Den gangen da... Steve Jobs annonserte at Mac nå kunne spille alle PlayStation-spill, og Sony eksploderte

Del 1: Den gangen da… Atari etset i stykker en NES med syre for å lære Nintendos kopi-sang.

Del 2: Den gangen da… Sega prøvde å hindre utgivere i å produsere Mega Drive-spill, men endte opp med å bidra til at emulatorer ble lovlige for oss alle.

(PressFire.no): På scenen under MacWorld 1999 står Steve Jobs og gliser.

Han har akkurat demonstrert «Quake Arena 2», med en lovnad om at gaming var et hovedfokus for selskapet – en lovnad vi nok skulle få høre en del ganger til før det ble en realitet.

Men Jobs har et ess i ermet, og nå ruver et digert bilde av en PlayStation 1-maskin på skjermen bak ham:

– Hadde det ikke vært bra om vi kunne spilt noen av disse spillene også, spør Jobs retorisk fra scenen, og klikket seg videre til en slide med «Virtual Game Station».

– Dette er software som gjør om Mac-en din til en Sony PlayStation!

Latter, applaus og hoing fra salen!

Og joda – for bare 49 dollar kunne du kjøpe en CD som inneholdt «Virtual Game Station», som lot deg spille hundrevis av PlayStation 1-spill på Mac.

Om du strakk på ørene godt nok kunne du høre kaffekoppene treffe gulvet i Sonys hovedkvarter. Hva i all verden var det som foregikk?

Vi må et par år tilbake for å forsøke å finne ut av det.

Til en gluping med navn Aaron Giles.

Giles var umåtelig flink med datamaskiner – og da kjæresten tok et skoleår i Paris brukte han like godt fritiden til å lære seg selv å programmere for Macintosh-maskiner.

Hans første program var bildefremviseren JPEGView, som var det første bildeprogrammet som skalerte bilder til skjermen du så på. Banale greier sett med dagens øyne, men dette er en industri som måtte lære seg å krype før den gikk!

Programmet var gratis å bruke, men hadde en liten notis der Giles oppfordret folk å sende et postkort til ham.

Samlingen på 6000+ postkort har han hjemme enda, og de kan sees på en egen nettside her. Ikke så veldig relevant, men såpass trivelig at det måtte med!

Etter en runde hos CERN (hvor han jobbet på forgjengeren til Large Hydron Collider) flyttet Giles etter hvert til San Fransisco, hvor han oppdaget emulering av gamle dataspill. 

Han fiklet til sin egen Atari 2600-emulator på Mac og bestemte seg for å gå dypt inn i utviklingen av MAME, som er en åpen emulator designet for å gjenskape klassiske arkadespill.

Ja, også fikk han jobb hos et lite spillselskap kalt Lucasarts, da.

Her fikk Giles boltre seg med noe av spillbransjens aller flotteste arvesølv – og utviklet Mac-versjoner av spill som «Dark Forces» og «Full Throttle».

Det var ikke nok arbeid for en ringrev med mye bensin på tanken, som like greit ordnet Mac-versjoner av «Day of the Tentacle», «Sam & Max Hit the Road», «Rebel Assault II» og «The Dig» samtidig – uten å be om tillatelse.

Et år inn i jobben hadde han egenhendig portet ni populære Lucasarts-spill til Mac og rykket opp til å bli reinspikka spillutvikler på «Outlaws» og etter hvert ledet utviklingen av «Jedi Knight»-ekspansjonen «Mysteries of the Sith».

Men emulering og Mac var den store passion-en, og etter kort tid skiftet han beite igjen – denne gangen til selskapet Connectix, som jobbet med en PC-emulator for Mac.

På dette punktet hadde emulering av konsoller så smått begynt å bli en ting, og under en lunsj fortalte en oppildnet Giles til de rundt bordet at enkle forsøk på å emulere PlayStation 1 hadde begynt å poppe opp på nettet.

Det snedige var at CD-platene på Sonys konsoll kunne spilles av direkte på en datamaskin uten noen modifisering – og han mente at han kunne lage noe bedre selv.

Folk rundt bordet ble gira, som man jo blir i et selskap som holder på med emulering, og han fikk tillatelse fra ledelsen til å pirke litt i om noe kunne la seg utvikle for Apples nyeste doning: iMac.

– En ting ledet til en annen. Jeg fortsatte å utvikle, og ingen sa at jeg skulle stoppe, forteller Giles om den tiden.

Innen en måned hadde han en fungerende emulator, men den greide ikke å kjøre i fullt tempo.

Inn kom Eric Traut, en utvikler som hadde jobbet hos Apple i flere år og som var en mester på prosessorer. Han freste over koden og fikk optimalisert såpass at de nærmet seg full hastighet i alle spill.

Ledelsen hadde sett nok, og ga ti tomler opp. «Virtual Game Station» ble navnet på programmet, og det skulle ut på markedet.

Connectix bestemte seg for å være breiale: De kontaktet Sony og ba om et møte, og sa de hadde noen «tekniske spørsmål» de trengte klarhet i.

Å emulere en maskin er én ting, men de trengte Sonys BIOS for å få full (og lovlig) kompabilitet.

Siden BIOS-er er programvare, er de også underlagt opphavsretten. Connectix kunne ikke bare rappe koden fra en eksisterende PlayStation og bruke denne.

I september 1998 møtte teknikerne fra Connectix med representanter fra Sony, som knapt trodde det de hørte eller så – her satt det to slubberter med en iMac?

Og den kjørte «Crash Bandicoot»?

– Kan den kjøre hvilke som helst spill, spurte toppsjef Howard Stringer himmelfallen.

– Jepp.

Stringer reiste seg opp og gikk bort til en hylle på kontoret sitt. Han dro ut «Ridge Racer» og så måpende på at Giles dyttet disken inn i iMac-en og at spillet kjørte perfekt. 

Som jo ledet til det naturlige: Sony-ledelsen fløy i flint, og avslo alle forespørsler om lisenser.

Dager senere kom brevet fra advokatene – Connectix kunne bare drite i å tenke på å gi ut emulatoren om de ønsket å unngå rettssak.

Men Connectix la seg slett ikke på rygg.

– Vi spurte sjefen vår om vi burde gå videre, og til hans ære (og til min overraskelse) sa han ja, mimrer Giles.

Ledelsen hadde nemlig en deal med Apple liggende, og advokatene deres mente de hadde sitt på det tørre – og Connectix hadde erfaring med å emulere på «skikkelig vis» allerede.

Så i stedet for å lisensiere BIOS-en til Sony, kikket Giles og Traut på hvordan den fungerte – og lagde sin egen. Ingen kode stjålet, men funksjonelt var deres variant identisk.

På scenen under MacWorld stod altså Steve Jobs og gliste.

Demoen de viste av «Crash Bandicoot» kjørende på en Mac var ikke perfekt – det var fortsatt noen problemer med at diskdrevet innimellom trengte noen sekunder for å starte opp – men det var nesten.

Og til en tredel av prisen var det slett ikke en dårlig deal.

I et intervju med IGN, som herlig nok fortsatt er å finne online, forteller Connectix-sjef Roy K. McDonald at de ikke var bekymret for hva Sony skulle finne på.

– Jeg er ikke noen ekspert på spillkonsollbransjen, men det alle har fortalt meg er at det er i spill man kan tjene de store pengene. Og vi mener at dette produktet vil bidra til økt salg av spill, noe som jo er bra for Sony, ikke sant?

– Er det noen risiko for brudd på opphavsretten?

– Vår oppfatning er at det ikke foreligger noe brudd på immaterielle rettigheter i våre produkter, og vi har drevet virksomheten i 10 år. Vi er profesjonelle. Så vidt vi vet har vi gjort dette på en måte som er helt lovlig.

På messegulvet var det stinn brakke fra første minutt, og hundrevis av eksemplarer ble solgt – mer enn Connectix noensinne hadde solgt på et produktslipp.

– Alle var håndproduserte CD-R-plater, siden vi nettopp hadde blitt ferdige med programmeringen noen dager tidligere, forteller Giles.

«Virtual Game Station» vant «Best of Show»-pris, og Steve Jobs kalte det for «glasuren på kaka».

– Glasur smaker godt. Jeg tror den vil bli ganske populær, sa Jobs i et intervju med MacAddict.

Sonys advokater stakk også innom standen for å ta en titt, og fikk sine verste mistanker bekreftet da de kjøpte et par eksemplarer selv. Hundrevis av PlayStation-spill kunne spilles uten problemer.

Macintosh var plutselig en spillplattform med bein i nesa, takket være spillene Sony hadde jobbet så hardt for å få inn på PlayStation.

Det måtte bli rettssak – og denne skulle avgjøre fremtiden til emulering.

Sony gikk all in, og bak dem stilte andre spillgiganter seg: Nintendo, Sega og 3DFX ga alle rettslig støtte til erkerivalen. Bak Connectix stilte en rekke software-selskaper og bransjeorganisasjoner seg.

Det skulle bli en skikkelig rettsdans dette, som gikk fram og tilbake mellom partene.

Runde én: Seier til Connectix.

Sony hadde forsøkt på en kjapp stans av lanseringen gjennom en midlertidig begjæring (altså en rettsbestemmelse før selve rettssaken var ferdig), men ble avfeid.

«VGS» ble derfor dundret ut på markedet og solgte i bøtter og spann i en liten stund – mer enn 40 000 hadde forhåndsbestilt et eksemplar – og en PC-versjon ble i tillegg utviklet.

Runde to: Seier til Sony.

I selve rettssaken som fulgte vant Sony fram, men ikke på den måten en kanskje skulle tro.

Sony mente nemlig at Giles og Traut hadde kopiert koden til BIOS-en da de jobbet med prosjektet.

Altså ikke at selve emulatoren kom med Sonys kode, for det gjorde den ikke, men at i arbeidet med å utvikle den så hadde de to kopiert koden for å studere den.

Retten ga medhold i alle punktene og stanset salget av «Virtual Game Station».

Visepresident i Sony America, Riley Russell, var fornøyd.

– De brukte vår BIOS til å bygge emulatoren, forklarte han til New York Times.

Han argumenterte med at de kunne ha gjort arbeidet uten å se på koden deres, ved å studere de fysiske chippene og lignende – og at siden de kopierte og studerte koden deres så jukset de.

Eksperter på jussen var derimot ikke så sikker på om dette faktisk var riktig utfall.

– Det høres ut som om dommeren har en viss sans for rettferdighet og mener at disse karene gikk for langt, og at han prøver å finne en løsning som stemmer overens med hans indre følelse av rettferdighet, sa Dan Burk, jusprofessor ved Seton Hall University i New Jersey til New York Times.

– Men det er vanskelig å se hvordan det passer inn i noen del av opphavsrettsloven.

Mark Lemley, jusprofessor ved University of Texas, var enig med den tolkningen.

– Det er bekymringsfullt å si: «Vel, du har denne teoretiske retten til omvendt konstruksjon (reverse engineering), men ikke bruk informasjonen du finner».

Runde tre: Pipen får en helt annen lyd.

Retten var ikke på Sonys side, og pekte tilbake til tidligere spillsøksmål som definerte amerikansk opphavsrett og rimelig bruk (fair use).

De la fram Sega og Accolades strid noen år tidligere – som hadde satt presedens på at det var innafor å kopiere beskyttet innhold for å lære hvordan det fungerer.

Og den rettssaken siterte igjen Atari-mot-Nintendo-rettsaken fra 1988.

Den hellige tre-enhet av rettssaker for emulering var et faktum, med andre ord.

Sony mente først at Connectix ikke hadde lov til å kopiere deres åndsverk i det hele tatt under utviklingsprosessen.

Retten kontret dette med å si at ikke alt i BIOS-en hadde full beskyttelse av loven.

Du kan nemlig ha opphavsrett til en rekke ting, som uttrykk, men ikke kode som kun er funksjonell. Og en BIOS er i stor grad bare der for å maskinelt oversette programvarens instrukser til ren maskinvarestyring, som å starte diskstasjonen eller fordele minne.

Det var fair use.

Sony forsøkte seg en gang til: Det var ikke nødvendig å kopiere BIOS-en så mange ganger!

Argumentet er helt utrolig, og la til grunn en av de fundamentale måtene en datamaskin fungerer på: Når du starter et program eller åpner en fil i en datamaskin, så lastes denne fra harddisken og over til minnet (RAM) i datamaskinen for raskere tilgang.

Hver eneste gang Giles og Traut startet datamaskinene deres på morgenen, ble koden som var lagret på harddisken kopiert over til RAM.

Teknisk sett kopiering det, og Sony mente dermed at de mange gangene datamaskinene til Giles og Traut hadde blitt skrudd av og på var massekopiering.

Som var ulovlig fordi det er lite effektivt!

Sega-avgjørelsen krevde nemlig at et selskap måtte være så effektiv som mulig dersom de «måtte bryte» opphavsretten, hvis ikke var det ikke fair use.

Retten bestemte seg for å klaske Sony i ansiktet. For noe tullball.

Joda, teknisk sett så har Sony rett i at Connectix kunne vært mer effektiv, men hælle måne da…

Om teknikerne lot PC-en stå på hele tiden, så kunne de teknisk sett ha laget langt færre kopier, skrev retten i sitt svar.

Og la hånlig til:

– Selv om vi var tilbøyelige til å overvåke programvareselskapenes tekniske løsninger i minste detalj, og det er vi ikke, ville ikke vår anvendelse av opphavsrettsloven bero på en slik distinksjon.

– Enda viktigere: Regelen som Sony går inn for, ville innebære at en programvareingeniør, som står overfor to tekniske løsninger der begge krever midlertidig kopiering av beskyttet og ubeskyttet materiale, måtte velge den minst effektive løsningen.

Dette ville, ifølge retten, gjøre at ting ble mindre effektivt, som jo var det Sony etterspurte til å begynne med.

– Om Sony har lyst til å lage et lovlig monopol rundt de funksjonelle konseptene i programvaren de lager, så må de oppfylle de strengere kravene i patentlovene. Det har ikke Sony gjort.

Men Sony var ikke ferdig nå heller.

De mente at Connectix var skurker fordi de kopierte hele BIOS-en deres da de jobbet med sin egen versjon, og dette rett og slett var for mye – summen av hele greia var deres verk, selv om den inneholdt deler som kunne være åpent for fair use.

De mente at Connectix heller burde kopiert mindre deler.

Det Sony ikke husket på, var at de hadde argumentert for det stikk motsatte i retten allerede.

For bare noen år tidligere hadde Sony stått i retten, saksøkt av Universal Studios.

Sonys BetaMax-spillere og teiper gjorde at folk kunne ta opp programmer rett fra TV-apparatet.

«Time Shifting», som hele konseptet med å ta opp et program ble kalt på den tiden, var en trussel for de som lagde innhold til TV og kino.

Sonys teknologi (sammen med konkurrenten VHS) ble beskyldt for å plyndre film- og tv-industrien, og at den la til rette for brudd på opphavsretten.

En samlet film- og TV-bransje angrep Sony og de andre som ønsket muligheten til å ta opp programmer: Å kopiere hele verker slik var ulovlig!

Det var ikke fair use!

Den saken helt til topps, til høyesteretten i USA. Og der fikk Sony medhold.

De argumenterte for kopiering, og dro i alle de riktige trådene for å få det bekreftet svart på hvitt: Selv om hele verket kopieres, betyr ikke det at det trenger å være et brudd på opphavsretten.

Og nå sto Sony og forsøkte å overbevise retten om at Connectix brøt opphavsretten fordi de kopierte et helt verk.

Oops.

Retten klasket bare Sonys gamle sak i bordet og dett var dett.

Ikke bare var det ikke automatikk i at opphavsretten ble brutt når et helt verk ble kopiert, men produktet Connectix ga ut hadde null av Sonys eiendom i seg.

Sony tapte, partene inngikk et forlik, og til slutt endte det opp med at Sony kjøpte «Virtual Game Station» fra Connectix (som i tur og orden ble kjøpt av Microsoft) for å forsøke å stanse hele greia.

Men på dette tidspunktet var programvaren allerede så spredt på internett at det ikke var mulig å stoppe distribusjonen uansett.

Og med det var en av spillhistoriens viktigste rettssaks-trioer over.

De tre store hadde alle prøvd seg i retten. Og mot Atari, Accolade og Connectix hadde Nintendo, Sega og Sony falt i tur og orden.

Emulering av spillkonsoller var lov – og har vært lov siden.

Kilder: Sony Computer Entertainment v. Connectix Corp., 48 F. Supp. 2d 1212 (N.D. Cal. 1999), NYTimes (Wayner, 23.04.99), aarongiles.com, wikipedia, MacAddict 031.