KOMMENTAR (PressFire.no): De individuelle kollapsene i e-sport har vært en varslet krise lenge.
Kanskje ser e-sport ut som det vokser og er stabilt dersom vi zoomer ut, men internt i hver eneste sport er det drakamper og panikk.
Dramaet er nesten alltid sentrert rundt de som bestemmer alt – altså utviklerne av spillet – og betydningene disse milliardselskapenes avgjørelser har for de som driver med e-sportene.
Og nå har det skjedd igjen.
Nintendo, som eier den største slåssespillserien i verden, «Super Smash Bros.», har i praksis stoppet grasrota fra å organisere seg skikkelig.
De to spillene i «Smash»-serien som er blitt skikkelige e-sporter er «Melee» og «Ultimate», og Smash World Tour var et forsøk på å samle alle de tusenvis av turneringene som foregår verden rundt.
De lagde et samlende regelsett, skapte oversikt og kastet glans på selv små lokale samlinger – hvor spillingen ga poeng og kvalifisering til større turneringer. Å reise til nye turneringer ble plutselig mer attraktivt, og turneringer mer interessante for både spillere og seere.
Mer enn 325 000 spillere (!!!) møtte opp fysisk på mer enn 6000 turneringer i perioden mars til november i år. Alle turneringene sendte live på Twitch med kommentatorer, spillere reiste rundt og alt skulle avsluttes i en stor fest med de beste spillerne og store pengepremier.
Planene videre var å knytte nettverkene enda tettere, å stå samlet for å gjøre e-sportene mer bærekraftig. Grasrota var i ferd med å endelig bli voksen.
Den fremtiden er nå borte. Nintendo har bestemt at det ikke skal skje, fordi de har en annen preferert partner de mener skal gjøre det istedet som heter Panda Cup.
Smash World Tour ble ganske enkelt en konkurrent de ikke hadde nok kontroll på.
Resultatet? Alle de tusenvis av turneringene spilt verden over ender opp i ingenting. Folk som satset for å kvalifisere seg har kastet bort et helt år og uante pengesummer. Arrangørene går på millionsmell og potensiell avvikling.
Samtidig varsler Nintendo på kryptisk vis at alle turneringer fra nå av må forhåndsgodkjennes. Kanskje. Om de er snille.
I en ikke så veldig overraskende tvist så har reaksjonene vært voldsomme. Panda Cup blir nå sett på som uaktuelt å delta i for mange, mens eierne Panda Global har mistet nesten alle e-sportutøvere og mange andre ansatte.
Smash-miljøet står i grunn tilbake uten noen serie i det hele tatt.
Trusler om konkurs er nok
Legaliteten er kanskje grumsete på noen punkter, men overveldende i favør Nintendo på andre.
Nintendo satte fingeren på at mange turneringer bruker modifiserte versjoner av spillene – «Smash Melee» er et 21 år gammelt spill og har blitt fikset litt på for å blant annet se bedre ut på sendinger.
Det er lite sannsynlig at Nintendo kan stanse folk fra å modifisere spillene de har kjøpt selv, og ingen av disse turneringene benytter seg av piratkopierte spill.
Men på den andre siden eier Nintendo rettighetene til både navn og bilder fra spillene – turneringer som tjener penger på deres merkevarer og innhold er selv i et grumsete område.
Samtidig kan andre selskaper si at infrastrukturen og koden som kreves på baksiden, f.eks. for å kjøre en «League of Legends»-server, er deres opphavsrettslig beskyttede verk.
Mye av dette har aldri blitt prøvd for en rett før, og det vil sannsynligvis aldri komme dit heller, av tre grunner:
- Det er et PR-mareritt å skulle saksøke de som bryr seg aller mest om spillene sine, selv om selskapene skulle vinne.
- Og om de taper så får det ringvirkninger for hele bransjen.
- Og det er heller ikke nødvendig å saksøke.
Milliardkonsernene er nemlig strålende fornøyde med dagens tilstand, hvor trusler fra advokatene deres om økonomisk ruin som regel er mer nok til å stoppe e-sportarrangørene fra å «gå for langt».
De trenger ikke vinne, de bare haler alt ut til aktørene i grasrota som har stakk hodet for langt ut er konkurs.
Så vinner de.
Nintendo har svart med skuldertrekk på ulykken og desperasjonen i e-sportmiljøet etter kanselleringen. Grunnlaget for kanselleringen er syltynt, samtidig som de sier de aldri teknisk sett ba noen kansellere noe – bare at de ikke fikk lisensen til å drive videre.
På samme måte som de teknisk sett aldri ba storturneringen The Big House om å stanse for et par år siden, men sendte advokatene på de da de fortsatte.
Bare det at de forsøker å lene seg på en teknikalitet for å forsøke å redde ansikt er forkastelig.
Men resten av e-sportbransjen og de som er glad i e-sport bør bite seg merke i det som skjer her, selv om de ikke bryr seg om «Smash» eller Nintendo eller slåssespill generelt.
Fremtiden er vaklende
For dette er hovedpoenget mitt: E-sport er som sportskonsept fundamentalt ødelagt fordi noen eier e-sportene. Jeg håper så inderlig at folk kan begynne å skjønne det snart, slik at vi kan begynne å gjøre noe med det.
EU er forøvrig helt enig i det. De har identifisert eierskapene som den viktigste forskjellen fra vanlig sport – og sier de på grunn av det ikke kan anse e-sport på samme måte.
Ingen kan stoppe deg fra å ta på deg skoene og sparke litt ball i hagen, ingen kan hindre deg i å spenne på deg ski og gå en tur i løypa. Du kan arrangere cup i badminton om du vil.
Innenfor e-sport er det stikk motsatt: Her kan du utestenges uten grunn. Selskapene kan fjerne hele sporten. År med arbeid borte over natten.
Som den meksikanske Smash-spilleren Chag sa det da Nintendo dro ut kontakten: «Jeg tok Smash World Tour seriøst og reiste til ti land og tre kontinenter bare for dette?»
<blockquote class="twitter-tweet"><p lang="en" dir="ltr">I fucking took SWT seriously and traveled to 10 countries/3 continents just for this?<br>🤡🤡🤡🤡🤡🤡🤡🤡🤡🤡🤡🤡🤡</p>— Chag (@chag_spc) <a href="https://twitter.com/chag_spc/status/1597739158646452225?ref_src=twsrc%5Etfw">November 29, 2022</a></blockquote>
Slik er det
For arrangører, deltakere, fans og proffspillere er det potensielt katastrofalt at spillgigantene skal bestemme alt.
Nintendo har vist oss noe som kan skje med hvilke som helst andre e-sporter.
Her hjemme holdes Telialigaen gående av selskapet Good Game (som også eier Gamer.no) med reinspikka lidenskap og bred støtte fra spillere.
Men Norges største grasrotbevegelse innenfor e-sport er likevel sårbare, og alltid én surmaga epost fra en utvikler fra å miste store deler av tilbudet til norske spillere.
Verdens største e-sport «League of Legends» er ikke lenger en del av norsk grasrot fordi utvikler Riot Games skal detaljstyre hvem som får arrangere og hvem som får delta – og Telialigaen kom i konkurranse med deres prefererte partner.
Dette er realiteten i e-sport: Usikkerhet og lua i hånda, til enhver tid.
Impotente politikere
Problemet er også at ingenting blir gjort for å endre dette, selv om e-sport virker å være noe mange politikere mener det er verd å satse på.
Det er ikke lenge siden tanken om å inkludere e-sport i Idrettsforbundet var en greie, og flere mener e-sport burde være likestilt andre sporter.
EU har sett at det er en utfordring, men har foreløpig ingen planer om å gjøre noe med det.
Her hjemme sitter politikerne og kikker seg selv i navlen – da e-sport var oppe hos Stortinget tidligere i år, var det for det meste falske tall som vi har sett i årevis som fikk meske seg på talerstolen.
Politikerne som sier de liker e-sport greier visst ikke å se annet enn store tall og penger, og gjør lite for å faktisk hjelpe e-sport på det fundamentale nivået hvor det trengs.
Samtlige partier brautet seg opp på talerstolen 1. mars for å fortelle om gaming og e-sports fortreffelighet og at vi nå endelig skal gjøre noe.
Noen pekte til idrettslag og klubber og pengestøtte til histen og pisten. Andre snakket om e-sport som idrettslinje å satse å, som om dét er en god idé (hint: det er en elendig idé, nettopp på grunn av det jeg snakker om her).
Når man endelig hadde fått e-sport på agendaen i Stortinget, greide politikerne å lire av seg dette til avstemning:
«Stortinget ber regjeringen åpne for å gi støtte til initiativer til internasjonale e-sportarrangementer i Norge.»
Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet la fram dette forslaget til votering i Stortinget i mars i år, og MDG stilte seg bak det. Helt sant!
– E-sport regnes som verdens fjerde største sport, og i Norge oppgir over 96 prosent av gutter og 63 prosent av jenter mellom 9 og 18 år at de spiller dataspill jevnlig, kunne FRPs Himanshu Gulati fortelle fra talerstolen.
En skikkelig wombo combo som både mikser inn unges gamingtall (altså ikke e-sport) og den falske idéen om at e-sport er én stor og homogen sport.
I papirene ser vi at politikerne ikke bare mener at alt skal klumpes sammen slik, men at denne sporten kun er slått i størrelse av sportene ...OL, fotball-VM og Formel 1.
Ah, den kjente sporten OL. Den kjente sporten «fotball-VM»!
Det er direkte flaut, og burde være et skikkelig wake up call for hvor lite innsikt politikerne har i miljøet. Heldigvis ble det stemt ned.
Jeg sier «heldigvis», for hvem er det som tjener på et slikt arrangement, igjen?
Hva står norsk e-sport igjen med, om det svis av 60-70 millioner kroner på en «CS:GO»-turnering som får et noen tusen norske seere? Svaret er selvfølgelig «ingenting». Bortsett fra at de som rundlurte politikerne med svulstige tall hadde fått godt betalt.
Kok det ned til det fundamentale
Om politikerne faktisk, med hånda på hjertet, ønsker å hjelpe e-sport til å bli noe stort her i Norge, så må de ta tak i de fundamentale utfordringene som hindrer e-sportene i å vokse fra bunn av.
Ståa er i dag at grasrota har null innvirkning på e-sportene. De stakkarslige e-sportforbundene har null innvirkning. Spillerne har null innvirkning. De kommer aldri til å ha noen innvirkning, fordi sånn fungerer bransjen i dag.
Det er kun politikerne som kan gjøre noe. Endringene må komme fra toppen:
- Vi må ha regler som sier at hvem som helst kan arrangere turneringer i et hvilket som helst spill uten å bli truet med søksmål og økonomisk ruin fra de som lagde spillene.
- Vi må ha regler som legger til rette for at turneringer kan bruke merkevarer, kan ha sponsorer og kan tjene penger på billettsalg.
- Vi må ha regler som sier at hvem som helst kan delta i turneringer, selv om de som lagde spillene forsøker å utestenge.
- Vi må ha regler som sier at de som arrangerer turneringene kan lage sine egne regler, uten innblanding fra de som lager spillene.
- Vi må ha regler som tillater modifisering av spillene i turneringer, som tillater kjøring av eldre spill og versjoner, og som åpner opp for at egen infrastruktur (som servere) kan benyttes.
- Vi må ha regler som på et fundamentalt plan verner om de som arbeider med e-sport, de som arrangerer turneringer og de som deltar.
Det er en helt sjuk oppoverbakke, for fremtiden til e-sportene må sikres i lov. Vi må, om vi faktisk ønsker å ta dette alvorlig, begynne å ta noe eierskap til turneringene.
Jeg sier ikke at spillselskapene må gi helt slipp på spillene sine, men om de lager et spill som kan brukes som e-sport bør det være med en forståelse av at spillene faktisk kan brukes av andre. De tjener mer enn nok på salg av eller salg i spillene uansett.
Først etter alt dette er på plass kan vi begynne å se på e-sport som «vanlig» sport og jobbe mot å inkludere flest mulig. Først etter alt dette er på plass vil e-sportene være trygge nok til å kunne satses på av stat og idrett.
Det hjelper ikke hvor mye penger vi legger i å støtte e-sport i fritidsklubber, idrettslag, e-sporthus eller å ha «store internasjonale arrangementer», om «Nei» fra milliardselskapene er alt som skal til for å stenge en hel sportsgren.
Uten politikere som skjønner dette, vil vi fortsette å få historier om utviklere som utestenger land, turneringer og enkeltpersoner fra konkurranse, som prioriterer basert på inntjening og som gjør usikkerheten enorm for de som arrangerer eller deltar.
Ja, det er vanskelig.
Ja, det krever en fundamental endring i en rekke eksisterende lover.
Men kjære politikere: Om dere FAKTISK vil hjelpe, om dere FAKTISK mener e-sport er noe å satse på, om dere FAKTISK tror at dette vil være noe barn og unge kan få utbytte av.
Ja, da må dere sannelig få ut fingeren og gjøre noe som FAKTISK hjelper.
Nintendo har denne uka på spektakulært vis vist oss hvor kyniske de som eier e-sportene kan være. La oss ikke miste flere e-sporter.