(PressFire.no): Seks av ti voksne nordmenn tar seg tid til å spille dataspill minst én gang i måneden.
To av ti nordmenn over 60 år spiller hver eneste dag.
Nye tall fra Fritt Ord setter to streker under det vi har «visst» lenge: at spilling er blitt populære greier. For oss som har spilt i mange år er det finfint å se at så mange deltar og koser seg.
Men tallene kan – og bør – også vris den andre veien:
Selv om det er hyggelig at veldig mange spiller, er det fortsatt slik at nesten halvparten av voksne ikke spiller dataspill.
Og over en viss alder er det veldig få.
Vi som spiller bruker mye tid på det, og vi snakker ofte om opplevelsene våre med hverandre.
Blant de under 45 år spilles det oftere og lengre enn det sees på TV, ifølge tall fra SSB.
Men vi snakker sjeldent eller aldri om spill med de som ikke spiller. Nesten halvparten av befolkningen er rett og slett ikke med i samtalen.
Og de fleste ønsker ikke å være det, heller.
Spill er nemlig lavstatus, ifølge de samme tallene fra Fritt Ord for noen uker siden.
Eller, folk opplever spill som lavstatus.
Hva de faktisk mener er ikke helt sikkert, men de fleste av oss som spiller har jo merket hvor betent det faktisk er å snakke om spill med noen som ikke spiller.
Uten filteret i hvert fall.
Du vet hva jeg mener.
Innpakningen som vi etter hvert blir så flink til å legge på.
Gapet mellom å ikke spille og å spille er enormt. Så enormt at det for mange er vanskelig å se over til den andre siden og skjønne hva det er som gjør at vi andre spiller.
Det er på én side forståelig.
Spill er vanskelig å begynne med, spesielt om du er voksen. Det er tidkrevende, og dørterskelen kan være høy om du går blindt inn.
De som spiller har ofte gjort det i tiår, der de sakte har bygget seg opp forståelse for – og inkorporering av – spill som en naturlig del av hverdagen.
På den andre siden så er det jo også litt rart, så godt som alle har jo forsøkt å spille på et eller annet tidspunkt. Og nesten alle jeg har møtt som «spilte en gang i tiden» har synes det har vært gøyalt.
Hva gjorde at de sluttet?
Jeg mener jo oppriktig at det finnes spill som kan fungere for hvem som helst i dag, men jeg ser jo at det er vanskelig å skulle finne det som faktisk funker for en som ikke spiller til vanlig.
Mylderet av spillvarianter og antallet utgivelser har skapt et rot som det er vanskelig å vri hodet sitt rundt.
Og for mange er det sånn at spill er spill, uten at de kanskje vet at spennet i spillsjangere er langt større enn i andre kulturformer.
Den viktige kurateringen av spill og spillkultur i dag er i stor grad låst til nisjenettsider, podcaster og YouTube-kanaler som er både vanskelig å finne og vanskelig å forstå.
Samtidig er hele surret rundt dataspill og gaming på nett utrolig anmasende og utmattende, selv for en som spiller mye selv. «Gamer»-estetikken hjelper ikke, heller.
Gapet mellom oss og dem har også skapt en snål og steil front når vi forsøker å snakke om spill.
Jeg skylder egentlig på alle sider her, der en side blir merkelig apatisk og rar, mens den andre har en tendens til å bli litt for oppildnet.
Også skylder jeg litt på media, som har droppet ballen.
I stedet for at dialogen om spill i massemediene gikk i takt med den enorme veksten til spill, har det vært en revertering de siste ti årene i Norge.
Gapet og den mangelfulle pågående dekningen av spillkulturen har skapt en stillstand i forståelsen av både den og de mange underkulturene som har spunnet ut.
Det er en evig forfjamselse blant de i media som ikke spiller, som selv etter femti-seksti år der andre spiller dataspill ikke evner – eller ønsker – å skjønne hva greia er.
Det er et sikkert vårtegn i Norge når artiklene om «nerdene samler seg i Vikingskipet» kommer i avisene. Det er på nivå med flotten nå.
Vi er ikke kommet lenger om spillpraten i mediene enn at det i disse artiklene fortsatt må forklares hva The Gathering er, 33 år etter det startet.
Var det slik med film også? At konseptet kino måtte forklares godt inn på 70-tallet?
Når NRK tar turen til den største spillfesten i Norge i 2025 er det fortsatt fokus på at ungene ikke er ute i skiløypa og at de drikker energibrus.
Avisa Nordland har i det minste fått en lokal vri på det hele, men greier ikke å fortelle oss hvilket spill Eskil (19) har kommet på andreplass i.
Samtidig publiserer VG fortsatt artikler om at folk gifter seg etter å ha møttes i dataspill, og NRK.no kjører oppslag på at mann på over 20 år spiller dataspill – bare for å slappe av.
VG greier til og med lire av seg spørsmålet «Har dere fått noen reaksjoner på at dere møttes gjennom gaming?».
Det underbygger hele greia: At folk bare spiller er fortsatt noe mystisk, noe uforståelig, for mange.
Når riksmediene – i stor grad drevet av folk som ikke spiller – lager innhold om spill, lager de det ofte for de som ikke spiller selv, og da må det pakketeres på en spenstig måte.
Det er jo merkelig at det fortsatt gjøres sånn når vi vet at de fleste faktisk spiller. At de fleste faktisk vet hva spill er.
Igjen: Seks av ti over 15 år spiller aktivt. 96 prosent av de under 15.
Så hvorfor denne merkelige neddummingen?
Gapet mellom «å skjønne» og «å ikke skjønne» dataspill må vi begynne å bygge broer over, for de broene vi hadde på starten av 2000-tallet, bygd opp over årevis med møysommelig normalisering av dataspill i riksmediene, har for lengst forsvunnet.
I 2013 var det like naturlig å se spillstoff i VG og Dagbladet som det var sportsstoff, og selv den mest garva ikke-spiller hadde spillkulturen i øyesyn hver eneste dag.
I dag har vi en anmeldelse her, en og annen nyhet der – om de på desken tillater det, da.
Det er i grunn fryktelig synd at mediene ikke gjør mer, nå som spill er blitt enda mer verd å snakke om, nå som det er så stort og inkluderende at folk kanskje kunne funnet noe som passet dem.
Så lenge de fleste mediene snakker om spill som en kuriositet, så blir gapet egentlig aldri mindre.
Men spill er selvfølgelig ikke for alle, og det er helt innafor. Det er ikke noe mål eller ønske om at alle skal spille eller alle skal følge med på spill.
Ikke alle spiller eller ser på fotball heller. Ikke alle leser bøker.
Men vi snakker jo om fotball og bøker og biler og skiturer og slikt uten at det manifesterer seg et merkelig skjold mellom oss?
Hvor mange av oss har ikke selv opplevd øyerulling, tsk-ing og klein stemning når vi forsøker å snakke om spill?
Hvor mange av oss har ikke dysset ned eller forsøkt å pakketere inn spillingen som noe annet når folk spør hva vi liker å gjøre?
I 2025 står du fortsatt i oppriktig fare for å ikke bli ansatt om du nevner gaming på jobbintervjuet ditt dersom du snakker med «feil» person og de spør hva du gjør på fritiden.
Det er fortsatt skam å overkomme og potensiell nerdverdigelse på tapetet dersom du er i et selskap med andre over en viss alder og du har lyst til å snakke om noe du fikk til eller opplevde i et spill.
For en som jobber med spill er det fifty-fifty om jeg nærmest må slenge på en haug stjerner bak når jeg sier hva jeg driver med, bare for å gjøre det hakket mer spisbart for den jeg snakker med.
Det er en stor lettelse for den andre parten når jeg greier å pensle inn til noe om spill som de forstår, og så avslutte hele temaet.
«Spill i skole, det er jo læring det, bra bra». «Mye penger i spillbransjen ja, det har jeg lest!». «Åja, ja den der IBELIN ja!».
Det har blitt bedre enn på nittitallet såklart, men hvorfor er det egentlig fortsatt slik, når det er helt innafor å binge åtte sesonger av «Game of Thrones» og utbasunere dette til alle som vil høre på?
Da Nick Offerman var hos Jimmy Fallon for å snakke om sin rolle i TV-serien «The Last of Us» kunne han fortelle at han ikke spiller fordi han for lenge siden spilte «Banjo-Kazooie» og «kastet bort» tiden sin på det i to uker.
– Når det er over så går man «Ja, jeg vant!» også er det øyeblikkelig «hva har jeg gjort med livet mitt?», forteller han, til latter fra salen.
– Jeg bestemte meg for at jeg aldri skal gjøre det igjen.
https://www.youtube.com/watch?v=Unh3kan_tFc
En kan tolke det i beste mening, at han maler en slags anektdote om det å bli avhengig av et spill. Om usunn spilling, eller at han kanskje er spesielt mottakelig for overforbruk.
Eller så vitser han om det fordi han oppriktig mener det er bortkastet tid, og fordi mange er enige i akkurat det. Eller så vitser han om det fordi han skammer seg.
Det er likevel et godt eksempel på at oppfatningen er at det er verre å bruke tid på spill enn på andre ting:
For hadde Offerman sagt det samme om å se en serie som han sa om det å spille spill hadde alle sett rart på han. Han hadde vært en skrulling.
«De siste to ukene har jeg sett fem sesonger av Breaking Bad! Jeg har hatt det så gøy og serien var helt fantastisk, så nå har jeg bestemt meg for at jeg aldri skal se TV igjen!».
«Hælle måne, jeg hørte på Beatles som en gal under oppveksten! De var så gode at jeg slutta å høre på musikk!»
Det er jo også noe litt trist at «The Last of Us» først ble spiselig for folk flest da historien skiftet til et mer restriktivt medie, all den tid den allerede var så godt fortalt i spillform.
Mye bedre fortalt i grunn, siden vi bruker mye mer tid sammen med figurene og er involvert sjæl.
Vi så den samme splitten da 13 år gamle Willis Gibson «rundet Tetris» for et år siden.
Det var liksom ikke måte på mediestorm rundt det hele. Jeg tror samtlige spillpersonligheter i Norge var oppe hos NRK for å snakke om hva greia var, den uka.
En kan velge å se på det en av to måter her også.
Enten var det en bragd at en kid runda et spill de fleste har et forhold til.
Eller så var det et freakshow der mediene pekte og sa «haha, se på dette!».
Heldigvis var det nok den første kategorien som gjaldt her til lands, for «Tetris» er og blir det største og mest «mainstream» spillet noensinne. Det var en genuin interesse hos de fleste redaksjonene.
(Likevel: Jeg måtte bruke lang tid på å forklare hva «Tetris» var for noe da jeg var hos Studio 2. Et spill spilt av milliarder av mennesker gjennom over førti år.)
Men andre medier greide altså ikke å holde seg.
For Gibson var også en taper som satt inne og kastet bort tida si.
– Som en mor så ville jeg sagt «gå vekk fra skjermen, gå ut og få i deg litt frisk luft. Å runde Tetris er ikke et mål her i livet», kunne Sky News-programleder Jayne Secker fortelle oss.
Også lo hun av sin egen «vits».
Willis' spilling og deltakelse i det store sosiale nettverket som over årene har bygd seg opp rundt konkurransespilling av «Tetris» var støttet av pappa Adam, som hadde kjøpt et neonlys med kallenavnet til sønnen, Blue Scuti, i julegave.
Adam døde før jula, og Willis var mer enn motivert til å fullføre det han hadde startet.
Rekorden ble dedikert til pappa.
Og så ledd av på direktesendt TV.
Denne holdningen høres jo ekstrem ut, spesielt når den rettes mot et barn på tretten.
Men den er slett ikke uvanlig, selv ikke nå.
At Willis hadde et stort sosialt apparat rundt seg, med venner og likesinnede han snakket med og kunne reise for å møte, er noe mange ikke skjønner.
– Spilling er ikke like anerkjent som annen aktivitet som barn driver med. Det har ikke samme status. Jeg har aldri hørt foreldre komme på jobb og skrytt av noe barnet deres har gjort i spilling.
Det kunne postdoktor og forsker på gaming og psykisk helse Beate Wold Hygen fortelle da hun, psykolog Gaute Godager og spillforsker Kristine Ask møttes under Barn og Unge-konferansen for noen år siden.
Hun fortalte om en gang da hun og datteren spilte «Fortnite» og en utrolig seanse hvor de slåss seg gjennom fiendene mot alle odds, men at hun aldri kunne fortalt om det til kollegaene sine.
– Jeg var så stolt, og vi ropte og omfavnet hverandre i sofaen. Jeg kunne ikke kommet på jobb dagen etterpå og fortalt om dette her. Hadde vi vunnet fire partier i sjakk, da hadde det vært «guri, dattera til Hygen er et geni!».
– Jeg tror det fortsatt er litt skam knyttet til spilling. Det er ikke like anerkjent som andre typer hobbyer, som andre typer lidenskap.
Hygen sier at forskningen viser at dette kan være med på å skape konflikt i familier.
– Jeg tror det gjør noe med forholdet mellom foreldre og barn. For hvis foreldre bare har et negativt inntrykk av dette, så kan man jo tenke seg selv, om alt man elsker å holde på med er negativt, da har du ikke noe lyst til å snakke.
At unger spiller er derimot akseptert, selv om foreldrene kanskje ikke gidder å følge med.
For voksne kan det til nød være innafor med hjernetrim på mobilen. Men da må det sannelig bare være tall og bokstaver! Fargerik grafikk? Da er du farlig nære lek.
Og lek, det er for unger.
Gaming er nemlig noe barn driver med til de «vokser ut av det», eksemplifisert av inFutures rapport til regjeringen om «fremtidens kulturbruk» for noen år siden.
Der ble det påpekt en nedgang i kulturbruk blant de unge, og at det slett ikke var gitt at nedgangen ville «rette seg igjen, bare de blir voksne», fordi de voksne «fortsetter å leke» med dataspill.
Lek er tydeligvis ikke greit om du er voksen, og spilling ble ikke ansett som kultur i det hele tatt – selv om inFuture forsøkte å sykle det hele tilbake i en kommentar på PressFire.
Og ungene? De bør aller helst lære av spillene sine.
For det er én ting som får nikk og anerkjennelse fra alle. Dersom du får noe igjen for spillingen, så er det greit!
«Noe», som sjeldent er konkretisert.
«Noe», den subjektive dommen fra personen som ikke spiller selv.
Hvorfor er det sånn at man, i motsetning til film, musikk og bøker, må sitte igjen med noe etter å ha spilt dataspill for å forsvare tiden brukt på det?
Er det ikke nok at man har hatt det utrolig gøy? At man har mestret noe?
Skal man ha lært matematikk etter en tur på tivoli? Må jeg ha løst verdensproblemer under den siste Marvel-filmen for å forsvare kinobilletten? Hvorfor er spill satt i særstilling av så mange her?
Da Salman Rushdie fant en personlig mening og virkelighetsflukt i «Super Mario World» etter å ha måtte gå under jorda, fikk han kjeft av kona.
Hun mente han heller burde lese en bok.
På grunn av fatwaen fra Ayatollah Ruhollah Khomeini kunne ikke Rushdie bevege seg fritt, og han fant mening i det å bli en av Mario-brødrene.
Da han endelig rundet spillet skammet han seg over sin egen triumf. I sine memoarer skriver han at han var glad for at hun ikke så hvor glad han var.
Rushdie er langt fra den eneste som har vært gjennom den mølla, og mange av oss har opplevd de samme ordene fra ung til voksen.
At du gidder å sitte der så lenge. Blir du ikke lei? Hvor lenge skal du holde på med det der? Det der, det var jeg ferdig med da jeg var tolv.
Jens Stoltenberg sluttet å snakke om spill da han ble statsminister, til tross for et ivrig gamerhjerte – mens Erna Solbergs «Pokémon»-spilling fikk nikk og smil fra de som spiller og hoderysting og kvalt latter fra resten.
Å snakke om spill som politiker gjør at nesten halvparten av befolkningen lukker ørene og himler med øynene.
Den andre halvparten er åpen, men en slik enten-eller er ofte for hard kost for politikere som forsøker å finne en plass i midten.
For den plassen eksisterer i praksis ikke.
Med mindre noen får noe igjen for å spille, da.
«Pokémon Go» var merkelige greier, men i det minste fikk det jo barna til å seg en tur ut!
Det nytter heller ikke at man som regel faktisk sitter igjen med masse etter å ha spilt, samme hva det er man har spilt.
For det er er større forskjeller innenfor paraplyen «spill» enn i noen andre kulturformer.
Veldig «spillete» spill, som «Super Mario» eller «Banjo-Kazooie», gir riktignok en gevinst som er mer i banen av «jeg har hatt det gøy, og jeg fikk en mestringsfølelse» enn at man sitter tankefull tilbake og reflekterer over livet.
Men fortell en som har spilt «To the Moon», «That Dragon, Cancer», «This War of Mine», «Brothers», «What Remains of Edith Finch» eller «Spiritfarer» at tiden deres var bortkastet fordi de ikke sitter igjen med noe.
Disse spillene har ikke nødvendigvis noe med mestringsfølelse å gjøre, og noen ganger er de ikke gøy i det hele tatt.
Og det er meningen.
«Schindlers liste» gir andre følelser enn «Avengers Endgame». Dette burde ikke være vanskelig å skjønne.
Det finnes likevel ikke noe kjappere i det kjente universet som å se lyset slukke i øynene på noen når de finner ut at det du har lyst til å fortelle dem om foregikk i et spill.
Om jeg hadde lagt fram plottet i «Edith Finch» som om det var en film, hadde en som ikke spiller skjønt greia med én gang. Kanskje til og med blitt gira på å se den selv.
Men fordi det er et spill legges det automatisk i «kommer aldri til å gidde»-skuffa. Med hengelås på.
Hvordan gikk Liverpool-kampen i helga? Og fikk du fiksa hengerfestet? Du skal til Trysil, ja? Bra plass, det.
Phew. Samtalen reddet.
