«Gutta på tur» kan ta seg en bolle

(PressFire.no): Jeg har en forkjærlighet for spill som bare slenger deg ut i det med et enkelt mål. I «RV There Yet?» er målet krystallklart: campingturen er over, pakk sammen pikkpakket, få det inn i bobilen og kom dere for pokker hjem.

Enkelt i teorien, men som jeg raskt fant ut sammen med et par kompiser, er veien hjem fra «Mabutts Valley» brolagt med alt annet enn gode intensjoner.

Den er forsåvidt ikke brolagt i det hele tatt, men er heller fylt med stup, gjørmehull og en fysikkmotor som hater alt og alle.

Utgangspunktet er herlig teit.

Vi er en gjeng med det som best kan beskrives som «dad-dudes» – litt for glade i øl, røyker som skorsteiner og generelt i middels god form. Etter en vellykket (antar vi) ferie, starter spillet.

En diger bobil er til rådighet, og du kan fylle opp skap og hyller med ting du finner og trenger. To vinsjer har du også, som vil komme godt med raskere enn du tror – og selvfølgelig har både du og bobilen helse å ta vare på.

Bare det å oppholde seg i denne bobilen er festlige greier. Mens én kjører, kan resten sitte på, se ut av vinduet og så bli slengt rundt i det bilen flyr utfor en skrent.

Eller slengt ut av vinduet da. Som muuuligens skjedde med meg.

For terrenget du må forsere er så ulendt at det får «Mudrunners» til å se ut som en søndagstur på nylagt asfalt. 

Selve kjøringen er et kapittel for seg. Her er det manuell giring og clutch som gjelder, og den gamle doningen trenger litt fingerspitzengefühl for å komme seg fram. Noen ganger er finfølelse veien å gå, andre ganger er det bare å gi bånn pinne og be til høyere makter.

Bobilen tåler rett og slett ikke denne behandlingen.

Deler faller av, dekkene går i stykker, og selve rammen må sveises med jevne mellomrom. Plutselig blir vi også angrepet av en bjørn som river av sidepanelene på bilen.

Disse fungerer som et slags skjold, og uten dem vil selve ramma ta skade, som til slutt kondemnerer hele doningen – og campingturen.

Dette er ikke et spill du kan spille alene. Eller, du kan jo, men da tror jeg du kjeder deg. Hele poenget er det desperate samarbeidet som oppstår.

Mens én prøver å manøvrere doningen opp en latterlig bratt bakke, må de andre hoppe ut og veive med armer for å vise vei eller hjelpe til med å dytte (en pils gjør deg sterkere).

En må kanskje finne noen planker for å bygge en provisorisk bro. En annen må hekte på vinsjen for å dra bobilen de siste meterne over en kant. Selve miljøet blir en liten gåte som må løses i fellesskap.

Det er disse små, absurde detaljene som gjør «RV There Yet?» til en perle. Du kan forøvrig når som helst dra fram en sigarett og ta et magadrag. Dette er ikke bare for syns skyld heller, for røyker du, så løper du fortere.

Det førte til en situasjon der jeg, forfulgt av en illsint bjørn, febrilsk måtte kjederøyke mens jeg løp for livet for å finne bjørnespray.

Så det er et slags overlevelsesaspekt her, om enn noe forenklet. Du må grille hamburgere for å lege sår, du kan få brannskader som trenger salve, og giftige slanger krever motgift. 

Disse tingene er derimot ikke kjempelette å komme over, og det legger et ekstra lag med stress på en allerede presset situasjon. Jeg føler at slike enkle overlevelsesmekanikker passer perfekt til denne «road trip»-sjangeren – de er ikke i veien for moroa, men skrur opp spenningen akkurat nok.

Hele opplevelsen er en serie med minneverdige katastrofer: Bobilen som henger og dingler fra et tre, kun holdt fast av en overarbeidet vinsj. Paniske forsøk på å bytte dekk mens hele bilen sklir sidelengs mot et stup. Mat som skvetter rundt i det kompisen plukker opp grillen de ligger på i stedet for burgeren. At hele taket på bobilen rives av i det du feilberegner høyden på steinrøysa som stakk ut fra fjellet.

«RV There Yet?» er ikke et dypt spill. Det er buggy, litt simpelt og har foreløpig bare ett kart. Men det er fryktelig gøy!

Det fanger en slags «gutta på tur»-følelse, bortsett fra at Arne Brimi nå prøver å brekksladde en bobilen ned en skråning. Alt går til helvete på et eller annet tidspunkt, men man ler hele veien.

Spillet legger seg godt til rette i bølgen av herlige co-op-spill som mikser elementer av overlevelse og roguelite med festlige situasjoner, som «Lethal Company», «REPO» og «Content Warning».

Spill der selve reisen – og de hysteriske situasjonene som oppstår – er målet.