(PressFire.no): Det har gått to år siden «hendelsen» i «Deus Ex: Human Revolution», og forholdet mellom «normale» og augmenterte mennesker er anstrengt.
Terror har blitt en del av hverdagen i Europa, og Interpol har derfor opprettet en egen antiterroravdeling i Praha – den perfekte arbeidsplass for superspionen Adam Jensen.
Men det som på overflaten virker som blind og hensynsløs vold viser seg etter hvert å ikke være like tilfeldig som først antatt. Kan det være et større komplott her? Sitter det noen skumle bakmenn og trekker i trådene?
Tiden er inne for neste kapittel i cyberpunk-serien «Deus Ex» – cyberpunkserien som gir blaffen i etablerte sjangere for heller å la oss spille akkurat slik som vi selv ønsker.
Delt menneskehet
«Deus Ex: Mankind Divided» kaster oss rett inn i handlingen. Vi skal overvære en våpenhandel i et halvferdig feriekompleks i Dubai, og selvfølgelig dukker det her opp en gjeng skumle typer som bare snakker ett eneste språk; vold.
Etter å ha skutt eller sneket oss gjennom denne actionfylte prologen senkes tempoet i spillet ti hakk, og vi havner i storbyen Praha. Tsjekkia ble truffet ekstra hardt av «hendelsen», og har blitt til en autoritær politistat som behandler de augmenterte som undermennesker.
Har de ikke papirene i orden risikerer de å bli fengslet eller forvist til Golen City – en ghetto for biomekaniske mennesker like utenfor Praha. Her styrer politifolk med jernhånd, og de stakkars menneskene som bor her risikerer å bli fengslet eller torturert for den minste forseelse.
Tittelen «Mankind Divided» blir da et metafor for den splittelsen som nå har skjedd mellom biomekaniske og «normale» mennesker, og spillet i seg selv blir en kommentar til tunge temaer som rasisme, segregering og apartheid.
Høyaktuelle tema
Det er ikke vanskelig å se en parallell mellom hvordan biomekaniske mennesker behandles her, og jødeforfølgelsen i mellomkrigstidens Europa, apartheid-systemet som rådet i Sør Afrika eller noen av de grusomme maktovertredelsene vi hører om fra Nord Korea.
Vi kan også dra paralleller til det politiske klimaet i dagens Europa, hvor land som tidligere samarbeidet nå bygger gjerder mot hverandre, fremmedfrykt er på fremmarsj, og vi stadig rykker nærmere overvåkingssamfunnet.
Samtidig har USA en presidentkandidat som ønsker å bygge mur mot Mexico og snakker om å nekte en hel religion innreise til landet, Tyrkia fengsles journalister som skriver negative ting om statsapparatet der, og i Norge snakker vi om lukkede asylmottak.
Det dystopiske fremtidsbildet som «Deus Ex: Mankind Divided» maler trenger altså nødvendigvis ikke ligge mer enn en generasjon eller to inn i vår egen fremtid. Det ligger da mye makt i det å la spillerne få føle litt av konsekvensene av dette på kroppen – selv om det bare er i et spill.
Som en robotbasert ekvivalent til Rosa Parks presterte jeg for eksempel å gå på feil vogn i t-banen en gang, og ble skåldet av en kvinnelig politibetjent. Oss farlige biomekaniske undermennesker hørte nemlig hjemme bakerst i t-banen.
Selv om jeg er en slags supermann blant disse menneskene måtte jeg kapitulere. Det endte med at jeg føyet meg til systemet deres. Jeg gikk konsekvent på den «riktige» t-banevognen, og tommelen på styrespaken min styrte meg konsekvent i retning av de røde pilene som viste hvor jeg hørte hjemme.
For min del som spiller handler jo dette mest om pragmatisme; jeg gidder ikke nedkjempe hele Tsjekkias politikorps over et prinsipp om at jeg vil gå hvor jeg vil. Men eksempler er mektige retoriske figurer, og slik som tegneserien «V for Vendetta» selv den dag i dag oppfordrer til sivil ulydighet mot overvåkning kan kanskje «Deus Ex: Mankind Divided» lære oss en ting og to også?
Tannløs spionthriller
Der hvor «Deus Ex: Mankind Divided» på makronivå omhandler tunge temaer er ikke historien like storslått som den vi fikk i «Deus Ex: Human Revolution». Da rulleteksten krøp over skjermen sitter jeg ikke igjen med en følelse av å ha vært med på noe stort – heller oppbygningen til noe som kunne vært stort.
For det første føles historien veldig lokal – en rekke hendelser som ikke ville hatt særlige konsekvenser utenfor de få stedene vi besøker under spillets gang. Samtidig mangler dristigheten og «hva faen»-øyeblikkene fra forgjengeren.
Det hjelper heller ikke at persongalleriet her er kjedelig. Hovedperson Adam Jensen har mindre karisma enn en fuktig gymsokk, og omringes av barske og stereotype millitær-, finans- og spionmenn på alle kanter.
Noen hederlige unntak her er piloten Alex Vega, som nå får en mer sentral rolle enn hun har hatt i tidligere spill og bøker, og den eksentriske eksperten på biomekaniske mennesker Václav Koller.
Det er også en hel rekke figurer og røde tråder her som introduseres, og som så knapt nevnes igjen. I det hele tatt sitter jeg igjen med flere spørsmål enn svar etter at jeg hadde delt ut mitt siste skudd i spillet.
Der jeg forventet en storslått James Bond-film fikk jeg heller en litt staselig episode av tv-serien «24». «Deus Ex: Mankind Divided» føles i stor grad som en setup for en større historieark – som en transportetappe mellom «Deus Ex: Human Revolution» og et eventuelt tredjespill i en trilogi. I det hele tatt en litt tannløs spionthriller.
Det spørs altså om det ikke vil være verdt å vente med dette spillet til neste spill i serien er lansert, så man får en litt mer helhetlig opplevelse av spillet og historien.
Frihet i en skoeske
Hoveddelen av handlingen i «Deus Ex: Mankind Divided» foregår i Praha, og jeg er overrasket over hvor liten del av byen vi faktisk får utforske. Hele handlingen er her begrenset til noen par kvartaler på begge sider av Vltava-elven som deler byen.
Faktisk sluttet jeg å bruke t-banesystemet, som er spillets transportmiddel for raske etapper, da jeg fant ut at det var mye kjappere å bare jogge det minuttet det tar å komme seg fra én ende til den andre.
Det er gjerne lett å tenke at dette mikro-spillkartet er et resultat av de begrensningene som bor i konsollene. Samtidig har jo spill som «Batman: Arkham Knight» og «The Division», eller «Grand Theft Auto V» for den saks skyld, vist oss at det går an å lage ganske store byer på disse konsollene uten at det skal gå særlig ut over grafikken.
Det er mer nærliggende å tenke at Eidos har tatt sikte på en så kompakt lekekasse som mulig – at hver millimeter av det vi får se i Praha skal være optimalisert for snikespillere så vel som aggressive førstepersons skytespillentusiaster.
Og det syns jeg de gjør rett i. Oppsiden her er jo at den kompakte byen vi får leke oss i føles mer gjennomtenkt og levende, hvor hver bygning og gate har en funksjon for spilleren.
Nydelige Praha, med plastansikter
«Deus Ex: Mankind Divided» har blitt drapert i alle den grafikk vi kan forvente av den nyeste konsollgenerasjonen, noe som kler den dystopiske fremtiden godt. Visuelt sett minner dette mye om norskproduserte «Dreamfall: Chapters» og PS4-lanseringsspillet «Killzone: Shadow Fall» – et spill som for øvrig hadde lite annet å skilte med enn nydelig grafikk.
Noen områder, som ghettoen Golem City, er like dørgende kjedelig som ethvert fabrikkompleks vi har sett i alle skytespill vi har spilt før er. Men gatene i Praha, hvor vi er mesteparten av spillet, er nydelig både om dagen og om natten. Den Tsjekkiske hovedstaden føles i det hele tatt som en levende og vakker by.
En del av menneskene vi samhandler med har derimot litt stive og plastaktige ansikter, noe som har mye å si i spill som handler så mye dialog som i «Deus Ex»-serien.
Unikt
Det originale «Deus Ex» fra 2000 ble lovpriset for friheten det ga spilleren – en frihet som heldigvis ble videreført da Eidos gjenopplivet serien med «Deus Ex: Human Revolution» i 2011.
Slik frihet var ikke uvanlig i rollespillsjangeren. «Fallout»-serien har for eksempel alltid gitt spilleren stor frihet til å velge fremgangsmåte. Men for action og skytespill har «Deus Ex» vært en fanebærer og ganske unikt.
Som i forgjengerne står du i «Deus Ex: Mankind Divided» fritt til å velge om du vil spille det som et dekningsbasert skytespill a’la «Gears of War» og «The Division», et snikespill a’la «Splinter Cell», eller bare prate deg gjennom de fleste situasjoner som rollespillsjangeren er så god på.
Personlig foretrekker jeg en hybridstil: jeg sniker meg rundt, hacker alt jeg kan av datamaskiner, fjerner alt av miner og feller, og dreper så mange jeg kan fra skyggene. Til slutt går jeg i trynet på de få forsvarsløse stakkarene som står igjen.
Det blir vanligvis litt lapskaus når spill skal spre seg utover sjangre og spillmekanikker på denne måten, men «Deus Ex: Mankind Divided» gjør det likevel tålelig bra over hele linjen. Dette er langt fra det beste skytespillet, snikespillet, rollespillet eller historiedrevne spillet jeg har spilt, men det tviler jeg på at noen forventet heller.
Ikke bry deg om Breach…
I tillegg til hovedspillet følger det også med egen modus kalt Breach, hvor vi skal hacke en bank gjennom å løse en serie med stadig vanskeligere nivåer. I disse nivåene hopper, løper og hacker oss avgårde, og laster ned data fra noen datanoder.
Dessverre klar jeg ikke å se hvilke «Deus Ex»-spillere dette er myntet på. En god antagelse er at Breach ble inkludert som en billig måte å gi en følelse av merverdi til spillet. En ekstra knapp i menysystemet – værsågod!
De kunne altså med fordel bare sløyfet denne modusen, og heller lagt energien inn i å polere hovedhistorien.
I det hele tatt er «Deus Ex: Humanity Divided» et godt spill, med en historie som dessverre føles litt for mye som en transportetappe i en trilogi av spill. Dette er «Matrix Reloaded» eller «Ringenes Herre: To Tårn» – en opplevelse som i stor grad vil avhenge av neste ark i historien.
Praha er nydelig, spillmekanikkene sitter som støpt og jeg storkoste meg stort sett gjennom hele spillet. Samtidig gir det en viktig kommentar til dagsaktuelle temaer rundt segregering og overvåkning.
Men historien i seg selv sørger for at «Deus Ex: Humanity Divided» ender som en litt tannløs spionthriller.
«Deus Ex: Mankind Divided» er sluppet til PS4 (testet), Xbox One og pc.
