«Dead Nation» er sannsynligvis et av de mest fokuserte spillene du kommer til å spille i år. Det er langt fra nytenkende, men er du ute etter enkel og hensynsløs action i nedlastbart format tror jeg du vil bli gledelig overrasket over hva det nyeste produktet til Housemarque («Super Stardust HD») har å by på.
I «Dead Nation» har verden gått under. Den tidligere befolkningen har gjenoppstått som levende døde, og hele nasjoner ligger i ruiner etter den verdensomspennende epidemien. Forsvaret har utredet like mye vondt som godt i forsøket på å rydde unna plagen, og selv med karanteneområder og politikolonner har samfunnet falt helt fra hverandre.
Containere og lasteplan ble brukt som midlertidige massegraver og folk transporteres vekk fra fastlandet og de store knytepunktene hvor sykdommen har spredd seg kjappest. Sykehuset, kirkegården og kaia er et mareritt, som du sikkert kan se for deg – samtidig som hvert eneste distrikt, hver vei og bakgate svømmer over av levende døde ute etter å rive deg i fillebiter.
Jeg vet ikke alt dette fordi jeg har fulgt med på de kortfattelige og håpløse monologene mellom hvert av oppdragene i spillet, men fordi omgivelsene gjør en fenomenal jobb med å formidle historien uten hjelp av overflødig forklaring.
«SAFETY TIP – DON'T LET THEM BITE YOU»
Omgivelsene i «Dead Nation» er ikke bare viktige fordi de krydrer reisen din med interessant kontekst – de har også en unik evne til å bygge opp stemningen og i forkant annonsere hva du kan forvente deg i form av farer og feller blant ruinene.
Zombier renner praktisk talt ut av butikkvinduer og høybygg i hopetall – gjerne med et par grusomme biologiske våpen i følge. Noen ganger trer kun én enslig kropp ut av en havarert ambulanse; andre ganger hører du forvrengte skrik idét skyggen av et hundretalls individer komme løpende.
Housemarque bruker settingen utrolig godt og viser at de kan matche selv «Left 4 Dead»-serien til Valve når det kommer til teknisk finesse. Skyggeeffekter og kontraster skaper en fantastisk atmosfære blant alt kaoset hvor både lyd og bilde skaper usikkerhet og uro. Paradokset er hvordan de forfalne og forferdelige omgivelsene fungerer såpass bra som innbydende spillområder. Det å utforske de forskjellige krikene og krokene er en liten belønning i seg selv.
Det kan kanskje være fristende å sammenligne «Dead Nation» med aktuelle «Dead Rising 2», men sammenligningen blir i så fall veldig overfladisk. «Dead Nation» holder en mer seriøs og dyster tone hvor det store temaet er overlevelse.
Spillet er nærmere «Alien Swarm» enn «Burn, Zombie Burn!», og baserer seg på enkle og velkjente skytekanismer, samt en skyhøy vanskelighetsgrad for å holde interessenivået ditt oppe.
Spillet er sannsynligvis best egnet for de som er ute etter en litt sadistisk utfordring – gjerne med en kompis på sofaen og en tom lørdagskveld å fylle. Vanskelighetsgrader er noe spillet ikke er i manko på, så det er alltid moro å se hvor langt man kan tøye grensene før spillet rett og slett blir for overbærende.
«NORWAY IS NOW THE 20TH BEST ZOMBIE KILLING COUNTRY»
Men til tross for et beinhardt fokus på det visuelle kan realismen og det «triste» designet gjøre det vanskelig å tyde alt som skjer på skjermen. De eneste lyskildene du har å veilede deg etter er sporadiske gatelys og en beskjeden lommelykt; ellers er alt bekmørkt.
Avstanden til kameraet er i tillegg litt i lengste laget i forhold til nivået av detaljer. Det kan være vanskelig å skille flygende kroppsdeler (!) fra reelle farer når granatene først begynner å fly, noe som igjen kan forårsake et par urettferdige omstarter hvis du ikke er forsiktig.
«Dead Nation» mangler i tillegg en større grad av visuelt særpreg. Det er ikke akkurat spillet som selger seg selv gjennom skjermbilder eller videoer alene, så det krever litt tiltro til sjangeren og materialet for at opplevelsen ikke skal bli for monoton. Spillet går litt tom for krutt mot de siste oppdragene, men klarer allikevel å redde seg gjennom noen fenomenale nivåer og en konstant økning i utfordringsnivået.
Eksplosiver er forresten det viktigste middelet du har til å holde kontroll over større mengder med fiender – selv om det også er et elegant, om ikke litt upresist samspill mellom vanlige skytevåpen og fysiske motangrep. De fleste situasjonene handler om å villede og spre massene så du får pusterom til å trekke av et par skudd. Er du i tillegg i nærheten av et forlatt kjøretøy med blinkende alarm, har du en ypperlig bensinbombe til å dra oppmerksomheten vekk fra deg selv.
Spillfiguren din kan også tilpasses gjennom et par parametere rundt arsenalet ditt. Selve oppgraderingene virker imidlertid veldig lite uttenkt og krever en del investeringer før våpenet i det hele tatt blir reelt i bruk. Det endelige resultatet er ofte veldig mye kraftigere enn det burde være, mens enkelte kategorier virker både overflødige og overpriset.
Etter å ha bladd meg litt fram og tilbake i menyene i spillet, betraktet konsepttegningene og reflektert litt over hva jeg har opplevd etter en økt med «Dead Nation», kommer jeg alltid til den samme konklusjonen:
Housemarque har ikke bare gått inn for å lage et actionspill, men også brukt alle midler tilgjengelig for å gjenskape visjonen sin om et typisk postapokalyptisk scenario.
De kunne garantert ha sluppet unna med utrolig mye mindre arbeid – og det er akkurat denne tilegnelsen til detaljer som hever opplevelsen fra mye annet vi har sett i samme sjanger. Det er ikke én eneste del av produksjonen som ikke kan brukes som et eksempel på hvor godt de har mestret innhold og tone.
«Dead Nation» er relativt enkelt i design, men er fortsatt utrolig fokusert på settingen og holder et kvalitetsnivå som matcher porteføljen til selv de største utviklerne. Lyster du etter storartet, hjernedød moro skal du ikke se bort i fra at «Dead Nation» er akkurat det du trenger.
PS: «Dead Nation» ble lansert til PlayStation 3 den 1. desember, via PlayStation Store.
