-poeng du skal få.
I løpet av spillet får Dante også såkalte Relics, som kan forklares som utstyr som gir ham spesielle fordeler. I tillegg får han opp til fire magiske evner, som kan brukes strategisk i kamp.
Ved siden av all drepingen byr spillet også på både gåter og plattformelementer, gjerne sammen. Det fungerer som kjærkomne avbrekk etter intense kampsituasjoner, hvor du nesten har krampe i tommelen.
Dessverre kan kameraet i noen situasjoner være utilstrekkelig, noe som kan ende med at du hopper rett i døden. Og derfor kan det også hende du får et uheldig møte med sjekkpunktsystemet.
Selv om spillet har manuelle lagringspunkter, så finnes det også strategiske sjekkpunkter hvor du starter fra om du dør. Dessverre kan disse være plassert på klønete steder, noe som resulterer i at du kanskje må bekjempe et langt og vanskelig område på ny.
SER UT SOM ET HELVETE
Og hvordan ser så helvete ut?
Det er Wayne Barlowe som har vært med på å designe figurene i spillet, og han har blant vært involvert i Hellboy-filmene, «Harry Potter and the Prisoner of Azkaban» og «Avatar».
Når det er sagt så ser demoner ut som demoner, som de alltid har gjort i spill, og vinner ingen egen designpris i mitt hjerte.
Rollefiguren Dante er heller ikke en person du verken kan kjenne deg igjen i eller sympatisere med. Han er temmelig homogen hva personlighet angår og det er vanskelig å føle noe for eller mot ham.
Omgivelsene ser ut som de er laget Alien-skaperen H.R. Giger på en religiøs dag. Veggene er ofte tapetsert med kropper i smerte og landskapet kan minne om innvoller eller by på seksuelle referanser.
Og det kan bli litt mye, det var en periode midtveis i spillet jeg rett og slett var lei av det groteske uttrykket og alle smertehylene. Det bader så mye i grotesk bedervelse at du nesten drukner.
Men lengre ute i spillet kommer heldigvis en etterlengtet variasjon i omgivelsene. Ikke forvent en blomstereng eller lysfontene, men i helvete er de små variasjonene kjærkomne.
Teknisk sett ser spillet ikke mer enn adekvat ut. Jeg er stygt redd for at om det hadde kommet ut etter «God of War III», som lanseres om et par måneder, så hadde det fått langt mindre oppmersomhet.
Visceral Games hører nok hjemme i helvetes åttende sirkel, hvor tyvene havner, for «Dante’s Inferno» kan knapt nok kalles inspirert av opphavet. På de fleste måter føles det som God of War med annen grafikk. I motsetning til for eksempel «Darksiders», som er en cocktail av inspirasjon.
Men på den positive siden er utviklerne flinke tyver – de fleste tingene som gjorde God of War til en vinner er nemlig gjenskapt med presisjon.
Kampsystemet er åpent for å finne sin egen rytme og teknikk, samtidig som det er responsivt nok til at det aldri er irriterende. Og når du har bekjempet beistet fra helvete (duh) er mestringsfølelsen satans tilfredsstillende.
Det er for min del ingen tvil om at Visceral Games med hell kunne vært mer smakfulle på deres fremstilling av helvete, men skal samtidig har ros for å la seg inspirere av et litterært verk.
Hva med de resterende to bøkene – Skjærsilden og Paradiset? Blir det en trilogi?
